Barn og risiko

Er barnet ditt pysete?

Det kan være din skyld.

FEIGE BARN: Barn trenger å ta sjanser, oppleve mestringer og gå på noen smeller for å lære. Det er det ikke alle som får mulighet til. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Colourbox.no

Marit Bromark

Sist oppdatert 29/04 2017

Bomullsbarna, kaller vi dem. Barna som aldri opplever motstand, som aldri slår seg, aldri fryser, aldri er redde, aldri må klare seg selv. Det finnes faktisk flere tegn på at du kan være en hysterisk foreldre.

For sikkerhets skyld, tenker vi, og senker høyden på sklia, kapper av greinene på potensielle klatretrær, forbyr trehjulssykling uten hjelm og knebeskyttere, utstyrer 5-åringen med mobiltelefon og GPS-sporing og insisterer på å kjøre ungene til trening, til venner, på shopping og på fest helt til de flytter hjemmefra. Man vet jo aldri hva som kan skje.

- Barn skal bli skitne og slå seg litt, det er sånn de lærer, skriver en forelder i vårt forum.

Trygt og godt, er det. Problemet er bare at vi gjør barna våre en gigantisk bjørnetjeneste. Vi er i ferd med å oppdra en generasjon av inkompetente, skjøre pingler.

Alt er blitt farlig

- Barndomsforskere er enige om at barn trenger vilter lek for å utvikle seg. Som barn er man utstyrt med noen fobier som kan være bra å ha, for eksempel en sunn frykt for høyder. Ved å klatre i trær og klatrestativ vil barn kunne oppleve mestring og dermed kvitte seg med fobiene etter hvert som de utvikler seg. Uten denne mestringen vil fobiene vedvare, sier Øyvind Kvalnes.

Kvalnes er filosof og forfatter og har i flere kronikker advart mot at barn i Norge overbeskyttes.

- Min inngang til temaet er sokratisk. Mottoet til Sokrates var «kjenn deg selv», og for å bli kjent med seg selv må hver enkelt få sjansen til å bryne seg på verden. Bomullsbarna får innskrenket mulighet til å bli kjent med seg selv, sier han.

At dagens foreldre er mer engstelige enn for noen tiår siden, tror han skyldes at vi i dag får altfor mye informasjon. Foreldre leser om alt som kan gå galt og strever med å ta innover seg at sannsynligheten for at noe faktisk skal skje, er minimal.

I stedet sitter man igjen med et inntrykk av at det meste er farlig for barn.

Ressurssterk og engstelig

Kvalnes mener barn som aldri opplever risiko eller å måtte ta ansvar for sin egen sikkerhet, vil kunne streve med å ta sjanser senere i livet. I tillegg vil de kunne utvikle en slags likegyldighet til eget ansvar, fordi de er vant til å bli reddet uansett.

OVERBESKYTTENDE: De siste tiårene har foreldre blitt mer og mer overbeskyttende, mener ekspertene. Det kan føre til barn som vil slite når de møter utfordringer og farer senere i livet. Foto: ILLUSTRASJON: June Witzøe

- Alle barn må oppleve å ta noen sjanser og kanskje gå på en smell, det er en forutsetning for mestring og mestringsglede. I mitt nabolag i Oslo vest ser jeg foreldre som ikke vil slippe sine 14 år gamle døtre ut alene i byen. De får ikke ta trikk eller t-bane alene, men holdes hjemme hvis foreldrene ikke kan kjøre dem dit de skal. Det er leit, fordi de ikke får sjansen til å lære, sier Kvalnes.

Paradoksalt nok er det de ressurssterke foreldrene som er mest engstelige, mener Kvalnes. De som leser mest om barn og barneoppdragelse, er også de som er mest ivrig på å feie unna alle risikoelementer. Og som gjerne bruker GPS-overvåking for til enhver tid å vite hvor barna befinner seg.

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

- Jeg er skeptisk til at vi voksne alltid skal vite hva barna gjør og kunne se hvor de er. Barn må bli vant til å være utenfor de voksnes radar innimellom, det er positivt at de får romstere litt rundt på egen hånd, mener Kvalnes.

Han mener det fysiske og psykiske henger sammen. Barn som opplever fysisk mestring, blir også sterkere psykisk.

- Barns lekeområder betyr mye for psykisk styrke. Å klatre i trær er bra for motorikken, men også for psyken. Å oppleve mestring og tørre å ta sjanser er positivt. Barn vokser med ansvar.

