Foreldres sjette sans

– Jeg kan lukte. Jeg kan se. Jeg kan høre. Jeg kan smake. Jeg kan føle ... Og jeg vet nøyaktig når saftglasset som bestemor fylte litt for fullt, er på vei til å deise ut over hele bordet

Mens de små lærer seg trinnene til livets dans, våker vi over dem med vår sjette sans ...

<b>KLARSYNT?</b> Neppe, men firebarnsfar Anders Eid er trolig blitt så miljøskadet at han har opparbeidet seg en slags sjette sans for når neste lille hverdagskatastrofe kan inntreffe.
KLARSYNT? Neppe, men firebarnsfar Anders Eid er trolig blitt så miljøskadet at han har opparbeidet seg en slags sjette sans for når neste lille hverdagskatastrofe kan inntreffe. Foto: Getty Images (illustrasjonsbilde) og Privat
Publisert

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Hele livet har jeg tenkt at jeg har fem sanser. Men her om dagen slo det meg at jeg har seks.

Jeg kan lukte. Jeg kan se. Jeg kan høre. Jeg kan smake. Jeg kan føle ...

Og jeg vet nøyaktig når saftglasset som bestemor fylte litt for fullt, er på vei til å deise ut over hele bordet og gulvet.

Alle foreldre har nemlig en «sjette sans».

Det føles i alle fall slik.

Bestemor hadde den garantert hun også, da det sto på som verst.

Da alt kontinuerlig var én glemt detalj – ett uoppmerksomt øyeblikk – unna en liten hverdagskatastrofe.

Men gjennom årenes løp er den blitt gradvis svekket. Selv om det demrer for henne nå, sitter de ikke lenger like hardt i ryggmargen ...

På samme måte som førstegangsmoren utenfor barnehagen, som har latt ettåringen gå i joggeskoene ut til bilen og kommer gående mot meg.

Anders Eid er frontsjef og journalist på Klikk.no og firebarnsfar til barn mellom et halvt og 9 år, bosatt i Drammen. Han skriver om stort og smått for klikk.no og Foreldre & Barn.

Se mer

Kanskje er hun bare litt i sine egne tanker. Eller kanskje har hun ennå ikke kvesset sin sjette sans?

Hun får det i alle fall ikke med seg: Hva som er i ferd med å skje.

Men jeg ser det.

Ett uoppmerksomt øyeblikk. Moren som strekker seg og forsøker å hindre det uunngåelige … Og: Plask! Der står han i dammen med vann opp til øverste borrelås og gliser.

«Neeei! Nå blir du jo kliss klass!»

Les også: (+) – Min datter kom til meg for å få trøst, men ble møtt med en reprimande

På samme måte som du selv egentlig har fornemmet det en god stund. At den viltre leken har bygget seg opp til et faretruende høyt intensitetsnivå.

Og du innerst inne vet at hysterisk latter når som helst kan svitsje til hysterisk gråt og krangel.

Men du er kanskje litt opptatt med noe annet. Og du bestemmer deg for å ignorere varsellampen som blinker et sted i underbevisstheten.

Det kan jo hende det går bra?

Det kan hende, men ikke si at du ikke var advart når en av dem ett minutt senere slår kollbøtte og slår seg, eller finner ut at de kan bruke den andre til boksepute.

«Uæææ!»

«Hva er det dere driver med? Dere er altfor voldsomme. Hva har jeg sagt om sånn voldsom lek?»

Du kjefter, men mest av alt er du sint på deg selv. Du visste jo, egentlig ...

Les også: Disse rare tingene skjer når du blir forelder

**

Murphys berømte lov «alt som kan gå galt, går galt», er heldigvis betydelig overdrevet. Selv om den på noen dager kan føles å inneholde en stor porsjon sannhet.

Særlig når man har med små barn og gjøre.

Jo flere man har, jo større sannsynlighet for at flere små hverdagskatastrofer skal inntreffe.

Småstein i skoen eller snublesteiner i veien, kan føre til problemer store som fjell.

Om du ikke tar forholdsregler. Om du ikke er på vakt.

Om ikke sansene er skjerpet.

Det er derfor jeg, og sikkert mange foreldre med meg, bretter opp ermer, fyller glass halvfulle og alltid insisterer på å dosere ketchupen.

Derfor vi skanner hvert rom vi går inn i – på jakt etter skarpe kanter eller løse gjenstander.

Derfor vi blåser ut de levende lysene til bestemor, og flytter potteplanten og pyntelykten inn i kroken.

Derfor vi alltid er på vakt når en dør skal lukkes, beredt til å kaste oss inn i døråpningen som Kevin Costner i Bodyguard, for å hindre at små fingre skal komme i klem.

Derfor vi sonderer hver flekk på stien for å unngå å tråkke i dammen, gjørmen eller det som verre er.

Derfor den bestemte hånden alltid kommer ut, når vi hører motordur i det fjerne.

Derfor vi kan fornemme hvordan det gikk, og gjennomskue skyldige blikk.

Derfor vi trippelsjekker bilstoler og skrur fast reoler.

Flytter på steiner og knekker av greiner.

Tar på strikken under skoen og fjerner nøkkelen fra doen.

For mens de små lærer seg trinnene til livets dans.

Våker vi over dem med vår sjette sans.

Les også: Glemsk mann (35) innrømmer: – Ja, jeg er håpløs

Les også: (+) Brannfakkel fra jordmor: – Denne gruppen takler best å bli mor

Denne saken ble første gang publisert 13/01 2023.

Les også