Solstrålen Sanne
Torben ble ikke møtt av familiehunden i døren som vanlig. Synet som møtte ham i stuen, var han totalt uforberedt på
Annelin (30) fikk alvorlig svangerskapsforgiftning i uke 24+6. Beskjeden fra legene var brutal.
Sanne lyser opp ethvert rom med sitt ekstra fine smil og gode humør. Jeg er så ekstremt stolt over å være pappaen til en så tøff og vakker liten jente, som gjorde alle spådommer til skamme etter å ha fått en svært tøff start på livet, sier Torben Tangen.
Sammen med samboeren Annelin Bilstad og datteren på snart tre år bor han i Sandefjord.
Paret hadde forsøkt å bli gravide i et par år allerede, da de på et tidspunkt nærmest hadde gitt opp og forsonet seg med tanken om at det kanskje ikke ville lykkes.
– Jeg glemmer aldri den vårdagen da jeg satt ute og så utover havet. Plutselig kom Annelin gledestrålende bort til meg og fortalte at graviditetstesten var positiv. Den lykkefølelsen jeg kjente på da, var enorm, sier pappaen.
Hunden varslet
En oktoberdag, da Annelin var i svangerskapsuke 24+6, satt Torben under en pause på jobben og snakket med kollegaer om hvor fascinerende det er at hunder kan både hjelpe og redde eierne sine.
I bilen på vei hjem tenkte han mye over dette, men det som skulle møte ham da han kom inn døren hjemme, var han totalt uforberedt på.
– Hunden vår, Nova, møtte meg ikke i døren slik som hun alltid pleier. Jeg ropte hallo flere ganger og tenkte at de sikkert var ute på en luftetur i det fine høstværet. Jeg gikk inn i stuen, og der fant jeg Annelin liggende på sofaen med lukkede øyne, helt stille, sier Torben og tar en pause før han fortsetter:
– Tett inntil henne lå hunden vår med ørene bakover og med store øyne. Jeg har aldri sett henne så redd før. Umiddelbart tenkte jeg tilbake på samtalen vi nettopp hadde hatt på jobb, og det sto klart for meg: Nova forsøkte å varsle om at noe var alvorlig galt.
Da Torben febrilsk prøvde å få liv i samboeren, mumlet hun bare noe helt uforståelig. I et forsøk på å få henne inn på badet, måtte han raskt gi opp, for beina til Annelin bar henne ikke.
Snart la han merke til at hun blødde fra munnen og hadde flere bitt på tungen. Så kastet hun opp.
Livredd
– Jeg ringte sykehuset, som ba oss om umiddelbart å dra til legevakten i Kristiansand, hvor vi bodde på den tiden. Jeg måtte nærmest bære henne inn på venteværelset. Fremdeles kan jeg fremkalle følelsen av den dørgende stillheten og det alvorlige blikket til legen idet han så Annelin og fikk målt blodtrykket.
Det ble slått full alarm, og snart befant se seg på kvinneklinikken.
– Snart var hele det lille rommet fylt med rundt ti leger, jordmødre og sykepleiere. Mens det ble tatt ultralyd av Annelins livmor, forsøkte de å spørre meg hva som hadde skjedd. Men stemmen min bar ikke, og jeg klarte ikke få frem et ord. Det var for sterkt å samtidig se samboeren min ligge og riste ustoppelig. Jeg var livredd, sier Torben stille.
Raskt ble det konstatert at Annelin hadde alvorlig svangerskapsforgiftning bestående av blodforgiftning, HELLP-syndrom og eklampsi.
Svangerskapsforgiftning, også kjent som preeklampsi, er en sykdom som bare kan oppstå i forbindelse med svangerskap. Det kan føre til at fosteret ikke vokser som normalt. For at tilstanden skal kunne defineres som svangerskapsforgiftning, må den ha oppstått etter uke 20 av svangerskapet.
– Ved svangerskapsforgiftning fungerer ikke morkaken som den skal, og fosteret kan få for lite næring. Det kan også føre til alvorlig sykdom hos mor. De vanligste symptomene på svangerskapsforgiftning er høyt blodtrykk, protein i urinen, hodepine, hevelser i hender, føtter og ansikt, samt smerter i mellomgulvet , har Lisbeth Kopperud sagt til Klikk.no. Hun er jordmor ved Oslo universitetssykehus, og driver sin egen praksis i Horten.
Ved akutt svangerskapsforgiftning og alvorlige tilfeller kan sykehusinnleggelse med overvåkning være nødvendig.
Da er det en fortløpende vurdering, om fødselen må settes i gang før termin. Den eneste kurerende behandlingen er forløsning av barnet.
Beskjeden fra legene var brutal:
Om de skulle kunne redde mammaen, måtte den lille jenta umiddelbart ut. De strenge tiltakene under pandemien gjorde at Torben ble henvist til gangen utenfor mens operasjonen pågikk.
– Det var helt grusomt å sitte der og ikke kunne gjøre noe annet enn bare å vente. Tårene mine rant ustoppelig. Der og da visste jeg ikke om jeg ville komme til å måtte dra fra sykehuset som alenefar – eller uten barn. Eller kanskje uten begge, sier Torben beveget.
Les mer om svangerskapsforgiftning her.
505 gram
Sanne og mammaen kjempet og ville ikke gi opp. Pappaen beskriver hvordan han den aller første tiden så på den knøttlille jenta si og tenkte at hun med sine 505 gram umulig kunne komme til å overleve dette.
– Kroppen var romvesen-aktig, og hodet ikke større enn en mandarin. Øyelokkene var enda ikke ferdig utviklet, så øyespalte hadde hun ikke. Huden var både klissete og hårete. Både leger, sykepleiere og jordmødre forsøkte å si at det sikkert kom til å gå bra, og at jeg måtte holde motet oppe, men jeg klarte ikke å tro på dem, forteller Torben.
