«Jeg pleide å danse i regnet til leppene ble blå og huden rød. Jeg kunne stupe i havet uten å sjekke dybden ... Så kom du»

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Jeg pleide å danse i regnet til leppene ble blå og huden rød. Jeg kunne stupe i havet uten å sjekke dybden og legge på svøm langt av sted uten å se meg tilbake.

Jeg kikket aldri etter mørke skyer på himmelen, og når det stormet som verst, lot jeg vinden herje med meg til jeg kollapset og noen måtte redde meg fra uværet.

Så kom du.

Du har med deg morgensol og våte snøballer. Du kan få kløverblader til å fly og skyer til å fnise. Du strekker hodet mot en grå himmel for å spise regndråpene. Du har nordlyset i øynene og virvelvind i bena.

Men med deg kommer også uro. Frykt for at lynet skal treffe deg eller solen brenne. Angst for at du ikke skal finne frem i den tykke tåka. At tordenen vil skremme deg. Den vonde følelsen av at bølgene kan drive deg bort fra meg.

Så jeg vokter på deg, følger nøye med på værvarselet. Jeg smører deg inn med solkrem og trer svømme-ringer på armene dine. Jeg drar støvler på bena dine og gjemmer deg bort under store frakker. Jeg pakker deg inn og holder deg tett inntil meg. Likevel engster jeg meg for været.

For jeg vet at en dag vil du også danse i regnet, uten støvler og uten frakk. Du vil ikke ofre mørke skyer en tanke når du stuper uti havet og plasker av gårde uten å se deg tilbake. Og jeg vet at du mange ganger vil måtte kjenne uværet piske deg i ansiktet og vinden rive i kroppen din til den faller sammen.

Det skremmer meg.

Men når uroen min er som verst, skal jeg minne meg selv på at jeg har lært deg å svømme. At jeg har fortalt deg om solens gode og dårlige sider.

Og at du vet jeg alltid er der når stormene herjer.

Les flere kommentarer fra Marie Lunde her

Denne saken ble første gang publisert 09/02 2024.