Sjenerte barn kan hjelpes

Evalill Karevold har forsket på sjenerte barn, og funnet at de står i fare for å utvikle psykiske problemer senere i livet. Men det er hjelp å få.

SJENERT: Det verste med å være sjenert er at det oppleves som ubehagelig for barnet selv.

SJENERT: Det verste med å være sjenert er at det oppleves som ubehagelig for barnet selv. Foto: FOTO: Istockphoto

Publisert Oppdatert

Dette er sjenanse

* Sjenanse eller skyhet er en tendens til å være tilbaketrukket eller hemmet i nye sosiale situasjoner

* Sjenanse er et trekk som i hovedsak kommer til uttrykk i nye eller mindre vante situasjoner, men som ikke nødvendigvis er særlig synlig i kjente settinger

* Et sjenert barn kan lettere bli stående på sidelinjen under lek, og vente på å bli dratt inn, fordi det ikke tør å ta initiativ selv

* Uttrykk for skyhet hos små barn kan vises gjennom at de er lite tillitsfulle mot fremmende, at de trekker seg tilbake i sosiale sammenhenger, at de i mindre grad søker mot andre og at de generelt blir fort sjenerte

Lille Ida (4) tviholder i mammas hånd. Bursdagselskapet som hun har gledet seg til er så smått i gang. De andre barna sitter i en ring for å leke flasketuten peker på. Barna skal levere fra seg gaven når tuten peker på dem, men Ida vil ikke slippe mammas hånd for alt i verden. Ida kjenner de andre barna, men har aldri vært på besøk i dette huset før.

Dette er en situasjon mange foreldre til sjenerte barn vil kjenne seg igjen i. Spørsmålet er: Hva skal mammaen til Ida gjøre i en slik situasjon?

- Et sentralt råd er å hjelpe de sjenerte barna til å komme i kontakt med andre. Gjennom å tilrettelegge for sosialt samvær med andre barn, samt hjelpe barnet til å møte, leke og snakke med andre, kan den voksne bidra til at barnet får positive opplevelser, heller enn ubehagelige. Det er gjennom samhandling med andre at barnet lærer å tilpasse seg omverdenen, sier forsker og psykolog Evalill Karevold.

Les også: 900 barnefamilier under lupen

Les også: Si oftere ja til barna

Øve på å tenke annerledes

I sin doktoravhandling peker hun på betydningen av å hjelpe de sjenerte barna.

- Det er ofte ikke riktig at de "trives for seg selv", sier hun.

- Betyr det at Idas mamma må være med under hele bursdagsselskapet?

- Nei, ikke nødvendigvis hele tiden, men gjerne helt i starten, til Ida er trygg. For noen tar det ikke så lang tid før de er blitt "varme i trøya". Andre må ha lengre tid, og trenger hjelp av den voksne til aktivt å involvere seg i leken.

- Hva hvis Ida sier hun ikke vil være med på leken?

- Det er viktig å huske på at sjenerte barn ikke nødvendigvis er introverte barn; de kan være like glad i å leke med andre selv om de er litt tregere å få i gang i starten. Andre barn kan lettere glemme å involvere det sjenerte barnet, eller de kan tro at barnet ikke vil være med å leke. Derfor er det fint at en voksen engasjerer seg til leken er i gang. Når Ida får oversikt over situasjonen, vil hun sannsynligvis slå seg til ro i selskapet uten mamma. Hun kjenner jo de andre barna, og det er en fordel.

Karevold har enda et råd til voksne rundt sjenerte barn, enten det er voksne hjemme, i barnehagen, blant familie eller venner. Én ting er å hjelpe barna i praktiske situasjoner som oppstår under bursdager, lek, besøk eller andre sosiale settinger. Barna kan også hjelpes med å tenke annerledes om situasjoner de kommer opp i.

