TIDLIGERE FJORTISFAN: Artikkelforfatteren vet hvordan det er å være fan. Her i 1998 med det ene medlemmet i boybandet 911, Jimmy Constable.

Hanne Mari Skappel (33)

Hanne Mari Skappel er journalist og har tidligere jobbet i lokalavis.

Nå skriver hun for foreldre.no.

Hun vet fremdeles hvordan det føles å være fan.

KOMMENTAR: Denne helga skal tretten år gamle Isac Elliot holde tre konserter i Norge.

For mange ungdommer, de aller fleste av dem jenter, er dette det største som noen gang har hendt dem.

Det er sunt for ungdom å være fans som Renate og Viktoria

Men vi voksne ler av dem. Hvorfor gjør vi egentlig det?

Det er lov å være forelska

Jeg har vært der selv. Jeg har vært superfan av et band. Elsket dem, og tenkt at livet mitt ikke ville vært det samme uten. 

Jeg har hatt en tid i livet der det beste som skjedde var at tre gutter fra Nord-England sang tekstlinjer som «Don’t make me wait, one more day, don’t you forsake, this love so great, don’t you know I’d walk to heavens gate, just to hear you say I love you».

Det er kanskje ikke poesi eller fantastisk litteratur. Men for meg var det magisk.

Bandet het 911, og de gjorde ungdomstida mi bra. De gjorde at jeg smilte hver dag.

Ungdom blir stadig mer stressa. De fleste voksne ville ikke orket presset ungdommen utsettes for.

To dager i uka dro venninna mi og jeg til Oslo sentrum for å kjøpe engelske popblader. Alt som handlet om bandet ble puttet forsiktig inn i store ringpermer.

Vi hadde ikke internett hjemme, men vi kunne låne nettet på hovedbibilioteket. Gratis. I en halvtime. Der satt vi og lastet ned bilder av boybandet vårt, som sakte dukket opp på skjermen.

Vi var så forelska at vi ikke visste hvor vi skulle gjøre av oss.

Hvorfor latterliggjør vi dem?

Da Justin Biebers management drastisk feilvurderte artistens popularitet i forfjor, og lot tenåringer løpe vilt rundt på jakt etter et glimt av superstjernen, var det ungdommene vi himlet med øynene av.

Vi lo av dem, og dro kanskje den håpløse spøken om hvorfor de var så innmari opptatt av denne «Jostein Bever».

Når ble det greit å latterliggjøre noens følelser bare fordi de er unge?

Dro til England

Jeg har stått utenfor Grand Hotel og ventet. I timevis.

Så var de der. Plakatene som var tapetsert over alle veggene mine var virkelige. De stod der på Karl Johan og prata med meg. Ga meg en klem. Og lot oss følge dem i taxi til Fornebu for å ta avskjed på flyplassen.

Jeg har reist til England for å se dem på konsert. Flere ganger. Da vi dro på klassetur til London tok vi toget alene til en annen by. Bare for å gå på konsert.

Det var ikke massesuggesjon eller hysteri som gjorde det bra. Det var bra fordi det gjorde oss lykkelige.

Fordi det å se tre gutter danse i alt for store jakker gjorde hverdagen min fantastisk. Fordi jeg visste at når jeg kom hjem fra skolen kunne jeg sette på en CD med et band nesten ingen i Norge hadde hørt om. Mitt band.

Et band som gjorde det greit å komme seg gjennom en skoledag, der enten fagene ikke var motiverende nok eller medelevene mobbet og fikk meg til å føle meg verdiløs.

Jeg hadde bandet. Musikken. Kjekke gutter som jeg følte at sang til meg. Som så meg.

Det var ekte

Det verste jeg visste var å lese eller høre fra både voksne og jevnaldrende om hvor dårlig boybandmusikk var, eller debatter om «ungdomshysteri» og fjortisfakter.

For det var min virkelighet de snakket om, det som var det viktigste i livet mitt akkurat da. Jeg ville ikke degraderes til noe mindreverdig bare fordi jeg likte den musikken jeg likte.

Det var ekte. Og det er ekte i dag for tusenvis av tenåringer som er forelska i Isac Elliot eller Justin Bieber.

De er faktisk forelska. De synes faktisk denne musikken er den beste de noensinne har hørt.

Det å stå der og gråte fordi han synger sangen din er bare positivt.

Det betyr så mye, følelsene er så sterke, og det er så sårende når man leser at andre dømmer det.

Enten de halvveis nedlatende sammenligner hysteriet med det som var rundt Beatles, eller de sier at det er på tide å skjerpe seg.

Ta dem på alvor

Da det verdenskjente boybandet Take That hadde sin storhetstid var «hysteriet» like stort. Da Robbie Williams trakk seg fra gruppa måtte det opprettes egne hjelpelinjer i England for å snakke med knuste tenåringer.

De sterke følelsene ble tatt seriøst.

Da bandet mitt ga seg var jeg atten år. Likevel lå jeg en hel dag og gråt, og det føltes som om noen jeg kjente hadde dødd.

Og på et vis var det sant. Bandet mitt døde. Jeg fikk lov til å sørge av foreldrene mine, og det gikk over. Etter hvert fikk jeg til og med nye idoler.

Det gikk bra med meg.

La oss ta dem på alvor. Det er helt i orden å være forelska.

Og om femten år, når Justin Bieber eller Isac Elliot kommer på reunion-konsert, er det faktisk helt greit å dra. For å synge, for å minnes, og for å være fjortis igjen.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!