Vi inviterte ofte vennepar med barn, og vi ba bare folk som var like glad i vin som oss.

STÅR STERKERE: Etter å ha kjempet seg ut av alkoholismen står Linda sterkere enn før. © Gry Bruseth Traaen

Vi har møtt Linda som opplevde at alkoholen tok over livet hennes i flere år. Denne jula er det ti år siden hun drakk for siste gang. Her er hennes historie.

- Jeg så på meg selv som en livsnyter. Mannen min og jeg lagde gourmetmat og drakk dyre viner og god konjakk. Hos oss var det normalt å drikke vin tre kvelder i uka.

Folk flest kjøper inn vin til maten, men vi kjøpte inn mat til vinen. Jeg drakk ikke hver dag, men når jeg først drakk, så drakk jeg som regel for mye.

Foreldre og alkohol: Sjekk om du drikker for mye

Mannen min kunne for eksempel ha forretningsforbindelser på besøk, og da kunne vi sitte oppe og drikke til 2-3 på natta. Uansett hvor full jeg var, så ryddet jeg alltid bort flaskene og satt glassene i maskinen, slik at alle spor var borte når jeg sto opp med ungene noen timer senere.

Klarte ikke å snu

Vi inviterte ofte vennepar med barn, og vi ba bare folk som var like glad i vin som oss.

Barna fikk ordne seg selv. De lekte sammen andre steder i huset, mens vi satt i stua og drakk. Jeg husker at jeg noen kvelder så utover på det flotte hjemmet vårt, på vennene våre og var så lykkelig. Det var sånn livet skulle være. Jeg anså oss som interessante og spennende mennesker.

Når barna kom ut i stua, viftet vi dem inn på rommene sine igjen, eller de så film og spilte i tv-stua for seg selv. De passet ikke inn i det perfekte bildet jeg var så opphengt i.

Nede i det andre vinglasset, visste jeg at jeg ikke klarte å snu. Noen ganger ga alkoholen meg ro og en følelse av godhet. Andre ganger kunne jeg bli høylytt og bestemt, og jeg kunne ta opp alt jeg var for feig til å ta opp med mannen min i edru tilstand. Jeg feiret med alkohol og jeg trøstet meg med alkohol.

Fant nytt miljø

Etter at det siste barnet ble født, begynte vi å vanke i et kunstnerisk miljø. Der tok det helt av - der var det mange som var akkurat som meg. Alkoholen fløt. Jeg startet alltid med fin rødvin, men etter hvert så betydde ikke smaken noe, og billigere vin kom på bordet. Jeg kan huske tilbake på episoder fra denne tida og bli veldig skremt.

Flere ganger var jeg dritings med ansvar for et sovende småbarn.

Det er tragisk å tenke på, men det var dessverre ikke uvanlig i det miljøet vi var i den gangen. Og jeg var ikke alene. I ettertid undrer jeg meg over at ingen reagerte. Jeg syntes det var kjempekjedelig med venninner som ikke ville være med å feste. Jeg pleide å sitte igjen med gutta til festen var slutt, og så gikk jeg videre.

Jeg kunne spasere alene inn på en brun pub med skjørt og høye hæler og oppsøke andre som ville drikke mer. Sette meg ned ved et bord med ukjente. Det er et under at jeg ikke ble ranet eller voldtatt.

Det er ikke normalt å drikke rødvin fra krus eller å blande doble drinker til seg selv i smug.

MØRKT OG VANSKELIG: - Rusen ble mer og mer destruktiv, og den siste høsten var bare mørk, forteller Linda. © Gry Bruseth Traaen

Snikende sykdom

Alkoholisme er en snikende, listende og gåtefull sykdom. Følelseslivet slutter å fungere og plutselig blir det unormale normalt. Det er nesten som å være forelsket i en dårlig fyr. Du vet at det ikke er bra for deg, men kreftene er så sterke at de likevel drar deg med. Noen ganger ga jeg blaffen i om de minste barna kom tidsnok i barnehagen og på skolen. Jeg var fyllesjuk og trengte mer tid på å komme meg, og jeg unnskyldte meg med at vi hadde forsovet oss. Jeg slet ofte med fylleangst og dårlig samvittighet dagen derpå. Etter hvert mistet jeg all egenverdi. Sinnsroen var fraværende og selvfølelsen var borte.

Jeg hadde et voldsomt ønske om å la være å drikke, kanskje prøve ei helg uten alkohol, men det endte alltid med at jeg gikk på polet og kjøpte vin likevel.

Det var ingen som fattet mistanke. På konferanser med jobben var det alltid noen som var verre og som ikke dukket opp til frokost. Selvdisiplinen og viljestyrken min har alltid vært høy, og jeg stilte alltid til frokost, uansett hvor dårlig jeg var. Jeg var også god til å ta meg sammen for ungene. Jeg sto opp og lagde havregrøt, selv om jeg hadde mest lyst til å kaste opp.

Etter hvert som dagen derpå gikk, fikk jeg i meg litt mat, en kopp te, og så bestemte jeg meg for aldri å drikke mer. Dagen etter tenkte jeg at jeg kanskje aldri skulle drikke mer. Så kom tredje dagen, jeg følte meg bra igjen og da kunne jeg begynne å planlegge mat og vin til helga.

Destuktiv rus

Rusen ble mer og mer destruktiv, og den siste høsten var bare mørk. Mannen min og jeg hadde samlivsproblemer, og de ble forsterket av alkohol. Jeg ble utagerende og høylytt. Jeg tålte mindre og mindre alkohol og kunne få blackout etter en filmkveld i sofaen. Jeg begynte for alvor å kjenne på angsten, depresjonen og søvnløsheten.

