Angst etter fødsel
- Jeg visste ikke nøyaktig hvordan katastrofen ville ramme, bare at det garantert ville bli ille
Hvorfor snakker ingen om at angst, panikkanfall og katastrofetanker er enda mer vanlig enn fødselsdepresjon?
KOMMENTAR:
Jeg tar bilnøkkelen ut av tenningen. Lener meg tilbake i setet og kaster et blikk bakover på den bittelille klumpen som sitter inntullet i bilstolen sin. Vi skal på butikken og kjøpe melk og brød. Jeg gjør et forsøk på å åpne bildøren, men jeg får det ikke til. Jeg stivner. Greier ikke å bevege meg.
Plutselig føles det som om armene og beina mine dovner bort. Jeg klarer så vidt å løfte armen for å justere speilet. Jeg ser meg selv i øynene. Pupillene er digre som på et vettskremt dyr.
Jeg begynner å kaldsvette, og så kommer kvalmen. Hjertet dunker altfor fort, og nå er jeg livredd. Hva er det som skjer? Hvordan stopper jeg dette?
Kaos
Men jeg klarer ikke å gjøre noe. Og tankene mine er bare et eneste kaos.
Så jeg sitter der en stund. Og tenker at dette må vel være slutten. Nå stryker jeg med.
Og det hjelper ikke akkurat på panikken.
Når det endelig gir seg, er jeg så utslitt at jeg ikke orker å gå inn på butikken lenger. Jeg bruker de siste kreftene mine på å kjøre hjem igjen. Heldigvis sover min lille sønn fortsatt i baksetet.
Katastrofetanker
Jeg tror ikke jeg forstod det helt i starten. Men det begynte kort tid etter fødselen.
Plutselig kunne jeg få slike episoder hvor kroppen bare gikk helt i lås. Jeg fikk panikk, og var nesten sikker på at jeg kom til å besvime, eller verre.
Jeg hadde aldri opplevd noe lignende før. I alle fall ikke så ekstremt.
Det kunne gå lenge mellom hver gang. Som oftest var det bare hodet som gikk i krøll, mens kroppen fortsatte som før. Jeg kunne få skrekkelig angst for at noen jeg var glad i skulle havne i en bilulykke, falle i trappa, ramle på isen, klemme seg i døra - ja, egentlig hva som helst.
Og det var ikke sjelden at jeg var sikker på at en katastrofe var nært forestående. Jeg visste bare ikke akkurat hva det var som skulle skje. Kun at det garantert var ille.
Og noen ganger ble jeg bare dritnervøs, helt uten en grunn.
Redd for å bli redd
I begynnelsen tenkte jeg at det kanskje bare var en del av det å bli «voksen» å være mer bekymret for det som kunne gå galt.
Og når man har fire små barn, er det vel strengt tatt obligatorisk å tenke over potensielle farer og katastrofer?
Jeg forsøkte å rasjonalisere og mekle med meg selv når tankene kom. Jeg fikk etter hvert mot til å snakke med venner og mannen min om det jeg opplevde. Og i en periode ble det bedre. Jeg kunne til og med le litt av hvor utrolig nervøs og rar jeg hadde vært.
Likevel var jeg hele tiden livredd for at det skulle komme tilbake. Det føles rart å si det. Men jeg var redd for å bli redd!
Panikk i sofaen
Og så kom det så klart tilbake. Etter noen måneder, med et smell.
Denne gangen kom det også helt ut av det blå. Jeg satt på sofaen, det var kveld og jeg slappet av. Trodde jeg i alle fall. Helt til det kjentes ut som noen hadde blåst opp en ballong under lungene mine.
Jeg fikk ikke til å puste ordentlig. Magen min kjentes som om jeg skulle ha muntlig eksamen i kvantefysikk foran et publikum med fem tusen mennesker. Igjen dovnet armer og ben, kvalmen rullet over meg, og pulsen steg unødvendig mye for en rolig kveld på sofaen.