Risikolek

Ellen Beate Sandseter er førsteamanuensis ved Dronning Mauds Minne høyskole for førskolelærerutdanning i Trondheim. Hun har forsket på betydningen av risikolek for barns utvikling og mener det er avgjørende at barna blir utfordret fysisk på sitt eget kompetansenivå.

- Det er viktig at barn får lov til å klatre i trær, oppleve høy fart og lekeslåss. Barn må få øve seg på risikomestring, det er faktisk ulykkesforebyggende, sier hun.

Barn som utvikler god motorikk, som er sterke og raske og har god balanse og reaksjonsevne, vil bedre håndtere risikosituasjoner både som barn og voksne, fordi de har erfaring og en kropp som kan takle utfordringer, mener Sandseter.

- Barn må bli i stand til å takle både høy fart og store høyder. Jeg ville aldri sluppet barna mine ut i trafikken uten å vite at de kunne vurdere egne handlinger og bevegelser i forhold til andre objekter som beveger seg. Den evnen får de ved å stå på ski, ake i høy fart, rulle ned bakker og annen vilter lek. Hvis vi tilbyr barna et dårligere lekemiljø med færre utfordringer, gir vi ikke barna den utviklingen vi ønsker de skal ha.

Altfor trygge lekeplasser kan faktisk være farlige, mener hun, fordi de blir for kjedelige. Da leker barna heller andre steder, der risikoen kan være mye høyere, og der vi helst ikke vil at de skal være. Byggeplasser, for eksempel.

Skaper bekymrede barn

Sammen med psykolog og angstforsker Leif Kennair har Sandseter sett på den antifobiske effekten av risikofylt lek.

- Barn søker det som er litt skummelt, og gjennom lek får de gradvis erfaring med den medfødte frykten vi alle har. De lærer seg å mestre dem, og avlærer seg frykten. Studier viser at de som aldri fikk lære å mestre dypt vann eller store høyder, ofte tar med seg denne angsten som voksne.

Sandseter viser til at internasjonale studier slår fast at barn som er blitt overbeskyttet, særlig av mor, er overrepresentert i gruppen voksne med angst.

- Voksne overfører sin egen frykt til ungene. Hvis vi hele tiden forteller barna våre om alt som er farlig, lærer vi barna at verden ikke er et trygt sted. Satt på spissen: Overbeskyttende foreldre skaper bekymrede unger som ofte er redde, og som utvikler angst som voksne, sier Sandseter.

Selv om vi i Norge fortsatt er langt mindre hysteriske enn for eksempel i USA. Der har mange skoler bannlyst løping i skolegården og leker som sisten i friminuttene fordi det er farlig. Vi er vi på vei til å adoptere mye av de samme holdningene, mener Sandseter. Noe av grunnen, tror hun, er at barn er mer institusjonaliserte. De er konstant under oppsyn av en voksen som har ansvaret for at ingenting går galt.

- I tillegg tror jeg foreldrenes alder spiller en rolle. Foreldre blir stadig eldre når de får sitt første barn, og barn blir for mange et prosjekt som skal realiseres. Psykologien viser at jo eldre vi blir, desto mer forsiktige blir vi. Eldre foreldre er mer påpasselige og bekymrer seg mer enn de yngre, tror Sandseter.

Må finne en balansegang

Også hun mener at mediene har spilt en viktig rolle i utviklingen. Det konstante fokuset på alt som kan gå galt, og enorme, vedvarende oppslag når noe gjør det, påvirker oss til å tro at alvorlige ulykker, bortføringer og barnedrap skjer oftere enn de faktisk gjør.

- Barn skal beskyttes, men vi må finne en balansegang mellom sikkerhet og de fordelene erfaring med risiko gir i et menneskes utvikling. Vi må tenke på konsekvensene av sikkerhetshysteriet og hva ungene våre går glipp av. For hva slags voksne blir disse bomullsbarna?

Svaret får vi først om noen år. Men Sandseter innrømmer at hun er bekymret.

- Det er ikke særlig betryggende å tenke på at vi kan få en generasjon voksne som aldri har kjent at noe har buttet imot. Men jeg tror og håper de fleste foreldre er fornuftige, og at vi har en innebygd motstand mot sikkerhetshysteriet. Dagens foreldre er jo selv vokst opp på 70- og 80-tallet med stor frihet og muligheter til vilter lek. Kanskje vi bare trenger å minne dem på det.