Fødselsrifter:

Jo, vi kan gjøre noe med fødselsrifter

Lenge tenkte vi: «Det er vanskelig å føde, noen skader blir det vel». Men nå er det slutt.

FÆRRE FÅR SKADER: Forskning og opplæring har gjort at andelen som får fødselsrifter har gått betydelig ned de siste ti årene, skriver Foreldre.nos spaltist Thorbjørn Brook Steen.
FÆRRE FÅR SKADER: Forskning og opplæring har gjort at andelen som får fødselsrifter har gått betydelig ned de siste ti årene, skriver Foreldre.nos spaltist Thorbjørn Brook Steen. Foto: FOTO: Bjørn Inge Karlsen, HM Foto
Sist oppdatert

Thorbjørn Brook Steen (40)

Firebarnsfar.

Overlege ved Ullevål Universitetssykehus.

Lektor ved Jordmorutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp.

Fast spaltist hos Foreldre.no.

Var i en årrekke husekspert på P3s sex og samlivsprogram Pepper og Pasjon.

Bosatt i Oslo.

KOMMENTAR:

Foran meg i kjelleren på fødeavdelingen, i et litt mørkt og dunkelt rom, sitter en andregangsgravid kvinne og gråter.

Vi har bare sittet sammen i noen minutter før jeg stiller det enkle, men vanskelige spørsmålet: Hvordan har du det?

Kvinnen har gruet seg til å komme til meg, hun gruer seg til å føde, hun har gruet seg til å bli gravid. Det er åtte år siden sist.

For åtte år siden fikk hun en alvorlig fødselsskade i underlivet. Lukkemuskelen ble delvis avrevet, hun ble sydd i over en time. Hun ville ikke ha flere barn.

Men det ville åtteåringen, og moren ga etter. Nå er hun livredd for at det skal skje igjen.

Nidobling av rifter siden 1960-tallet

Veldig mye blir bedre i dette landet. Vi ligger i verdenseliten på de fleste fødselsstatistikker, og der vi ikke er best, jobber vi hardt for å bli bedre.

Men en statistikk som har vært trist, er fødselsrifter som involverer lukkemuskelen.

For ti år siden viste tallene at det i Norge, og i de fleste sammenliknbare land i den vestlige verden, hadde vært en nidobling siden 1960-tallet!

Vi sto på sidelinjen og tenkte: «Slik er det vel bare. Det er vanskelig å føde, noen skader blir det vel.»

At 3-5 prosent fikk skader i lukkemuskelen, som igjen kunne gi livslange plager med å holde på luft, og kanskje til og med avføring, var bare sånn det var.

Men det var én ting alle lurte på: Hvorfor fikk under 1 prosent av de fødende slike skader i Finland?

Kvinnekamp

Flere finner som jobbet i fødselsomsorgen i Norge, forsto ikke hvorfor alle aksepterte tallene uten å gjøre noe. Spesielt kritiske var de til at vi sto og så på kvinnens underliv under en fødsel, uten å fysisk støtte perineum (området mellom skjedeinngangen og endetarmsåpningen) eller mellomkjøttet.

Noen lurte så mye på dette, at de satte i gang forskning som innebar opplæring i ny (egentlig gammel) tenkning om å støtte barnets hode på vei ut. Og det fine med forskning er at man kan se hvordan de sykehusene som driver med slik opplæring og trening, skiller seg fra de sykehusene som ikke gjør det.

Snakk om kvinnekamp! Både forskere, jordmødre, leger og ledere på avdelingene kjempet, og kjemper, en kamp for å bli best.

Det å kunne se en kvinne i øynene og si «Vi er best i klassen hva gjelder fødselsrifter, velkommen til oss!» - det er fantastisk.

All konkurranse er bra, og når det gjelder å konkurrere om fødekvinnenes helse er det kjempebra.

Setter vår ære i at det skal bli bra

Fremdeles får noen veldig få disse riftene. På Ullevål er tallet 1,3 prosent. Dette er et lavt tall, men hva om det gjelder deg?

Er du så uheldig, så skal du vite at vi som jobber med dette faget legger vår ære i at det skal bli bra igjen. Vi setter oss ned og syr hvert fiber sammen så både funksjon og utseende skal bli bra.

Helsetilsynet har sett oss i kortene og sagt at det er uaktuelt å sy slike rifter på andre steder enn på operasjonsstuer, og vi har lystret.

Sjansen for at det skal gå dårlig med lukkemuskelen etter en fødsel, er heldigvis i ferd med å bli forsvinnende liten. Og vi jobber for at den skal bli enda mindre.

Kan man gjøre noe selv?

Mange førstegangsfødende spør hva de selv kan gjøre.

«Venninnen min smurte seg med en olje, hjelper det?» «Bør jeg sitte på en ball?» «Underlivsmassasje?» «Tøye og strekke?» «Noen sier det er dumt å ha rødt hår?»

Ingen av forslagene har vitenskapelige bevis. De rødhårete trenger ikke å farge håret, og det kommer ikke til å gjøre en forskjell om du trekker og drar i underlivet. Det er på fødestuen det skjer.

Mange førstegangsfødende, og av og til flergangsfødende, må sy ett, to eller mange sting. Mange får også en episiotomi (et klipp for å slippe en alvorlig rift). Slike rifter er ofte lette å sy og gror godt uten plager.

Stingene blir usynlige

Noen føler dessverre at de ikke er sydd skikkelig, men som oftest når jeg vurderer dem en stund etterpå, er de aller fleste med på at ser det helt bra ut.

Denne delen av kroppen gror helt fantastisk. Hos de fleste er det faktisk umulig å se at de har sydd i det hele tatt. Jeg ber ofte kvinnene jeg syr om å sjekke seg selv med et speil etter seks uker.

Noen få plages av at det ble for trangt eller for åpent, eller at underlivet ikke ser bra ut. Sexen er kanskje ikke den samme.

Jeg har alltid vært en forkjemper og stått på barrikadene for at kvinner som har det slik, bør bli vurdert, og eventuelt reparert. Slike reparasjoner kan gjøres av oss gynekologer, med plastisk kirurgiske teknikker, og er anbefalt å gjøre når siste barn er født og diet. Å bli nøyaktig som før og med akkurat samme følelse kan man ikke forvente, men dårlig håndverk eller nedsatt funksjon kan man ofte gjøre noe med.

Vi er blitt bedre

Tilbake til samtalen min med kvinnen som gruer seg til fødselen. Rådene jeg gir er omtrent det du har lest nå. Hvis hun ikke har plager etter forrige rift, er sjansen ørliten for en ny rift. Det samme er derfor sjansen for nye plager.

Har hun utfordringer med luft eller avføring gjør vi oftest keisersnitt. Men denne kvinnen hadde ingen plager, hun var bare redd.

- Så lur du var som ventet, sa jeg til henne.

- For vi er mye bedre på dette nå enn for åtte år siden. Jeg er her for å motivere deg og gjøre deg trygg. Jordmødrene våre er blant de beste i verden.

Det ble en gutt, 3,9 kg, ingen rifter og en lykkelig mor. Og ikke minst en lykkelig storebror på 9.

Denne saken ble første gang publisert 20/03 2015, og sist oppdatert 25/06 2017.

Les også