«Innerst inne er jeg ikke SÅ raus og godhjerta. Jeg vil ha litt kred, jeg»

«Hei, alle sammen! Grendehuset trenger et nytt strøk med maling, men det koster penger. Vi har opprettet en Spleis, og blir kjempeglade hvis du vil gi en liten slant. »

Meldinger som dette dukker stadig opp i sosiale medier. Det kan være fotballklubber som vil på cup, ungdommer som vil redde verden, foreldre som trenger hjelp med å arrangere konfirmasjon – og langt mer hjerteskjærende historier.

Og iblant vil jeg hjelpe. Så klart! Jeg kan jo ikke bare sitte foran en hjernedød Netflix-serie med en halvspist sjokolade i den ene hånda og mobilen i den andre og vite at folk trenger hjelp.

Nei, jeg kan faktisk være en reddende engel her jeg sitter under pleddet og tenker på at jeg har skikkelig lyst på ny høstjakke.

Les også: (+) Det var sjefen som fortalte meg sannheten om mannen min

Støtt en Spleis

Ok, så da klikker jeg meg inn på Spleisen. Grendehuset må da få maling! Etter å ha lest kjapt gjennom teksten på Spleis, klikker jeg på Støtt-knappen. Allerede her kjenner jeg at den gode samvittigheten strømmer gjennom meg. Gå og legg deg, mor Theresa – sjekk hva jeg er i ferd med å gjøre! Klapp på skulderen til meg!

Egentlig hadde jeg tenkt å donere en hundrelapp. Er ikke det raust, da? I disse dyre tider? Renteoppganger og dyr bensin – og jeg måpte da jeg så hvor dyr sjokoladen har blitt (ikke at jeg bokstavelig talt måpte, altså, det gjør jeg ekstremt sjeldent, bortsett fra når jeg bruker den teite måpe-emojien).

Men så kommer jeg inn på støttesiden, og der foreslår Spleis hvor mye jeg bør gi. Jeg kan ganske enkelt trykke på et av de foreslåtte tallene (200 kr er det laveste), eller så kan jeg aktivt skrive inn en lavere sum, som den gjerrigknarken jeg tydeligvis er.

Nei, det kan jeg ikke tillate meg selv. Jeg trykker på 200 kr, og føler meg likevel litt gjerrig, siden jeg ikke har valgt en av de høyere summene.

Tenk at jeg lar en idiotisk PC-algoritme bestemme hvor mye penger jeg skal gi! Jeg som prøver å være superbevisst på å ikke la meg påvirke av sånt. Men når algoritmen spiller på følelser og samvittighet, blir alle prinsipper glemt, innser jeg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Les også: Anja Hammerseng-Edin: Spørsmålet føltes som en blanding av en god klem og en knyttneve rett i magen

Vil jeg være anonym?

Videre klikker jeg på Vipps-symbolet, så jeg slipper å reise meg for å hente kortet. Og her kommer det store, fæle dilemmaet. Boksen som nå dukker opp på skjermen, stiller meg nemlig overfor enda et valg. Jeg er nødt til å klikke i én av to bokser:

Jeg vil stå på giverlista

eller

Jeg vil være anonym

Hmmmmmm … Dette er ikke bare et valg om å være anonym eller ikke. Nei, dette er så veldig, veldig mye mer. For det er her det kommer fram hvor raus og godhjerta du egentlig er.

Og såpass ærlig skal jeg være: Innerst inne er jeg ikke SÅ raus og godhjerta. Jeg vil ha litt kred, jeg. Jeg vil vite at dugnadsgjengen på grendehuset får se mitt navn på giverlista, at de vet at jeg har gitt min støtte, at jeg er sååå snill … Ikke at jeg trenger en overveldende takk fra dem, det holder å vite at de vet. Og ja, jeg vet at det er patetisk!

Les også:

Donerer penger

Så med en liten klump i magen, trykker jeg på at jeg vil stå på giverlista. Skriver inn en fullstendig ubetydelig kommentar om at dette er et bra tiltak, bare som et forsvar for at jeg ikke ble anonym. Jeg later rett og slett som at jeg står på giverlista fordi jeg vil rose dugnadsgjengen. Selv om det egentlig er jeg som vil ha et pluss i boka selv.