KOMMENTAR:

Den siste tiden har det blitt sagt og skrevet mye om hvor vanskelig det er å være foreldre til tenåringer.

Det er visstnok ikke måte på hvor ille norsk ungdom oppfører seg, om man skal tro politiet og andre forståsegpåere. Det drikkes, festes, ruses og fyllekjøres over en lav sko, og i tillegg må man visst regne med at de en gang så kjærlige barna dine roper ut de styggeste skjellsord bare du våger å spørre hvordan de har hatt det på skolen.

Gruer seg

- Herregud, som jeg gruer meg, hører jeg stadig vekk småbarnsforeldre si.

Og jeg forstår dem egentlig godt. Det er lett å få inntrykk av at livet som storbarnsforeldre utelukkende består av krangling, bekymringer, kjefting, skriking, flere bekymringer, søvnløse netter, tårevåte oppgjør, brølende opprør og enda flere bekymringer.

Alt peker i retning av at det kommer en dag da barnet ditt vil skifte personlighet fra søt og snill til alkoholdunstende, irrasjonell, dømmekraftløs superegoist.

Er livet over?

- Jeg kommer aldri i verden til å takle det, sier småbarnsforeldrene og rister apatisk på hodet.

Før de ser på meg – storbarnsforelderen iblant dem - med en blanding av skrekk og beundring, og lurer på hvordan jeg har overlevd så lenge og fortsatt klarer å gå på jobb om morgenen.

Jeg husker at jeg tenkte det samme. Jeg husker at jeg gruet meg så mye til mine barns ungdomstid at jeg kjente panikken som en kald stein i magen. Hvordan skulle jeg holde det ut når mine barn ble slike ufordragelige hormonbomber?

Da eldstemann nærmet seg 12 år var jeg sikker på at nå var livet slik jeg kjente det over.

Tenårene var på vei, og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Det var bare å stålsette seg for 10 år med helvete på hjemmebane.

Overraskende rolig

Men her jeg står midt i det, med ikke bare ett, men to barn godt plantet i de mest irrasjonelle tenårene, må jeg si at det hele er litt oppskrytt. Problemmessig, altså.

Jeg har ennå ikke tørket en eneste dråpe alkoholspy fra mine barns munnviker.

Ingen har skreket meg opp i ansiktet at jeg er en jævla hore eller (enda verre) den verste mammaen i verden.

Ingen glass har blitt knust, ingen dører har blitt slamret av hengslene, ingen har blitt kastet på dør eller stormet avgårde i blindt raseri.

Det har rett og slett gått overraskende rolig for seg.

Marit O. Bromark

Marit O. Bromark er journalist, forfatter og mor til tre barn i alderen 10, 16 og 17 år.

Hun har skrevet om barn og unge i flere år, blant annet en rekke artikler om ungdom, skole og mobbing.

Hun har også holdt foredrag for ungdom gjennom Den kulturelle skolesekken.

Hvor ble det av helvetet?

Ja, det har vært krangling. Men ikke mer enn da barna gikk i barnehagen, og de nektet å kle på seg fornuftige klær om morgenen.

Ja, det har vært bekymringer. Men ikke flere enn da de gikk på barneskolen og uten å melde fra kom hjem en time for sent fordi det var så morsomt å hoppe i søledammer. 

Ja, det har vært humørsvingninger og hormoner i ubalanse. Men det har da vi voksne av og til, også.

Ja, det føles av og til litt vanskelig. Men det er mest fordi jeg tar meg i å lure på hvor alle årene ble av, og hvordan jeg skal definere meg selv på nytt når barna ikke lenger tar opp all tiden min.

Det viser seg, når alt kommer til alt: Det er ikke et helvete å være foreldre til tenåringer. Det er faktisk ganske fint.

Dette kan du glede deg til

Så kjære nervøse småbarnsforeldre, dere trenger ikke grue dere. Tvert imot finnes det en hel masse ting å glede seg til:

1. Du trenger aldri mer reise på charterferie. Adios plaskebasseng, bamseklubb og kjipe svenske kjøttboller i hotellrestauranten. Hello storby, historie, arkitektur og opplevelsesreiser!

2. Du slipper å høre på vinneren av MGPJr eller Hakkebakkeskogen på repeat. I stedet blir du hele tiden introdusert for ny og kul (og av og til nokså høylytt) musikk, som du aldri ville klart å finne fram til selv.

3. Du har hjelp i huset. Dette krever riktignok at du spiller kortene (og håndterer pengene) dine riktig, men det er fullt mulig at du en gang i uka kan komme hjem til nyvasket hus. Og det for en langt rimeligere (og lovlig) sum enn det vaskehjelpen til naboen tar.

4. Du er ikke lenger den sterkeste. (Ja, dette er faktisk en fordel.) Når dere skal på tur, er det tenåringen som bærer den tyngste sekken. Skal det løftes tungt eller hogges ved, kan du med god samvittighet stå og se på.

5. Du får en mer variert garderobe. Er du så heldig å ha en tenåring av samme kjønn og størrelse som deg selv, kan dere dele klær. I hvert fall i teorien.

6. Du kan spise voksenmat til middag hver dag. Makaroni og røkte kjøttpølser vil aldri mer være en del av grunnkostholdet.

7. Begrepet familiefilm får en helt ny betydning. Ut med Tingeling og Karsten og Petra, inn med Maze Runner, Mission Impossible og Hunger Games. Og før jul kan dere alle sammen drømme dere bort i Love, Actually i stedet for Jul i Blåfjell for hundrede gang.

8. I helgene kan du sove og sove og sove, så lenge du bare vil. Ulempen er selvsagt at nå er du blitt så voksen at du våkner tidlig uansett.

9. Du kan ha virkelig interessante samtaler med barna dine. De fleste tenåringer er nemlig svært opptatt av skole, lekser, kollektivtrafikk, kjønnsroller, likestilling, samfunnsstrukturer og miljø. Kanskje du får helt nye perspektiver på noe du trodde var gamle sannheter?

10. Du får gleden av å se at det lille nurket du har skapt er i ferd med å bli et klokt, selvstendig menneske, som har alle muligheter til å gjøre verden til et bedre sted. Som en ekstra bonus kan du oppleve at en ung gutt eller jente ser på ditt barn med stjerner i øynene og synes det er den aller vakreste skapningen i verden. Akkurat slik du gjør.

Gled deg til livet som storbarnsforelder! Det er langt bedre enn sitt rykte.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!