- For eksempel kan de trene på å tenke mer i baner av "dette går bra" og "dette får jeg til", fremfor "jeg tør ikke" eller "tenk om noe dumt skjer". Hvordan barnet tenker vil påvirke hvordan han eller hun føler seg, og hva han/hun tør å gjøre. For hver gang barnet tør å gjøre noe annerledes som gir positiv respons, øker sjansen for at han/hun tør å gjøre det igjen.

Les også: Ikke prøv å være superforeldre

Arvelig sjenanse

- Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i situasjonen.

Det sier mammaen til Ida, og husker tilbake til sin egen barndom.

- Jeg var fryktelig sjenert, og det varte helt til jeg begynte på ungdomsskolen. Da fikk jeg en lærer som brukte mye drama i undervisningen, og det hjalp meg. På scenen kunne jeg spille en rolle, og det var gøy! Jeg slapp meg mer løs, og ble flinkere til å snakke i klassen, noe som hadde vært et mareritt før.

Etter at jeg ble voksen kan jeg fremdeles komme opp i situasjoner hvor jeg føler meg utilpass og blir "stille", men det er heldigvis lenge mellom hver gang. Jeg har et godt sosialt liv i dag, med få, men veldig gode venner, forteller hun.

Evalill Karevold bekrefter at sjenanse kan være arvelig.

Les også: Kvalitetstid er gått ut på dato

- Ettersom sjenanse, eller hemmet væremåte, regnes for å være et medfødt temperamentstrekk, kan vi også anta at sjenanse har genetiske komponenter. Det vil si at sjenanse synes å være et arvelig trekk.

TØR IKKE:  Sjenerte barn kan vegre seg for å være med på leken, selv om de har lyst.

TØR IKKE: Sjenerte barn kan vegre seg for å være med på leken, selv om de har lyst. Foto: FOTO: Istockphoto

Rollemodeller

Selv om man fødes med en tendens til en viss type væremåte, vil barnet hele tiden påvirkes av miljøet. Denne tendensen kan både forsterkes eller svekkes, avhengig av oppvekstforholdene.

- Miljøet barnet vokser opp i vil ha stor innvirkning på hvordan denne skyheten kommer til uttrykk, sier Karevold.

- Foreldre fungerer ofte som rollemodeller for sine barn fra de er helt små. En sjenert forelder vil lettere kunne forsterke sjenanse hos barnet, sammenlignet med en forelder som ikke er sjenert. Et barn vil lære av miljøet rundt seg, og et barn som ser en utadvendt og åpen forelder i de fleste sosiale situasjoner, vil lære alternative måter å respondere på selv om barnet er sjenert.

Noen trenger behandling

- Det finnes grader av sjenanse. Først når et barn er så sjenert at det har vanskeligheter med å komme i kontakt med andre, vil det kunne bli problematisk for barnet, sier Karevold.

- Og dersom et barn er så sjenert at det ikke får til å være sammen med andre barn i det hele tatt, eller ikke får til å fungere normalt, vil jeg tenke at det er symptomer på problematisk sjenanse.

Samtidig påpeker hun at høy grad av sjenanse er ett av flere symptomer på såkalt internaliserende vansker, altså symptomer på angst og/eller depresjon.

- Når vil et barn være behandlingstrengende?

- Et barn er behandlingstrengende når det sliter med så mange symptomer på angst og depresjon at det går utover hans/hennes daglige funksjon, og gjør at barnet har det vondt og vanskelig.

- Hva slags behandling vil det være snakk om?

- Med behandling tenker jeg i første omgang på ulike former for psykologisk behandling som individualterapi, gruppebehandlig og familieterapi. For eksempel er noe som kalles kognitiv atferdsterapi funnet å redusere angstlidelser hos barn. Studier viser at barn som sliter med angst og depresjon generelt sett får mindre behandling enn barn som sliter med utagerende vansker.

ANNERLEDES: Barn må øve seg på å tenke annerledes.

ANNERLEDES: Barn må øve seg på å tenke annerledes. Foto: FOTO: Istockphoto

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag