Barn og korps

Kjære korpsbevegelse. Jeg tok feil. Dere ruler.

Innrømmelser fra en (litt motvillig) korpsmamma.

JEG TOK FEIL: Det er ikke sånn at alt er bedre enn korps. Det er korpset som er bedre enn alt det andre.
JEG TOK FEIL: Det er ikke sånn at alt er bedre enn korps. Det er korpset som er bedre enn alt det andre. Foto: Foto: Marit Bromark
Sist oppdatert
SLITEN, MEN STOLT: Det er jo hun som har laget 17. mai-stemningen for alle oss andre.
SLITEN, MEN STOLT: Det er jo hun som har laget 17. mai-stemningen for alle oss andre. Foto: Foto: Marit Bromark

Marit O. Bromark

Marit O. Bromark er journalist, forfatter og mor til tre barn i alderen 10, 16 og 17 år.

Hun har skrevet om barn og unge i flere år, blant annet en rekke artikler om ungdom, skole og mobbing.

Hun har også holdt foredrag for ungdom gjennom Den kulturelle skolesekken.

KOMMENTAR:

La meg like godt innrømme det, først som sist: Jeg har i mange år snakket stygt om korps. Særlig skolekorps.

Sur hornmusikk akkompagnert av utmattende loppemarked, strengt uniformsreglement og grytidlig oppmøteplikt på 17. mai? Nei takk.

Ungene mine kan gjøre hva som helst, har jeg sagt - bare de ikke begynner i korps. Fotball? Ok. Dansing? Gjerne. Musikkteater? Kjør på. Alt må jo være bedre enn korps.

Jeg hadde hørt nok om hvor slitsomt det var til at jeg skulle gå i den fella. Korpsmamma, du liksom. Jeg var jo ikke gal, heller.

Da de to eldste barna i tidlige barneskoleår ymtet frempå om at skolekorpset så litt gøy ut, lovet jeg dem både is og fotballkort (og i et avsindig øyeblikk tror jeg førerkort for bil også ble nevnt) dersom de lot være å bli med i korpset.

I år etter år holdt jeg stand. No korps for you, my child.

Så begynte barn nummer tre i tredje klasse. Og jeg ble fullstendig utmanøvrert.

Korps i skolen

Korps i skolen , kalles det. I stedet for ordinær musikkundervisning med sin vanlige lærer, fikk tredjeklassingene i et helt år lære seg grunnleggende instrumentferdigheter, noter og samspill - av fire profesjonelle musikkinstruktører. I skoletiden. Gratis.

I alle andre tilfeller ville det vært for godt til å være sant.

Og mens enkelte foreldre, meg selv inkludert, skeptisk mumlet noe om snikrekruttering til skolekorpset, tok barna imot tilbudet med all den entusiasmen det fortjener. Mitt barn fikk utdelt en klarinett – og de ble umiddelbart bestevenner.

Ved juletider var det klart for klassens første konsert. Forbløffet sto jeg og så på mens barnet mitt med vante og effektive bevegelser pakket instrumentet opp av kofferten, skrudde det sammen, tilpasset flis og munnstykke og satte i gang med å spille en helt gjenkjennbar melodi.

Da våren kom, fikk hun lov til å ta med seg klarinetten hjem en ukes tid, og spilte stolt for enhver som ville høre på.

Og da sommerferien sto for døren og klarinetten måtte leveres tilbake, sto sorgen skrevet i mitt yngste barns øyne. Hva skulle hun spille på nå?

Jeg, en korpsmamma

Jeg foreslo gitar. Kjedelig. Piano? Niks.

Klarinett, mamma. I korpset.

Slaget var tapt. 1 - 0 til korpsbevegelsen.

I høst fulgte jeg et spent og lykkelig barn til skolekorpsets opptaksmøte for nye aspiranter. I en time satt mitt yngste barn tålmodig og ventet mens diverse instrumenter ble sendt rundt for prøvespilling. Først da det ble klarinettens tur, ville hun spille. Hun løftet instrumentet til munnen og spilte We will rock you så det runget i skoleveggene.

