Jeg hadde alltid drømt om A4-livet.

Jeg ville ha mann, to barn, hund og stasjonsvogn.

Et liv med en familie som var sammen i ferier, på hytta om sommeren, ved feiring av fødselsdager og høytider.

Men etter mange år som samboer ble forholdet avsluttet.

Drømmen om familie og barn virket med ett veldig fjern.

Nå sto jeg her: Utrolig alene, men med et sterkt ønske om barn.

Lette etter en barnefar

Det ble mange byturer. Mye av- og pålogging på datingsider som Sukker og Match, mange "blind-dates" arrangert av velmenende venner.

Drømmemannen dukket ikke opp noen av stedene.

Etter hvert innså jeg at det egentlig ikke var drømmemannen, han jeg skulle dele resten av livet mitt med, jeg lette etter.

Jeg lette etter en far til mine barn.

Tiden gikk. Den berømte klokka tikket i foruroligende fart.

Jeg var 38 år. Det var jo bare tiden og veien.

Marianne Blindheim Eriksen (41)

Mamma til Marius (2).

Selvstendig næringsdrivende tekstforfatter og kommunikasjonsrådgiver i selskapet Storygarden.

Har skrevet boken «Tøff pappa» sammen med Alex Rosén, og bidratt med tekst til boken «Singelmammas guide til å ha det ganske fint».

Bor i Oslo. Aktiv på ski om vinteren, og er så mye som mulig ved og på sjøen om sommeren.

Behovet for familie ble sterkere

Jeg var lei av meg selv. Lei av at det alltid dreide seg om meg.

Jeg hadde så mye omsorg og kjærlighet å gi, jeg ville bry meg om noen andre. Jeg elsker barn, og storkoser meg sammen med store og små. Jo flere, desto bedre!

Etter at jeg mistet begge foreldrene mine, og også besteforeldre på begge sider, ble behovet for å få familien jeg ønsket meg enda sterkere. Det holdt ikke bare å sitte og vente på drømmemannen. Jeg måtte gjøre noe utradisjonelt.

Jeg kunne selvsagt tatt en tur på byen, og funnet en passende kar.

Men hva skulle jeg da si den dagen barnet mitt spør etter pappa? Hva med mulige arvelige sykdommer? Og hva skulle jeg gjøre dersom denne passende karen en dag dukket opp og ønsket sin plass som pappa?

Les også om Sanna og Rune, som har gitt bort sju befruktede egg for å hjelpe barnløse.

Donor føltes riktig for meg

For meg var valget enkelt: En grundig sjekket donor. En som ønsket å hjelpe en som var i akkurat min situasjon. Det føltes riktig for meg.

Jeg finleste nettsider og all informasjon jeg fant om inseminering. Våren 2012 sendte jeg papirene mine til Stork Klinik i København etter å ha vært gjennom en omfattende legeundersøkelse her hjemme for å sikre at jeg kunne bli gravid og at alt var i orden.

Tre måneder senere var jeg på min første tur til København. En måned senere var jeg på mitt andre og siste besøk. Jeg var gravid!

Da jeg gikk ut av klinikken den første gangen, ble jeg fylt av en berusende lykkefølelse. Det ga meg all den trygghet jeg trengte for å sikre meg at valget var riktig. Troen på suksess da jeg gikk ut etter andre forsøk var overveldende.

Og da graviditetstesten viste to rosa streker, dukket en ny, annerledes og ekstatisk gledesfølelse opp. Det var starten på mitt nye liv.

Flest heiarop

Familien og mine nærmeste venner var involvert i planene mine fra starten av. Det var viktig for meg at de forsto hvorfor jeg valgte å bli inseminert, og jeg møtte heldigvis kun heiarop og gledestårer over at jeg også skulle få barn. Alle unnet meg det.

Jeg fikk kun én kommentar som jeg oppfattet negativt: "Det må bare ikke bli sånn at folk tror det bare er å gå på butikken å kjøpe seg et barn."

I ettertid har jeg konkludert med at den nok bare var litt lite gjennomtenkt.

Mens jeg gikk gravid fikk jeg selvsagt noen spørsmål eller kommentarer om barnefaren. "Hvorfor var han ikke med på svangerskapskurs?" "Gleder faren seg like mye som deg?" "En gutt ja, da blir nok pappaen glad."

De var selvsagt sagt i beste mening. Folk regner med det "normale". Når det passet seg forklarte jeg situasjonen så enkelt som mulig - her er det ingen far, jeg er inseminert av en hjelpsom donor, så det blir bare min sønn og jeg.

Andre ganger lot jeg de velmente ordene bare være. Det er ikke nødvendig å involvere alle i alt.

Ensomt, slitsomt, og verdt det

Storken ga meg verdens vakreste gutt. I dag er han snart to år gammel, full av energi, smil, latter, egen vilje og mye trass. Det er herlig!

Det er også utrolig slitsomt til tider, ensomt kan det også være. Jeg er alene hver kveld når han sover, alene om alle valg. Det er bare jeg som kan ta ham opp når han gråter om natten, bare jeg som kan stå opp når han i tillegg våkner tidlig.

Men det er det verdt. Selv om det kan virke helt hinsides virkeligheten der og da, er det verdt det. Hver gang! Hver dag!

Valget mitt var nøye gjennomtenkt, barnet mitt var veldig sterkt ønsket. Derfor tror jeg på storken.

Les også:

Reiser du deg for gravide på bussen? Det bør du.

Single Ellen hadde alltid ønsket seg barn

Ønsket seg ett barn til - fikk firlinger

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!