FØDEAVDELING
Fremtiden i føderiket Norge vakler. Hvem skal ta imot barnebarna våre?
Jobb på fødeavdelingen må bli levelig. Ingen presterer bedre under trussel, skriver Thorbjørn Steen, som har sluttet som fødselslege på Ullevål.
Noe av det beste jeg vet er å sitte på fødeavdelingens vaktrom og skravle med jordmødre.
Det har jeg gjort i et halvt arbeidsliv, men likevel var det noe helt nytt for meg med denne kveldsvakten.
Etter 19 år ved landets største fødeavdeling var jeg nå vikar ved et av landets minste, Helgelandsykehuset Mo i Rana.
Om det var jordmødrene den kvelden som synes synd på meg som bodde alene i en slitt sykehusleilighet eller ville smøre meg for å komme tilbake, vet jeg ikke.
Da jeg ble ringt på, var det ikke en kvinne i fødsel som trengte hjelpen min, men på et vaktrom opp mot nord disket to blide jordmødre opp med ferske blåskjell. Det varmet på alle mulige måter!
Hvor lenge vil dette vare?
Jeg kan med hånden på hjertet anbefale alle å ta turen til Helgeland, også om du gravid og skal føde.
På kort tid ble min navlebeskuende skepsis om hvordan fødselshjelpen er utenfor de store fødeavdelingene lagt til side.
Her var alle mer enn faglig oppdaterte, og med flotte fødestuer og beredskap døgnet rundt kom barna på vaktene mine trygt til verden.
Men hvor lenge vil dette vare? Fremtiden i føderiket Norge vakler og vaktrompraten er lik om det er på Helgelandsykehuset eller Ullevål. Hvem skal ta imot barnebarna våre?
I Mo i Rana er det lagt opp til fem overlegestillinger og kun en av dem er dekket. I tillegg har en fantastisk pensjonist, som til nå har båret avdelingen på sin rygg - en 30 prosent stilling. Resten er vikarer som jeg var.
For at det skal kalles en fødeavdeling i Norge holder det ikke med varme jordmordhender. Det må også være en som meg som kan utføre et keisersnitt eller legge på en sugekopp hvis ikke alt går helt som det skal.
Det fikk de bruk for to ganger den uken jeg var der.
Les også: – I løpet av dagene på ABC fikk jeg den varmeste og tryggeste omsorgen jeg noen gang har opplevd
Barselopprøret roper høyt
Problemet med bemanning er ikke unikt for Mo i Rana. Dessverre er det etter hvert standarden, også i ved de store fødeavdelingene.
Både jordmødre og fødselsleger slutter og rekrutteringen er vanskelig. De siste 10 årene har jeg, med flere, forsøkt å få helseministrenes oppmerksomhet, men til ingen nytte.
Kvinner tar på seg «geriljabunader» og klare stemmer fra barselopprøret roper så høyt de kan. Vår tidligere statsminister Erna ønsket seg flere som lagde flere barn i sin nyttårstale i 2019.
Vi som bruker stemmene vår for å bedre forholdene i føderiket Norge hev oss på.
Det å lage barn er for de fleste ganske lett, men premisset må være at det er trygt hele veien.
Først 40 uker med voksende mage, timene på fødestuen, dagene på barsel og tiden etterpå. 1001 dager (fra unnfangelse til barnet er 2 år) er gullstandarden.
Les også (+): – Jeg var helt knust! Da tenkte jeg helt oppriktig at «dette kommer jeg ikke til å klare»
Jobb på fødeavdelingen må bli levelig
Det legges ikke opp til trygghet hele veien. Siden jeg begynte i helsevesenet har jeg fått beskjed om at tallene er røde og vi må spare inn. Effektiviseringskutt.
Hver gang det kuttes, som nå med 30 årsverk ved min arbeidsplass gjennom 19 år OUS Ullevål, må vi jobbe hardere og løpe fortere. Det holder ikke i lengden.
Jeg har skjønt at min helse ikke klarer det, og derfor slutter jeg.
Jeg kunne kanskje forutsett at det kom til å bli tøft å være fødselslege når jeg var i slutten av 20-årene, men da var ting fremdeles litt romsligere, og etter planen skulle jeg ha hjemmevakt når jeg ble rundt 50. Slik ble det ikke.
Det å løpe midt på natta til pensjonsalder er ikke bærekraftig for meg. Sannsynligvis ikke for så mange andre heller.
Jobb på fødeavdelingen må bli levelig. Ingen presterer bedre under trussel, hverken på Ullevål eller i Mo i Rana.
I Oslo må vi ha en bemanning som gjør det trygt både å gå på jobb og komme inn i fødsel.
Det må seniortiltak til som gjør at vi som har erfaring, kunnskap og kompetanse, men økende alder, blir. Det må også tilrettelegges slik at det blir attraktivt å jobbe på de små fødeavdelingene. Fantastisk natur og blåskjell servert på Helgeland er ikke nok.
Og ja! Dette koster penger. Men er det noe vi vet er en ekstremt bra langsiktig investering, så var Erna inne på noe; flere barn. Kun 1,4 barn per kvinne, som er fødselsraten nå, kommer til å bli dyrt i lengden.
Jeg har takket for meg på Ullevål. Det ble ikke bærekraftig for meg og min helse. Jeg kommer derfor høsten 2023 til å sitte på privatklinikk i Oslo og møte fantastiske gravide og kvinner med det de har behov for.
Likevel vil bidraget mitt til de fødende i landet ikke slutte. Det klarte mine nye jordmordvenner på Helgeland å overbevise meg om (og det var ikke bare blåskjellmiddagen som overbeviste!). Jeg gleder meg allerede til neste uke i Mo i Rana!
Denne saken ble første gang publisert 21/03 2023.