Ti minutter senere var vi på vei hjem igjen. Jeg med yngstejenta i hånden, hun med en klarinettkoffert i sin. Jeg var offisielt blitt korpsmamma.

Dette er nå to loppemarkeder og én 17. mai siden. 

Og det er på høy tid jeg bøyer nakken og innrømmer det: Jeg har tatt fullstendig feil.

Det er ikke sånn at alt er bedre enn korps. Snarere tvert imot.

Alle skal med

I korpset er det aldri et spørsmål om man er god eller dårlig. De flinkeste spiller etter de samme notene som de dårligste. Hvert barn blåser eller trommer det han eller hun er god for, og det er bra nok.

I korpset er alle kjønnsforskjeller opphevet, her finnes ingen gutte- eller jentelag. Gutter og jenter spiller de samme sangene, på de samme instrumentene, i nøyaktig de samme uniformene. De marsjerer akkurat like fort på 17. mai, og spiller akkurat like surt og vakkert om hverandre.

I korpset deles ikke barna inn etter alder. Her spiller 16-åringer sammen med 10-åringer, alle får spille like mye, og alle får en is når barnetoget er slutt.

I korpset stilles det ingen krav til innkjøp av utstyr. For en tusenlapp i året får barnet mitt to timer korpsundervisning og en halvtime individuell undervisning i uka, samt instrument og uniform. Det eneste som kreves for å delta, er å møte opp.

I korpset er alle like viktige. Selv den flinkeste trompetist kan ikke spille en marsj alene.

I korpset snakkes det aldri om topping av laget. Briljering er umulig. Korpset er ikke en konkurranse, men et samarbeid.

I korpset er prestasjonsjag så godt som fraværende. Her er det ingen kamper som skal vinnes, ingen resultater som skal forbedres, ingen individuelle mål som skal nås.

Og det aller, aller beste: Ingen foreldre står på sidelinjen og brøler.

Legg til at barna får utviklet musikalitet og gehør, lærer disiplin og samarbeid, får – og tar – ansvar for oppbevaring og stell av verdifulle instrumenter, blir kjent med en masse nye venner på tvers av alder og kjønn og opplever en tilhørighet og et fellesskap få andre fritidsaktiviteter kan matche - what´s not to like?

Ok, jeg må sette av en helg til loppemarked to ganger i året. Det er slitsomt. Men det er også hyggelig. Jeg har fått utvidet bekjentskapskretsen betraktelig, samtidig som jeg gjør en god gjerning ikke bare for korpset, men også for nabolaget og miljøet.

Jeg tok feil

Jeg gruet meg selvsagt til 17. mai. Programmet var til å bli svimmel av, med oppmøte på skolen i full korpsuniform kl 06.30 og marsjering i tre forskjellige 17. maitog. Jeg så for meg gnagsår, sutring, tårer og stress.

Og da vi sto der i skolegården og hutret, mens klokka og gradestokken konkurrerte om hvem som kunne vise det laveste tallet, og regnet iherdig forsøkte å overdøve skarptrommene, var jeg sikker på at nå var det gjort. Herfra og ut ville dagen bli et mareritt.

Jeg tok feil. Igjen.

For mens jeg forbannet værgudene, pakket mitt yngste barn ut sin splitter nye korpsregnfrakk. Kyndig smatt hun et spesialregntrekk over klarinetten sin. Og når tamburmajoren blåste i fløyta, begynte hun å spille.

Skjelvende av trøtthet og kulde, i regn og isnende vind, sto et av Oslos yngste musikkorps i litt for store uniformer og spilte nasjonaldagen i gang.

Noen feilskjær kunne man høre, ikke alle toner var på slaget i takt. Men de spilte. Sammen. Og det var mer enn bra nok.

Mange timer, kilometer og marsjer senere kunne barnet mitt endelig pakke bort klarinetten for dagen.

Utslitt, selvfølgelig. Men lykkelig. Og tvers gjennom stolt.

Det var jo hun som hadde laget 17. mai-stemningen for alle oss andre.

Det er verdt ganske mange loppemarkeder.

Denne saken ble første gang publisert 20/05 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også