Sinne i foreldrerollen
Én stor skamtrigger gjør at det er vanskelig å vise sinne foran barna
Hvorfor er det så ubehagelig å bli sint på barnet sitt?
Du står der fullt påkledd med veska over skulderen mens du for tiende gang ber barnet ditt, som gir inntrykk av å ha all verdens tid, om å kle på seg yttertøyet. Til slutt tar tålmodigheten slutt, det koker over for deg og du glemmer alle de velmente tipsene i de smarte bøkene du har lest om barneoppdragelse.
Når dere endelig har kommer dere av gårde, og situasjonen har roet seg, kommer skamfølelsen snikende …
Kjenner du deg igjen? Velkommen i klubben! De aller fleste av oss kan bli sinte på barna våre, men hvorfor er det så vanskelig å snakke om?
– Hovedgrunnen til at det fortsatt er tabubelagt å vise sinne overfor barnet sitt, sitter den amerikanske forskeren, Brené Brown, på. Hun har forsket mye på skam og funnet ut at den største skamtriggeren hos kvinner er frykten for å ikke lykkes som mor, eller å bli opplevd som en mislykket mor. Hun mener også at definisjonen på skam er frykt for avvisning, sier familieterapeut Herdis Palsdottir.
Det som styrer oss og som gjør at vi synes det er ubehagelig å fortelle at vi blir sint på barna våre, ligger med andre ord dypt på cellenivå, en dypt forankret frykt for å bli avvist av de vi er glad i hvis vi ikke lykkes i morsrollen.
Barnet trigger noe i oss
En relasjon mellom en voksen mor eller far og et barn er dessuten ikke jevnbyrdig. Det er vi voksne som har makten og det voksne lederansvaret. Når vi mister kontrollen over våre følelser i samspill med barn, så kan det handle om at barnet trigger noe i oss som vi ikke har bearbeidet, ifølge familieterapeuten.
– Derfor blir det viktig ikke å bebreide seg selv hvis en mister kontrollen overfor egne barn, men tenke: Hva skjedde nå? Hva var det som gjorde meg så sint? Hva kan jeg gjøre for å unngå at dette skjer igjen?
I forhold til barnet er det også viktig å si unnskyld uten forbehold, sier hun.
Herdis opplever at foreldresynet har utviklet seg enormt. På 50-tallet skulle barn ses, men ikke høres og at barna skulle være lydige. Da hun var småbarnsmor på 70 og 80-tallet var det helt akseptabelt å bli sint på barna sine. Barn som ikke var lydige ble gjerne omtalt som trassige, vanskelige og noen fikk merkelappen atferdsvansker.
– Det som har skjedd de siste 30 årene er ikke noe mindre enn en revolusjon. I dag erkjenner vi at dagens barn blir framtidens voksne, og det at de lærer å gjenkjenne og sortere følelsene sine vil gi dem en stor fordel på mange området i livet. Grunnlaget for emosjonell intelligens, EQ, skapes de første seks leveårene. Det er i disse viktige årene at barn enten lærer å møte sitt sinne på en hensiktsmessig måte eller omvendt. Samtidig er det mange foreldre i dag, som selv har vokst opp med foreldre som ikke tok deres følelser på alvor, og da er det en stor utfordring å skulle klare å håndtere både egne og sitt barns følelser på en god måte.
Les også: Den lille foreldreskolen: Føler du deg mislykket som forelder?
Rollemodeller med følelser
Heldigvis blir det nå stadig mer sosialt akseptert å uttrykke følelser, både blant verdensledere og i sosiale medier. Dette har smitteeffekt og øker og forbedrer det emosjonelle vokabularet hos oss nordmenn, ifølge Herdis.
– Når vi har et rikt ordforråd i forhold til følelser blir vi tydeligere som voksne og barna har gode rollemodeller i forhold til det å tilegne seg et språk for egne følelser.
Herdis er opptatt av at foreldre, som andre voksne, tillater seg å bli sinte hvis det er den følelsen som blir vekket. En voksen som blir sint, men lar være å si noe vil avsløre seg via kroppsspråket. Da er det lett å komme i skade for å dobbeltkommunisere og skape forvirring hos barnet.
Det som derimot er utfordringen, er: Hva gjør jeg når jeg blir sint? Det er ikke hva du sier som eventuelt gjør at barnet føler seg avvist eller krenket, men hvordan du sier det.
Velg ordene med omhu
Herdis opplever at vi har undervurdert betydningen av hvilke ord vi bruker når vi snakker med barn.
– Et av mine beste tips er at du er bevisst på hvilke ord du velger når du snakker til barnet ditt. Å bruke personlig språk skaper mindre konflikter med barnet, det vil si å bruke JEG VIL først i setningen, fremfor jeg «må», «bør» og «skal», sier Herdis.
– I dag vet vi at barn vil samarbeide med sine omsorgspersoner, og når de ikke gjør det så er det fordi de har følt seg avvist av den voksne. For eksempel vil et barn føle seg avvist hvis den voksne sier: «Nå må du slutte å somle og skynde deg, vi har dårlig tid.» Det den voksne kommer i skade for å gjøre her er å snakke nedsettende til barnet og gi barnet ansvaret for logistikken i hjemmet.
Løsningen er derfor å først og fremst informere barnet om hva som skal skje.
– En voksen som vet at barn gjerne vil samarbeide, trenger kun å være ærlig om sine behov ovenfor barnet, slik at barnet blir informert om hva saken handler om. For eksempel ved å si: «Jeg ser at du gjerne vil leke, men jeg har dårlig tid. Jeg vil gjerne at du tar på deg jakken nå.» Og når barnet gjør det du ber om, kan du gjerne si: «Takk for at du hjelper meg med å komme tidsnok til jobben min!»
Les også: «Hva har vi gjort feil? Alle andre foreldre har barn som sover i egen seng, eller hva?»
Et stort press i dag
– De fleste foreldre er gode foreldre, men presset i dag er stort, sier psykolog Julie Aasbjerg Andersen.
– Med oppblomstringen av de digitale og sosiale mediene har alle fått adgang til den nyeste forskningen, og dermed dermed blir det også flere personlige holdninger til morsrollen. Vi forholder oss ikke lenger kun til vår egen morsrolle, men også til andres. Det har blitt konkurranse i å være mor på «riktigst mulig måte». Samtidig har det oppstått en stor uoverensstemmelse mellom barnets fysiske behov og det vi tror at vi skal prestere. Vi vet nesten for mye, og derfor kan vi aldri leve opp til våre egne forventninger. Det stresser og frustrerer oss, sier hun.
Julie mener at det er en trist utvikling, hvis vi tror at vi må være den beste versjonen i livet hele tiden.
– Å kjenne at vi er sinte på barna våre er tabubelagt og gir skyldfølelse. Manges problemer starter med grensesetting. Vi tør ikke å sette grensene tidlig nok, mye fordi vi har så mange forskjellige regler vi skal navigere i. Vi skal ikke rope, ikke bruke konsekvenspedagogikk, ikke sende i skammekroken og ikke bruke «cry-it-out» metoden. Hva er det da vi kan gjøre? spør Julie.
Flinke piker og kontroll
Hun mener at forventningen mange har om at «flinke piker» ikke mister kontrollen, men kun viser de omsorgsfulle morsfølelsene, presser og hemmer oss.
– Kvinnene jeg har i terapi, bekymrer seg og grubler. De er så redde for å gjøre noe feil, men hvordan skal vi løse dette? For selv om det er naturlig å bli sint, er det jo samtidig vanskelig for oss å navigere i både sosiale regler og personlige følelser.
– Jeg mener at løsningen ligger i å gi deg selv en sjanse. Vi har en tendens til å dømme oss selv så hardt fordi vi er usikre, eller fordi vi ikke kan leve opp til alt vi har lest i bøkene. Men all forskning viser at vi faktisk ikke kan forme barna våre i så stor grad som tidligere antatt. De er veldig styrt av genetikken sin, og den kan ikke endres.
Avgrense tankemylderet
Julie mener det også er viktig å lære å leve med bekymringene over om det vi gjør er godt nok, og å klare å avgrense tankemylderet.
– Hvis du grubler for mye over hvordan du er som mor kan det blir for svart-hvitt og rigid. Jeg anbefaler heller at du setter en grense for hvor lenge du tillater deg selv å gruble over hvordan du taklet dagens mammarolle, sier Julie.
Hun mener at de fleste kvinner har en god intuisjon på når de blir for ofte sinte.
– Det er når det har blitt en vane at du mister kontrollen overfor barna at det er fare på ferde. Da er du inne i en ond sirkel du må komme deg ut av. Da anbefaler jeg at du deler det med andre voksne du har tillit til, eller får hjelp i terapi, sier Julie.
Teksten er bearbeidet av Kristin Tanderø Brekke.
Denne saken ble første gang publisert 04/05 2020.
