– «Gleder du deg til jul»? spør vi. Hvordan tør vi egentlig å spørre om folks juleglede?

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Julen handler i stor grad om forventninger. Smittende forventninger. Foreldre og barn skaper forventninger om og til hverandre.

Barn formidler til barn, i likhet med at voksenpersoner i barnas liv også kan formidle forventninger. Den største er likevel når barn har høye forventninger til foreldrene.

Det vanskelige blir når forventninger skapes hos de barna som ikke kommer til å få dem innfridd. For de barna har nemlig alltid eksistert, og det blir stadig flere av dem.

Det er ikke alle foreldre som har mulighet til å innfri ønskene til barna sine. Det være seg å kjøpe alle gavene barna ønsker seg, finne på ulike aktiviteter, servere den deiligste julemat eller samle familien.

Økonomien blir, med alt som skjer i tiden, trangere, og noen har nok med å holde seg oppreist og komme seg gjennom hverdagen.

Min yngste datter har ved noen anledninger, som en del av valgfag på skolen, bistått Røde Kors i pakking av matposer for utdeling i kommunen vår.

Forleden hadde utdelingen 20 poser for lite. Det kom 160 personer og utdelingen hadde bare 140 poser. Og dette var en helt vanlig lørdag i oktober. Hva når desember kommer?

Kalender med rebus

Adventskalenderen. En tradisjon i mange hjem. Kalenderne kan inneholde det meste. Sjokolade, smått og stort.

Da jeg var 3 1/2 år, fikk jeg min første kalender. En sånn med småting og duppeditter i. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Enten skjønte jeg ikke prinsippet eller så gadd jeg ikke å vente. Sannsynligvis det siste.

Uansett – moren min kom inn på rommet mitt samme dag jeg hadde fått kalenderen. Og der sto jeg med duppedittene – noen i hånda, resten på gulvet. Da var adventskalenderen over for den desemberen.

Og du må ikke tro at jeg fikk en ny, nei. Etter hvert ble det pakkekalender med innhold av ymse slag, men ingen dyre sådanne. Pakkekalenderen måtte selvfølgelig nedarves til mine to gryn. Jeg gjorde meg selv en bjørnetjeneste ved å begynne å lage rebuser til hver eneste pakke.

Det var ok å lage til ett gryn, men da nummer to skulle få det samme, ble kreativiteten satt på prøve hver eneste skumringstime. For hvor i huleste skulle neste dags pakker gjemmes?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Ikke nok med at det var rebuser. De var jaggu på rim også. Hakket verre var at pakkene aldri kunne gjemmes på samme sted. Da døtrene våre våknet om morgenen, var det første de gjorde å se om det hang lapp på døren med dagens ledetråd.

Forventningen til gåtene var om mulig enda større enn den var til selve adventsgaven. Og gleden og iveren til jentene i jakten på gjemmestedene var artig å bivåne.

Jeg kan til dags dato egentlig ikke skjønne at jeg fikk det til, men motivasjonen var jo de to grynene og gleden de viste.

Les også: Fastlegens hjertesukk til utslitte foreldre: – Vil dere ha det slik?

Vi skaper forventninger

Jeg antar at alle barnehager har en eller annen form for adventskalender? Også min.

Vi skaper også forventninger til hva som skal skje, men de er særs rimelige og enkle å innfri. Vi gjør det ganske enkelt på min avdeling: Først baker barna store pepperkakehjerter.

Disse pynter de selv med melis og litt godteri før de henges opp i vinduet med silkebånd. Så starter Rampenissen showet med å på hemmelig vis ha valgt hvem som skal få sitt hjerte først. Etter dette trekker gårsdagens hjertemottager dagens osv.

Og ikke nok med det! For hvert adventshjerte som trekkes, har Rampenissen lagt en ørliten lapp i den bitte lille lua si med navnet på den som får dagens vennehjerte – en minipepperkake.

Ingen får velge selv. Rampenissen bestemmer, slik at ingen blir stående utenfor. Rampenissen har nemlig en avkrysningsliste.