Jeg begynte permisjonen min den dagen, etter en ukes ferie fra jobb. Glad og fornøyd ruslet jeg i finværet til legekontoret. Gledet meg veldig til å høre hjertelyden til mirakelet vårt igjen. Jeg var 37+1 uker på vei.

På legekontoret så alt ut til å være bra med oss, helt til vi skulle finne hjertelyden. Jeg merket at legen min ble stresset, og flyttet doppleren febrilsk rundt på magen min. Han sa så at doppleren hadde vært litt vrien i det siste. Legen hentet en annen doppler, men heller ikke nå hørte vi noen fosterlyd. Bare stillhet...

Jeg ble henvist inn på et annet rom, og fikk ringe mannen min. Jeg skjønte ikke at noe var galt... Mannen min kom 15 min senere, og vi dro til sykehuset. På veien dit syntes jeg å kjenne at babyen "byttet side", og beroliget mannen min med at alt sikkert var greit siden jeg kjente "liv".

Men dette var sikkert bare kynnere som fikk babyen til å forandre leiet litt. For da vi tok ultralyd litt senere fikk vi den forferdelige beskjeden om at her er det ikke liv... Alle foreldres verste mareritt var med ett vår såre virkelighet.

Først da gikk det opp for meg at babyen ikke levde mer. Vi skulle ikke bli foreldre nå, ikke få noen tulle i armene våre, ingen å elske, kose med, synge for, ingen lykkelig framtid. Bare gråt, sorg og elendiighet. Verden raste sammen.

Mens alle disse tankene surret rundt i hodet, ble vi fulgt inn på et føderom. Det ble tatt prøver, og vi fikk prate med lege, jordmor, barnepleier. Husker ikke mye fra disse timene. Ser bare for meg mannen min og meg i krampegråt. Mannen min prøvde å motivere oss til å se framover. Han var den sterke som holdt oss oppe. "Dette skal vi klare sammen", gjentok han stadig.

Senere den dagen ble et kateter/"ballong" satt inn så modning av åpningen skulle begynne.

Vi dro hjem en tur. Jeg dusjet-følte meg så utrolig møkkete! Vi tvinget i oss litt mat, før vi dro tilbake på sykehuset sent om kvelden. Jeg hadde masse kynnere, og følte meg ikke trygg hjemme. Vi sov første natt på sykehuset ved hjelp av sovemedisin...

Dagen etter løsnet legen kateteret, jeg ble satt på ristimulerende drypp og fikk 2*2 prostaglandin vagitorier. Dagen var jævelig - livet føltes ikke vært å leve lenger. Vi håpet bare at fødselen skulle sette igang snart, så den fysiske verste delen kunne bli unnagjort. Alle kvinner som har vanlige fødsler har en motivasjon; det kommer noe vidunderlig ut av smertene. Men hva hadde jeg å se fram til?

Klokka 00.30 den 13.7. satte riene igang for fult. Klokken 8.20 var Ariel ute, etter to timer intens pressing uten særlig hjelp av pressrier. En vakker liten engel var født, for aldri å se verden.

Jeg fikk jenta vår rett opp på brystet. Hun var så lett, så liten og lignet en dukke i søvn.

Vårt førstefødte barn ble vår store sorg - hun som skulle vært vår herlige stolthet og lykke!!

Krybbedød i mors liv-så plutselig! Kjente godt med liv kvelden før kontrollen. Hvorfor må slike fryktelige ting skje?

11 dager etter ble Ariel gravlagt. En forferdelig dag jeg aldri kommer til å glemme. Den lille kista har brent seg inn i hukommelsen som en vond påminnelse om at livet ikke er noen lek.

9 mnd senerer, og vi har en lillebror til Ariel på vei. Han ventes født i slutten av juli-04, og vi skal gjøre alt vi kan for at han skal bli kjent med sin storesøster han aldri får oppleve i live. Han betyr alt for meg nå-han viser meg at livet igjen er vært å leve! Jeg nyter hvert et livstegn som om det var det siste. Ariel har åpnet øynene mine og vist meg hvor skjørt livet er...

Håper ikke dette ble for langt, og på forhånd takk for at dere vil legge dette ut på sidene deres. Å få dele sin historie med andre er fin terapi!

Tilbake til minnelunden.

Tilbake til min historie.

Les hele saken