TATOVERTE KAFFEKANNE PÅ SKULDEREN:
– Jeg har risset inn en kaffekanne på kroppen min for alltid. Dette er grunnen
Fødselslege og firebarnsfar, Thorbjørn Brook Steen, har tatovert en kaffekanne på skulderen. Det er det en helt spesiell grunn til.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Jeg vil fortelle dere om en tatovering jeg har på skulderen.
Det er lett å tenke at dette er en kommentar fra en mann i midtlivskrise og på mange måter er det kanskje sant.
Jeg tok ikke tatoveringen fordi jeg har vært i en krise, men for å minne meg på noe viktig.
Tatoveringen skal forestille en kaffekanne, en såkalt italiensk Bialettikanne.
Grunnen for at dette bildet er risset inn i kroppen min for alltid er ikke at jeg er mer glad i kaffe enn gjennomsnittsnordmannen, men at bildet minner meg på hvor jeg finner ro, styrke og ikke minst hva som er det viktigste i livet mitt.
I fjor på denne tiden skrev jeg en tekst hvor jeg for første gang fortalte om da jeg mistet fotfestet og avsluttet 2022 med å komme ut av skapet som utbrent lege.
2023 ble året hvor jeg ble sykemeldt og fikk tid til å finne nye retninger. Jeg sluttet på fødeavdelingen på Ullevål, hvor mye av min identitet etter 20 år lå og nå står jeg her i 2024 med et «hva gjør jeg nå?».
Sykmelding ble en vekker
Hele tiden har jeg visst at jeg var på vei, men det har vært smertefullt og reisen er ikke over. Men uansett hvor vondt det har vært og fremdeles av og til er, er jeg faktisk utrolig takknemlig for at dette har blitt en del av livet mitt. Et liv som jeg føler har kommet nærmere.
Februar i fjor satt fastlegen min foten ned, og selv om jeg ikke ville, ble jeg sykemeldt. Plutselig var jeg ikke han som forlot huset før de andre sto opp.
Søvn er viktig, så jeg lå i sengen om morgenen og småsov mens huset våknet opp og hver morgen satt min nest yngste datter på en tolvkoppers Bialetti (den aller største!).
En effekt av nettopp denne kaffekokeren, hvis du ikke skrur på kjøkkenviften, er at den nærmest pumper kaffelukt rundt i huset. Så der lå jeg og viste at mine nærmeste, jentete og kona var nede på kjøkkenet.
Ved å bestemme meg for å gi denne fine flokken fullt fokus, fant jeg også igjen mer av meg selv. Og spesielt forholdet til min eldste som var på vei til å flytte ut.
Det å stoppe opp er skummelt. Jeg fikk veiledning gjennom en stødig fastlege og en god psykolog, men den beste veiledningen er jeg så heldig og privilegert til å ha fått sammen med kona. I 23 år har vi vært de viktigste menneskene for hverandre.
Barna våre er såpass store at de står opp lenge etter oss i ferier, så vi hadde god tid til bare oss to i sommer. Jeg sto opp først og satt på Bialettikannen, varmet litt melk og knakk av 2-3 sjokoladeruter hver. Og der satt vi og pratet eller bare var stille og så utover fjorden fra hytta vår i Sverige. Det og morgenturen med hunden vår Reven, åpnet opp for nye og gamle tanker. Tanker om veien videre.
Kona ble bekymret
Etter sommeren har jeg begynte det nye livet. Ny jobb og ny ro- trodde jeg. Først nå, når jeg står her i et nytt år skjønner jeg at det ikke bare er en rask løsning. Sykemeldingen var ikke bare en pust i bakken før de nye oppoverbakkene som jeg blåøyd trodde.
Fødselslegen svarer (+): Babyen i magen har Downs. Jeg skammer meg sånn fordi jeg vurderer abort av den grunn!
Mot slutten av sommerferien kom både kona og moren min med en klar bekymring. Ikke tenk nå at det bare er å skru på for fullt igjen. Dum som jeg var gjorde jeg jo det.
Det er nå den harde jobben faktisk starter. Begynne å si nei og finne de plassene som både gir ro og glede. Den jobben er ikke lett.
Før kunne jeg i tillegg til å jobbe 150% også invitere til middager med venner og bidra for andre der det var behov. Stille opp og hjelpe, holde foredrag og lage podcaster.
Nå vet jeg at kapasiteten er mindre. Ikke at jeg er brukt opp og har mindre og gi, men jeg må sørge for at jeg bruker energien der den er best for de nærmeste og meg selv. Har jeg det godt, har de andre rundt meg det bedre.
Jeg har begynt på ny jobb i det private helsevesenet og krydrer det med noen uker på fødeavdelinger i distrikt. Da kan jeg både bidra for pasientene mine, samtidig som jeg kan være mer til stede for familien.
Les også (+): Fødselslegen: – Til alle de kvinnene vil jeg bare si unnskyld
Jeg vet også at det å finne denne balansen tar tid og at jeg ikke er der enda. Men både jeg og de viktige rundt meg vet jeg at jeg kommer dit en gang.
Jeg vet at mange sliter og nå vet jeg også mye mer om hvordan det er å slite. Jeg mener det har gjort meg til en bedre far, mann, venn og ikke minst lege.
Hver morgen setter jeg nå på Bialettien til familien og kjenner lukten av roen og håper det skal på samme måte som tatoveringen min, vare livet ut.
PS. Så hva med platespiller-tatoveringen? OK, så er dette armen til en voksen mann midt i livet. Tatoveringen ble laget for å dekke over noe tull som ble rispet inn hos «Tattoo Michael» på Løkka i 1992, hvor jeg skrøt på meg at jeg var 18 år.
Men den minner meg også på viktigheten av et langsommere og mer helhetlig liv. Musikken settes på etter utvalg og ikke fra en Spotify algoritme. Etter 20 minutter må platen snus. Og som livet selv kan lyden ha litt skurr, bakgrunnsstøy og en sjelden gang et hakk, men en uslåelig analog varme.
Denne saken ble første gang publisert 07/01 2024, og sist oppdatert 07/01 2024.