Jeg stod opp og travet i ring rundt spisebordet. Forsøkte av en eller annen grunn å analysere det som foregikk. Hvorfor? Hva er dette?
Jeg fant en notatblokk. Skrev ned det jeg kjente på kroppen. Og hva jeg tenkte på.
Det er mulig det hjalp. Eller at det ville gått over etter en stund uansett. Men det gav seg til slutt.
Angst
Så satt jeg der og stirret på hva jeg hadde skrevet ned. Det så ut som dagboken til et desperat menneske i en liv- og død situasjon.
Angst. Det så ut som angst. Massiv angst. Panikkangst.
Og det var da bitene falt på plass.
Jeg gikk imot min egen strenge filosofi om å ALDRI google sykdommer. Men denne gangen tror jeg det faktisk hjalp.
For når jeg begynte å grave etter informasjon om det jeg hadde slitt med i nesten et år, fant jeg ut at det å få angst, katastrofetanker og panikkanfall , er noe som rammer utrolig mange mødre i etterkant av en fødsel. Først tenkte jeg åh flott. Ikke bare får jeg fødselsdepresjon med førstebarnet, men nå også angst? Må jeg virkelig pløye igjennom samtlige psykiske lidelser i løpet av tjueårene? Hva er det som feiler meg?
Mer vanlig enn fødselsdepresjon
Hvorfor dette skjer, finnes det ingen fasit på. Ofte kan det å få et nytt barn være en utløser. Genetikk ser også ut til å ha mye å si. Har foreldrene dine slitt med angst, er du ekstra utsatt.
Jona Runarsdottir
Alder: 28
Barn: Fire barn under syv år.
Arbeid: Selvstendig næringsdrivende skribent og blogger. Tidligere lærer.
Aktuell med: Bidrag i boka Mammarådet, har bloggen Mammalivet og fast spaltist hos Foreldre.no
Mye stress i hverdagen, for mange baller i luften, mye ansvar, lite søvn, dårlig diett - lista er lang over faktorer som kan dytte i gang en ond sirkel med angst.
Men en ting er sikkert, og det er at hvis du har opplevd det å slite med angst etter fødsel, selv om du ikke har hatt det på den måten før, så er du IKKE alene.
I en studie fra Tyskland, fant man overraskende nok at det er flere mødre som får angstrelaterte problemer etter fødselen, enn depresjoner. Av de mødrene som var involvert i studien, fant man at 11% slet med alvorlig angst i etterkant av fødselen, mens 6% hadde fått klinisk depresjon.
Noen bekymringer og korte perioder med angst etter en fødsel er ikke unormalt. Men når det begynner å bli slik at det hindrer en i å leve som vanlig, du føler at du mister kontrollen, eller at går utover hverdagslivet, begynner det å bli en sykdom.
Store mørketall?
Dette ante jeg selv ingenting om, før jeg plutselig var midt i det. Ikke har jeg hørt jordmødre, helsesøstre eller leger snakke om dette, jeg fant ingenting i heftene man får fra helsevesenet i forkant av fødsel, og ikke fant jeg mye norsk faglitteratur om emnet heller. Det virker som det kan være store mørketall her. Og det bekymrer meg.
Så jeg kan bare forestille meg hvor mange mødre det finnes der ute, som sliter med dette, og kanskje føler seg veldig alene. Men du er ikke det! Det er ikke din feil og du har ikke brakt dette på deg selv.
Angstlidelser er sykdommer. Akkurat som depresjoner. Og influensa. Det er ikke din feil.
Så hvis du befinner deg i denne situasjonen nå, eller har vært gjennom det før - vit at dette er noe du kan få hjelp med. Snakk med legen din! Be om informasjon om angst, be om samtaler med noen som kan dette. Be om hjelp til å bli kvitt en byrde som ingen fortjener å bære alene.
Denne saken ble første gang publisert 17/03 2016, og sist oppdatert 29/08 2017.