Det er vanlig å la barn smake på alkohol

Jeg fikk en vekker på skolen til sønnen min. En tidligere rusmisbruker holdt foredrag og stilte et spørsmål ut i salen: «Hvordan er ruspolitikken hjemme hos deg». Jeg visste jo at vi hadde problemer og begynte å søke etter hjelp, men jeg fant ingen svar.

Andre juledag for ti år siden inviterte vi familien til juleselskap. For å skjule hvor mye jeg drakk, lagde jeg veldig mye gløgg, og jeg drakk rødvin fra tekrus.

Jeg hadde ansvaret for å arrangere leker med barna. Klokka 17 var jeg allerede på en snurr. Jeg prøvde å ta regi på lekene, men husker at jeg fikk blikk fra både voksne og barn. Barna syntes at jeg var rar. Det var et vendepunkt for meg. Det er ikke normalt å drikke rødvin fra krus eller å blande doble drinker til seg selv i smug.

Fakta:

Alkoholforbruket i Norge øker blant kvinner. Vi drikker i dag dobbelt så mye som våre mødre gjorde, og økningen forklares med økt vinkonsum.

Rusforskere kaller trenden «hverdagsdrikking blant voksne kvinner». Vi nøyer oss ikke lenger med et glass vin- eller ei flaske - i helga. Vi drikker når vi lager middag, ser på tv, er på seminar, på søndagsmiddager, bursdager og fredagspils.

Kilde: Sirus og Vinmonopolet

Jeg taklet ikke livet

De første månedene uten alkohol gikk veldig bra. Jeg hadde aldri før brukt ordet alkoholiker om meg selv, men det gjorde jeg nå. Mange ble forundret over at jeg kuttet ut alkohol. Foreldrene mine aksepterte det, men var aldri interessert å snakke om det. I min familie har alltid terskelen for alkohol vært lav, og rødvinsfaktoren har vært høy. Det er flere som har hatt trøbbel med alkohol, men det er ikke noe det snakkes om.

Jeg vokste opp i den villfarelsen at jeg ikke var bra nok, og jeg trodde på det fra jeg var rundt 15 år.

Jeg har funnet dagboksnotater fra da jeg var 22 år og der beit jeg meg merke i en setning: «Jeg skulle ønske jeg kunne drikke øl hver dag.» På et eller annet tidspunkt i livet, så møter mennesker noe inni seg som de må løse, og for meg ble løsningen alkohol. Jeg taklet rett og slett ikke livet.

Noen ganger har jeg lurt på om det ville ha vært annerledes om jeg giftet meg med en annen mann. Jeg tror ikke det. Alkohol er sterke krefter, og jeg tror jeg ville ha blitt avhengig uansett.

NYTT LIV: - Jeg er fortsatt aktiv i AA. Det er her jeg lærer å leve slik at trangen og ønsket om alkohol blir borte. © Gry Bruseth Traaen

- Etter tre alkoholfrie måneder fant jeg ut at mannen min hadde truffet en annen dame. Da kom sammenbruddet mitt. Rødvinen og mannen hadde vært mine beste venner, og plutselig var begge borte. Jeg var i sjokk. Det var tøft å skulle takle skilsmissen uten alkohol. Alt jeg trodde på var borte og framtida var ukjent. Det var så ensomt og stusslig.

Det var ikke enkelt for barna mine i denne tida.

Plutselig var mamma skilt og alkoholiker, med en gammel bil og med dårlig økonomi.

Faren fikk ny kone og fortsatte å leve som før. Jeg snakket med hvert av barna mine og beklaget måten jeg har oppdratt dem på.

Jeg var aldri den mammaen jeg skulle ønske at jeg var. Verken eksmannen min eller jeg hadde verdiene eller holdningene som skulle til for å skape en familie.

Endelig sterk nok

Det finnes ingen som er lykkelig rundt en alkoholiker, verken den som drikker eller de rundt.

To av mine barn eksperimenterer eller har et lettsindig forhold til hasj og rus i dag. Det er utrolig tøft når sønnen min ringer dagen etter en fest og er fortvila og engstelig, men det er ingenting jeg kan gjøre.

Jeg tror dessverre at et av barna mine kommer til å oppsøke AA en gang i framtida. Jeg tør ikke å tenke på hvordan jeg ville ha taklet skilsmissen med alkohol i kroppen.

Anonyme Alkoholikere

Linda søkte hjelp hos Anonyme Alkoholikere, et fellesskap av kvinner og menn som deler sin erfaring, styrke og håp med hverandre for at de kan løse sitt felles problem. Eneste betingelse for medlemskap, er et ønske om å slutte å drikke. Ring AAs opplysningstelefon på 911 77 770 eller les mer om temaet her:

Anonyme Alkoholikere

Trasoppklinikken,

Vangseter

Mestringshusene.

I dag takker jeg for at det skjedde når jeg var edru, fordi jeg fikk vist for meg selv at jeg var sterk nok til å stå i det alene, uten å drikke. Det var en hard læringskurve å lande i sitt eget liv. Sakte, men sikkert kom jeg meg på beina.

Etter fem år traff jeg en mann som ikke drikker, en jeg ville ha syntes var dødskjedelig tidligere, men det er han ikke nå.

For meg er lykken å våkne dønn uthvilt i helgene, gå ut og kjøpe ferskt brød og fylle dagene med aktiviteter. Ingen dårlig samvittighet, ingenting å angre på.

Det jeg har fått ved å slutte å drikke og være med i AA er fantastisk og fint.

Nå eier jeg mitt eget liv.

Les også:

- Jeg kan jo ikke si til kjæresten min at jeg ikke liker sønnen hans

Psykisk syke foreldre: Mamma er syk i følelsene

Stigmatiserende å ha dårlig råd

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!