Fødselslegen:
«Det skal jo ikke være sånn», sa kvinnen etter den traumatiske fødselen. Nå har fødselslegen en bønn til politikerne
Årets valgkamp burde tatt fødselsomsorgen på alvor, mener fødselslege Thorbjørn Brook Steen.
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Jeg har hatt det privilegiet å jobbe med gravide, fødende og barselkvinner i snart 20 år, og kan stolt si at jeg og mine kolleger på fødeavdelingene og helsestasjonene landet rundt har sørget for at tallene er bedre enn noen sinne.
Vi har samlet sett færre keisersnitt, mindre alvorlige rifter, flere barn fødes vaginalt i seteleie og barna er sprekere.
Akkurat nå er det sannsynligvis ingen bedre plasser i verden å føde enn Norge. Men er det likevel bra nok?
Les også: Trude (36) rakk ikke frem til sykehuset sist – men denne gang ville hun ikke føde på badet
Traumatisk opplevelse
En kveld i uken, på en privat klinikk i Oslo, har jeg blant annet samtaler med kvinner som har opplevd fødselen traumatisk.
Rett før sommeren satt det en kvinne og gjentok følgende setning mellom hver del av fødselen som var negativ for henne: «Det skal jo ikke være sånn».
Listen over hva som var vanskelig for denne kvinnen var lang og vond å høre. Hun hadde født på min fødeavdeling, Ullevål. Hun hadde på forhånd enkle ønsker til det hun skulle gjennom. En naturlig fødsel, med et sprekt barn og totalt sett en god opplevelse.
Sprekt barn fikk hun, men opplevelsen var langt fra god.
Etter en lang konsultasjon med kvinnen var det helt klart for meg at hun hadde hatt en alvorlig traumatisk opplevelse, og mest sannsynlig fått posttraumatisk stressyndrom (PTSD) i tillegg til en begynnende fødselsdepresjon. Det krever sin kvinne å takle alt det og akkurat nå gikk det bare ikke.
Flere igangsettelser
Historien er ikke ukjent. I fjor sommer ga Tegnehanne oss sin side av igangsettelse av fødsel. Tallene våre går som nevnt i riktig retning, men ikke når det gjelder igangsettelser, som har tredoblet seg de siste ti årene.
Med det kan rundt en tredjedel av de fødende enten ende opp med mange dager i påvente av fødsel, med ballonger, tabletter og drypp, eller få en fødsel som oppleves lynrask og ukontrollert.
Selvsagt får også flere en god og trygg opplevelse, men dessverre er det mange i prosessen som mister følelsen av kontroll.
«Det skal
jo ikke være sånn.»
I tillegg strekker ikke alltid fødeavdelingens ressurser til, slik at jordmødre eller leger kan trygge denne kontrollen kvinnen ønsker seg.
Min pasient hadde alt dette: lang igangsettelsesprosess, tap av kontroll og ukontrollert styrtfødsel når fødselen først var i gang.
Ønsker vaginal fødsel
Etter samtalen satt jeg igjen med en klar fornemmelse av at vi på fødeavdelingen av og til strekker strikken for langt. I målet med å få barna ut vaginalt gjør vi alt vi kan.
Det er jo ett av suksesskriteriene for å oppnå verdens beste fødetall, men summen er ikke i pluss hvis vi har en mor på den andre siden som ikke klarer å gjøre sin store jobb nummer én etter fødsel, nemlig å være mamma!
Hva er det som skulle til for at vi hadde fått til begge deler? To ting: Ressurser og bedre kommunikasjon. Ofte henger disse to tingene sammen.
Les også(+): Han ville ikke ha barn med meg. Jeg ble helt slått ut
Krever ressurser
Fødselstallene faller og med det faller også midlene vi har til å drive god fødselsomsorg, siden sykehuset i stor grad drives av det som kalles innsatsstyrt finansiering.
Samtidig er det vesentlig mer å gjøre i forhold til den enkelte som føder. Igangsettelsene krever store ressurser, og de gravide har med økende alder litt flere utfordringer enn da jeg startet min karriere for snart 20 år siden.
«Akkurat nå er det sannsynligvis ingen bedre plasser i verden å føde enn Norge. Men er det likevel bra nok?»
Er det mindre ressurser, blir det kutt, og de ansatte må løpe fortere for å gjøre samme jobb. Det sliter ut mange, og det er virkelig ikke det min pasient trengte: slitne fødselshjelpere som ikke kunne sette av tid til å trygge henne.
Må få det vi trenger
Da kvinnen kom hjem og skulle få hjelp fra helsestasjonen, var ikke det heller lett. De har også flere oppgaver nå sammenlignet med tidligere.
Det å ta vare på en kvinne med PTSD og depresjon er ikke lett å få til, og derfor trenger vi mer ressurser.
Skal Barselsopprøret få det de ønsker seg, må vi få det vi trenger.
Pasienten min ble henvist til psykisk helsehjelp, og etter en telefonsamtale med henne på sensommeren fikk jeg en tilbakemelding på at hun følte seg både sett og ivaretatt nå. Enkelte dager var mørkere enn andre, men hun visste at dette skulle hun med god hjelp få til.
Les også: Fødselslegen: – Til alle de kvinnene vil jeg bare si unnskyld
Ta fødselsomsorgen på alvor
Det er ikke bare hos de fødende at strikken strekkes for langt, det er også fødselshjelpere som kjenner på dette. Burde ikke årets valgkamp tatt fødselsomsorgen på alvor?
Partiene burde ha konkurrert om det som er mest bærekraftig av alt og som langsiktig gir best «avkastning»:
Flere spreke barn fra mødre som føler seg godt ivaretatt fra frøet er sådd, til fødsel og senere i barseltiden.
Det er god investering, det!
Denne saken ble første gang publisert 06/10 2021, og sist oppdatert 06/10 2021.