– Samtidig var de ærlige om at Annelin kanskje aldri ville komme til å bli den samme igjen. Hjernen hennes hadde hovnet så mye opp. Det gjorde sterkt inntrykk da en jordmor gråtende kom bort til meg, satte seg ned på huk og fortalte meg dette, legger han til.
Annelin klarte seg mot alle odds, og hun forteller om et rørende og sterkt møte da hun dagen etter fødsel fikk en 10-minutters pause fra intensivavdelingen for å se jenta si for aller første gang.
– Det var så mange følelser på en og samme gang. Jeg kjente på både forvirring, redsel, glede og sorg. Sorg over alt vi ikke fikk oppleve i en graviditet. Glede over den nydelige datteren vår, men samtidig en frykt fordi hun var så uferdig.
– Og jeg kjente på et stort sinne over at den uskyldige babyen vår måtte gjennomgå alt dette. De første dagene gråt jeg mer eller mindre konstant, sier mammaen åpenhjertig.
Les også: Plutselig ble legen veldig stille. Da Vilde fikk et valg, skjønte hun at det var alvorlig
Hjerneblødning
For Torben er det fremdeles i dag, nesten tre år senere, fortsatt både vanskelig og tøft å snakke om tiden som fulgte i de lange og uvisse ukene og månedene etter fødselen.
Mens han fulgte etter datteren til Ullevål sykehus for videre behandling, tok det en hel uke før Annelin var sterk nok til å komme etter og den lille familien igjen kunne være sammen.
– Da jeg så Annelin igjen, var hun fremdeles hoven, og jeg merket snart at hun hadde glemt mye av det som hadde skjedd i løpet av året som var gått. Jeg kunne fortelle mange gamle skrønehistorier, og hun lo som om det var første gang hun hørte dem, sier Torben med et smil.
Han fikk et håp om at ting kunne bli ganske bra igjen, bare de var tålmodige og tok tiden til hjelp. Oppholdet på Ullevål ble en berg-og-dal-bane, med stadige ett skritt frem og to tilbake. Den lille jenta deres fikk blant annet hjerneblødning og flere betennelser i kroppen.
– Det verste var likevel alle pustestoppene hennes. Pulsen dalte og alarmene gikk, ofte flere ganger i timen. Situasjonen var ekstremt stressende og vond, og spesielt når vi var vitne til at andre foreldre med ekstrempremature babyer måtte reise hjem fra nyfødtintensiv avdeling uten den lille, sier pappaen stille.
– Men det fantes lyspunkt innimellom: Som da vi fikk holde henne for aller første gang. Og dagen hvor hun to uker gammel åpnet øynene sine. I det øyeblikket knakk jeg sammen av å se de bitte små uskyldige klinkekule-øynene, som var tvunget til å gjennomgå så mye vondt helt i begynnelsen av livet.
I eget tempo
Dagen familien på tre endelig kunne reise hjem, veide den lille jenta knappe to kilo og var fremdeles så skjør. Plaget av refluks fikk hun i forbindelse med amming flere ganger melk i pusterøret, og slet med å puste ordentlig.
– Da ble hun blå i ansiktet, og kroppen begynte å riste. Det tok tid før jeg klarte å gi henne frie luftveier igjen. En slik opplevelse unner jeg ingen foreldre å måtte gå igjennom. Redselen jeg kjente på i det øyeblikket, er noe som sitter igjen, forteller Torben.
Den tøffe starten førte til et lavt immunforsvar, og frem til i dag har Sanne hatt to sykehusinnleggelser som følge av både koronasykdom og RS-virus.
Der hvor hun tidligere måtte bruke sonde for å få i seg nok næring, kunne hun etter hvert som hun ble sterkere, gå over til vanlige måltider.
– En stund fryktet vi at hun hadde cerebral parese i forbindelse med stivt ben og hjerneblødning som baby, men dette gikk heldigvis over. Sanne har ingen fysiske skader, og øyeblikkene hvor hun begynte å krabbe og etter hvert gå, var to store milepæler, sier Annelin.
– Da hun bikket 2,5 år, snakket hun som en foss. Nå er det rart å tenke tilbake på all redselen og usikkerheten som vi følte de 11 ukene vi var innlagt på sykehuset, og i tiden etter hjemkomst. Om jeg på det tidspunktet hadde visst det jeg vet i dag, hadde jeg vært spart for mange bekymringer og vonde tanker, legger Torben til.
Les også (+): Da Jan Frode kom ut, så Olaug det umiddelbart. Han merket ingenting og satte seg bak rattet
Solskinnshistorie
Ærlig forteller de at det har vært krevende å få en så tøff og uventet start på foreldrelivet. Det har tatt tid å hente seg inn – ikke minst etter at Annelin midt oppi det hele ble rammet av alvorlig kreftsykdom, men i dag er kreftfri.
– Klart det har preget oss, og det er egentlig nå vi for alvor klarer å senke skuldrene og våge å se fremover. Å følge Sannes utvikling fyller oss med en enorm stolthet, og er det noe vi har lært, så er det at hun skal få ta ting i sitt eget tempo, fastslår Torben.
– Vi hadde virkelig alle odds mot oss og vet vi har vært utrolig heldige, tross alt. Jenta vår har ingen kjente senskader av å være født så altfor tidlig, annet enn at hun blir ekstra fort overstimulert. Og mennesker som møter henne for aller første gang, kan knapt tro det når vi beskriver den krevende starten hun fikk på livet. Sanne er en solskinnshistorie, sier Annelin med stolthet i stemmen.
Denne saken ble første gang publisert 26/04 2024, og sist oppdatert 26/04 2024.
