KOMMENTAR:

En gang i et annet århundre hadde jeg kun ansvar for meg selv.

Det var faktisk ganske enkelt. Studier, mat, soving. Ikke noe problem!

Samtalene med venner dreide seg om temaer som livsfilosofi, reiser og politikk. Etter hvert som venninnene mine ploppet ut babyer på løpende bånd, dreide samtalene seg mer i retning av knipeøvelser, gulpefrekvens og mengde og konsistens på avkommets avføring.

Selv skulle jeg aldri bli så oppslukt av avkommet dersom jeg ble mor. Så feil jeg kunne ta! Venninnene mine ler av meg herfra til bleiebøtten.

Fiskepinner i tekannen

Med to små født i løpet av ett og et halvt år, føler jeg meg som selve inkarnasjonen av Ur-Mammaen. Inntil videre svever jeg rundt i mitt lille, kaotiske univers. Resten av verden får styre seg selv.

At vi tydeligvis kunne ha trengt litt prevensjonsveiledning er en annen sak. Da det blå krysset ble synlig for andre gang på kort tid, ble husets herre nokså glassaktig i blikket. Deretter tørket han litt gulp av finskjorten før han smilte matt.

Borte er lange morgener og late søndager i sengen. De filosofiske samtalene tørket ut fortere enn halvspist barnegrøt.

I stedet er hjernen min full av utviklende og interessante spørsmål som: «Hvorfor ligger det gamle fiskepinner i tekannen?», «Hvordan få små plastperler ut av enda mindre nesebor?» og «Hvem har kvesset tennene på salongbordet?» (Minstemann på ni måneder klør i gommene og synes at glassbordet i salongen smaker helt nydelig!)

Bankkort i dekoderen

Dagene er både underholdende og lærerike:

Lillebror kaster storebrors tigertruse i toalettet og ler så han skratter. Mamma iler til for å hindre tilstopping av byens kloakksystem.

Storebror prøver å spise hodet av alle legofigurene sine. Mamma styrter til og rensker både gulv og munnhule for lego.

I mellomtiden ser minstemann sitt snitt til å stappe bankkortet inn i dekoderen til tv-en.  Vel vel, da blir det hverken shopping eller barne-tv på en stund.

Hver dag synkronskifter jeg bleier på to barn, plukker matbiter fra gardinene, koser med runde deilige kinn og småkjefter litt hvis decibelnivået nærmer seg taket.

Hjertet svulmer av stolthet når min fremmelige toåring synger av full hals: «Bæ bæ lille lam, har du noe øl?»

I all sin viltre aktivitet kjenner jeg mammahjertet fryde seg over de to krabatene vi har vært så heldige å få i hus.

Monica Lien (47)

Utdannet lærer med videreutdanning i psykologi, kostholdsveileder og Inspirerende Coach TM.

Bor i Bergen med mann og tre barn.

Har utgitt to kokebøker, og gir til høsten ut en livsstilsbok for travle kvinner.

Mat i blomsterpottene

Den før så strøkne bilen vår er redusert til en rullende lekegrind med kjøkkenmuligheter.

Minstemann starter å vræle før vi er fem minutter hjemmefra, og har lungekapasitet til å holde det gående i flere timer. Mens pappaen tviholder på rattet, består jobben min i å se til at det lille krapylet har noe å knaske på til enhver tid. Man skriker som kjent ikke med mat i munnen.

For tiden er favorittsysselen til minstemann å blåse halvspiste potetskruer ut mellom de to små tennene for å se hvor de havner. Halvspist mat i blomsterpottene er toppers!

Resten av tiden foretar han interessante eksperimenter à la: «Hva skjer hvis jeg tar av meg bæsjebleien uten at mamma ser det?» og «Mon tro om det kommer melk ut av tåteflasken hvis jeg holder den opp-ned? Jammen gjør det det!»

Madrass i garasjen

For en sliten mamma skaper søvnmangelen de største utfordringene.

For tiden fører vi et noe uvanlig natteliv. Lillebror er nemlig for lengst over behovet for nattåpen melkebutikk.

Men hva en liten krabat har behov for og hva han har lyst på, er to helt forskjellige ting. (For øvrig en nokså klar parallell til oss voksne).

For et par uker siden stengte melkebutikken, og gullungen gir nå høylydt uttrykk for at servicen er for dårlig. I teorien er løsningen såre enkel: La ham ligge og skrike litt et par netter til han innser at butikken er nedlagt for godt.

Imidlertid har jeg fått utdelt litt vel sensitive mamma-gener. Dermed klarer jeg rett og slett ikke å overhøre sår barnegråt. Løsningen er å gjøre utstrakt bruk av evnene til husets herre. Han klarer nemlig å sove seg gjennom både steinknusing og orkaner.

Etter å ha tatt første nattevakt, tusler jeg dermed hver natt i 03-tiden ut i utrivelig vestlandsvær. Målet er garasjen. Der har mannen innredet et lite lydstudio, helt lydtett og ideelt for Mammas slitne ører. Resten av natten tilbringes på en madrass. Min kjære får den behagelige jobben med å sove seg gjennom gullets heftige protester.

Finskoene i søppelkassen

Urolige netter og utstrakt søvnmangel gir imidlertid en del pussige utslag på dagtid:

Jeg prøver å ringe fra fjernkontrollen, og ber Storebror henge jakken sin i kjøleskapet.

Jeg svarer «Hallo?» inn i kålskalken som jeg gnager på når telefonen ringer.

Vi skal på fest, og lar finskoene havne i søppelkassen og søppelposen havne …vel, på fest.

Karianne Gamkinn, alias Mammadamen

Mamma tvers gjennom

I går toppet imidlertid søvnmangelen seg.

Etter nok en slitsom natt skulle jeg hente Storebror i barnehagen. Ansiktet mitt var grimet av mangel på søvn, og jeg følte meg fullstendig i svime. Nærmest i ørske registrerer jeg et nytt ansikt blant personalet. Damen presenterer seg høflig, og jeg prøver å svare som situasjonen krever.

Halvt i søvne rekker jeg frem hånden og presenterer meg selv. «Hei», sier jeg. «Jeg heter Mamma!»

Det er nå det synker inn at jeg er blitt Mamma tvers igjennom. Det fyller meg fullt og helt, og fortrenger nok mye annet. Når jeg ser mine små, tenker jeg på hvilken ufattelig gave det er å bli mor.

Og bare vent: Etter hvert kommer jeg nok til å bevege meg ut i verden igjen for å se hva som har skjedd siden sist. Men det haster ikke. Mammatiden er nå, og jeg er såre fornøyd med det!                            

PS. Nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg skal gjøre et nytt forsøk på å dra bankkortet mitt ut av dekoderen.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!