DEBATTINNLEGG
– Sønnen min begynte på skolen i år. Jeg har hatt lyst til å rope
Det lugger ganske hardt når tiden jeg har med den bittelille sønnen min må gå til lekser han ikke har lyst til å gjøre.
Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i Dagsavisen, men er gjengitt med tillatelse.
Sønnen min begynte på skolen i år (høsten 2022, red.anm.), som 5-åring, og hverdagen har siden da vært preget av mye indre skurring og ubehag.
Skoledagene hans fremstår som teoritunge, med en timeplan preget av matte og norsk. Det har vært mye skjermbruk, og det har vært lekser daglig.
Jeg har hatt lyst til å rope.
å leste jeg NTNU-stipendiat Elise Farstad Djupedals rapport. Skoledagen de siste tretti årene har beviselig blitt lengre, mindre variert, mer teoritung, og mer prestasjonsfokusert.
Overlege Charlotte Lunde og hjerneforsker Per Brodal kom ut med boken «Lek og læring i et nevroperspektiv», og i den påfølgende debatten ble det tydelig at vi er mange som mener at vi må slutte å sykeliggjøre barna, og heller korrigere strukturen.
I 97 bestemte man seg for at barna skulle starte på skolen ett år tidligere. Vi skulle ha et kunnskapsløft, men det var en klar anbefaling at skolen skulle tilrettelegge for barnas behov.
Barnehagepedagogikken skulle være styrende. Men det tok ikke mange årene før skolens læringskultur ble presset på de minste.
Les også: Det finnes ikke vanskelige barn, det finnes barn som har det vanskelig
Ble man utålmodige?
Eller var det for tid- og ressurskrevende å tilpasse skolen barnas utviklingsnivå?
Evalueringen av reformen viste i tillegg at den ikke hadde ønsket effekt. Kunnskapen ble altså ikke «løftet» av å dra 5 og 6 åringene inn i klasserommet.
Barn og unges psykiske helse blir heller dårligere, skolestress og skolevegring er et stort problem, flere blir diagnostisert med ADHD, og er du født sent på året, som sønnen min, øker sannsynligheten. Noe er jo åpenbart galt i maskineriet.
For hva gir et menneske motstandsdyktighet og god helse? Hva beskytter mot stress og ensomhet, som jo begge er forløpere for psykiske lidelser? En god selvfølelse. Og hva er så det?
Et usynlig og dyptliggende «produkt» det åpenbart er vanskelig for mange å se verdien av å investere i.
Grunnlaget for dette dyrebare legges i barndommen.
En god selvfølelse innebærer en opplevelse av å være verdifull som man er, uavhengig av hvordan man har det inni seg og hvordan man presterer.
Den bygges når vi prioriterer den emosjonelle tilknytningen vi har til barna, hjelper dem til å utvikle følelsesbevissthet og relasjonelle ferdigheter, og lar dem leke og utforske på egne premisser, være spontane, og ikke minst feile – uten at det er et problem.
Når vi jobber for å legge grunnlaget for god selvfølelse hos de små blir resultatet robuste, trygge, påkobla og fleksible voksne mennesker.
Les også (+): Det er så kjedelig å leke med ungene. Må jeg?
Lek i skolehverdagen
Lek er å gjøre noe fordi det gir en god indre opplevelse, uten at man har et klart mål om å oppnå noe med det.
Forskningen viser hvordan fri lek stimulerer til læring, kreativitet og nye ideer, understøtter positiv utvikling emosjonelt, sosialt og intellektuelt, og stimulerer til kontakt, fleksibilitet og indre trygghet.
Dyr leker for å utvikle kropp og hjerne, og barna våre tar faktisk også ansvar for å leke helt selv, om de får tid og rom til det!
Men så fratar vi dem leken så altfor tidlig, både i skolen og ved å organisere store deler av fritiden. Det å skulle vokse til innenfor rigide rammer med få valgmuligheter og lite medvirkning og spontanitet, er jo selve motsatsen.
Slik mister de muligheten til å kjenne etter selv og utforske, som i: hva trekkes jeg mot, hva gir meg positive indre opplevelser, hva engasjerer meg? Barn som vokser opp med omfattende prestasjonsfokus får rett og slett dårligere selvfølelse.
Deres opplevelse av verdi blir sårbar, fordi den knyttes til hva de får til, og hva andre mener om det de leverer. Da blir det kort vei fra opplevelse av motgang og nederlag, til skam og stress.
Jeg opplever nedprioriteringen av de minste som en slags kollektiv fornektelse av vitenskapen, med politikere som fanebærere.
Om vi ønsker å sikre en bærekraftig fremtid, fremfor økende uhelse og alle de omfattende og inngripende konsekvensene det har på alle tenkelige plan, må vi begynne å prioritere barna og alle som jobber med dem.
Mens jeg venter på at politikerne skal sørge for at løftene fra 97 overholdes, må jeg ta selvstendige valg på min sønns vegne når jeg kan.
For i tillegg til lek, er trygg tilknytning til omsorgspersonene noe av det aller viktigste om man ønsker å koke sammen denne herlige, robuste selvfølelsen.
Og disse to henger sammen i ganske stor grad: det emosjonelle båndet mellom ham og meg styrkes blant annet når vi deler oppmerksomhet, interesse, glede og begeistring i hverdagen. Og på hans utviklingsnivå blir det i hovedsak når vi leker.
Det lugger følgelig greit hardt for min del når den tilmålte tiden jeg har med den bitte lille sønnen min daglig må gå med til lekser han ikke har lyst til å gjøre.
Det er bare feil. Kan jeg leve godt med å ikke være den «flinkeste» forelderen i klassen eller på bakrommet for diverse organisert aktivitet? Slurve med leksene og forsøke å la være å binde opp fritiden hans? Lene meg på mitt eget fag, på forskningen og mine egne vurderinger? Tja.
Jeg skulle ønske jeg kunne. Jeg er ikke opptatt av at han skal være «best».
Jeg er mye mer opptatt av at han skal ha muligheten til å utvikle et avslappet nervesystem, en fleksibel hjerne, en emosjonell robusthet, en trygg relasjonell stil; en god selvfølelse, og da må han faktisk ha mye mer tid til å leke fritt, kjenne etter, og knytte bånd. Det vet jeg.
Men så kan jeg liksom ikke melde oss helt ut heller.
Sønnen min skal nemlig leve i dette systemet i all overskuelig fremtid, sammen med sine jevnaldrende, og det å «havne bakpå» hele tiden i et prestasjonsfokusert miljø, og dermed kjenne på det utenforskapet det innebærer er heller ikke godt for selvfølelsen.
Jeg håper inderlig noen av dere med beslutningsmyndighet kan tråkke på gassen så alle de små kan få mer tid til frilek og tilknytning i 2023.
Denne saken ble første gang publisert 02/01 2023, og sist oppdatert 02/01 2023.
