I uke 18 pluss tre dager

Vannet gikk altfor tidlig

Karl Teodor hadde det travelt - så travelt at legene levnet ham null håp.

Illustrasjonsfoto
Illustrasjonsfoto Foto: iStockphoto
Sist oppdatert

En helt vanlig dag, i et helt vanlig svangerskap, bortsett fra at vi 4 uker tidligere hadde hatt fostervannsprøve (jeg er 42), og hadde ventet spent på svaret. Men alt var i orden, og vi ventet en "kromosommessig frisk gutt".

Noen småblødninger hadde jeg hatt, og påsken ble ødelagt av at jeg blødde hele tiden, og ikke fikk sjekket før påsken var over, men ingen fare - alt i orden. Så går vannet. 2.juni, klokken 15.05, og jeg er i uke 18+3.

Jeg ringer mannen min, ringer sykehuset (er heldigvis så langt kommet at jeg ikke bare får beskjed om å vente og se...). Vi kjører lillemor til svigers, og durer avgårde.

På akuttmottaket blir vi tatt godt imot jeg blir undersøkt ganske raskt av en hoderystende lege, som konstaterer sikker vannavgang. Ingen tvil der. Det renner og renner. Og beskjeden er klar: Prognosen er lik null. Så tidlig vannavgang er sjelden, eller aldri, forenlig med liv. Anbefalingen er å avslutte svangerskapet, helst der og da. Der ligger jeg på benken og ser mitt lille barn - hjertet slår, beina går.... skal jeg bare gi opp?

Det blir tatt prøver for å sjekke om det er noen infeksjon, og jeg sier fra om at jeg ikke føler for å avslutte uten videre, og hvordan gjøres det i så fall? Jo, da får man tabletter som avslutter livet der inne, og så blir man satt i gang, og fødselen skjer da i løpet av et par dager. Og hvis det er, eller blir, en infeksjon der inne, er det fare for mitt liv, og da MÅ noe gjøres.

Vi får noen minutter for oss selv, legen vil konferere med en kollega. Sykepleierne er kjempesøte. Vi blir geleidet inn på en tom akuttstue, og jeg knekker sammen.

Mannen min forsøker å være sterk, men det er ikke lett... Legen kommer tilbake, og foreslår et "kompromiss". Vi avventer prøvesvar, og jeg kommer tilbake dagen etter for sjekk. Vi godtar dette - føler det som en "time out", en mulighet til å sortere tankene. Dagen etter - sjekk, fortsatt liv, lite vann, prøvene viser ingen infeksjon ! Dagen etter - sjekk - fortsatt liv, kanskje litt mer fostervann? To dager etter... det samme...

Og sånn gikk sommeren... én dag av gangen... Vi led oss igjennom uke etter uke. Vannmengden tok seg opp noe, og selv om det aldri ble noen mengder, var det nok, ja, selv om jeg var lekk hele tiden.

Vi fikk etterhvert kontakt med en overlege som var helt herlig realistisk. Hun ga oss ikke mye håp til å begynne med, men sa bare at hun hadde sett at det hadde gått bra før.

Det var alt vi trengte akkurat da - en bitteliten strime av håp.

I uke 22 måtte vi bestemme oss en gang for alle. Etter den uken har fosteret rettigheter i kraft av seg selv, og å avslutte svangerskapet kan ikke lenger gjøres uten videre. Vi fikk en ny lege som var forsiktig optimist (fortsatt var det ingen tegn til infeksjon), og det var plutselig ingen tvil om at vi skulle fortsette - ikke hos mannen heller. Jeg fikk mast meg til en forebyggende antibiotikakur. Hele tiden var vi klar over komplikasjonene som kunne oppstå, selv om dette gikk lenge nok. Lungene kunne være skadet, likedan ben og armer på grunn av for liten plass. I tillegg kunne det være mange andre komplikasjoner.

Uke 23 - vannmengde innenfor nedre del av normalen. Vi er på kontroll hver uke.

Uke 24, 25, 26, 27 og 28 gikk, uten de store forandringer. V får estimert babyens størrelse til over 1200 gram i uke 28, og det er deilig!

Uke 29... stadig større lekkasjer, tilslutt er det helt tomt... Blir lagt inn den 21. august, i uke 29 pluss 6 dager, og får 2 lungemodningssprøyter, 2 dager på rad. Får endelig beskjed om at det blir keisersnitt 23. august på morgenen. Gjett om vi er lettet! Å endelig få lagt ansvaret over i noen andres hender, er ubeskrivelig!

Klokken 08.47 23. august ble lille Karl Teodor løftet ut av mors mage. Ifølge legen som opererte var det ingen fosterhinner der inne, og ikke noe vann - kun en livmor med en unge i. Så det var nok i siste liten.

1640 gram, 38 cm. Karl Teodor ble kjørt direkte til nyfødtintensiv uten at vi fikk se ham.

Først langt på ettermiddagen fikk vi hilse på, og da hadde han først nektet å la seg intubere, og siden hadde den ene lungen kollapset, men det gikk bra. Karl Teodor slapp respiratoren. I 7 uker lå han på intensivavdelingen, 2 av dem på "akuttrommet", men han ble stadig bedre. Selv om det var tøft og slitsomt, var vi aldri i tvil om at det skulle gå bra.

Så nå har vi en liten "minstemann" i hus, som er akkurat som andre babyer, bare 2 måneder yngre enn fødselsdatoen tilsier, men han er helt frisk! Og vi nyyyyyyyyyyyter det!!!!!!

Med hilsen moderen

Les også:

Bli med på prematurdebatten.

Delta i forumet for gravide i moden alder.

Denne saken ble første gang publisert 01/03 2010, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også