Barn tåler sinne dårlig, sier familie- og psykoterapeut Edna Kirstine Schjelderup ved Familievernkontoret i Søndre Vestfold. Det finnes minst 9 ting du i allefall ikke skal si til barnet ditt.

Barn som vokser opp med foreldre som er mye sinte, velger ofte én av to strategier. Noen gjør alt for å unngå konflikter. De er redde for å ta plass, tåler kritikk dårlig, føler at alt de gjør er galt og at de er verdiløse.

Den andre reaksjonen ligger i den andre enden av skalaen. Barna gjør seg harde, utilnærmelige og tåler tilsynelatende alt. Barna opparbeider seg et skall og en fasade som gjør dem immune mot nedsettende ord og handlinger.

Disse barna oppfattes som innesluttede og slipper ingen inn på seg. De blir mistenksomme og skeptiske og deler ikke sine innerste følelser med noen.

Etter hvert som disse barna vokser opp, kan de få det vanskelig i nære relasjoner.

- Årsaken er at de ikke har fått trøst når de trengte det som mest. De får ikke støtte for reaksjonene sine, de blir oversett og lærer seg ikke å ha kontakt med sitt eget følelsesregister, forklarer Schjelderup.

Tips til deg som blir sint

  • Forsøk å se konflikten fra barnets perspektiv.
  • Spar på egne følelser, ikke la dem gå ut over barnet.
  • Inngå avtaler med barnet.
  • Inngå avtaler med deg selv.
  • Lag regler og rutiner, og sørg for forutsigbarhet.
  • Forsøk å kartlegge forventninger.
  • Spør deg selv: Hva er barnets behov - og hva er mitt?

Prisgitt voksne

Opplevelsen av sinne som kan føre til frykt, kommer så å si inn med morsmelka. Utviklingspsykologien viser at spedbarn blir redde ved høye lyder og høye stemmer. Mye tyder på at det samme gjelder allerede mens barnet befinner seg i mors mage.

Hjerneforskning viser at den høyre hjernehalvdelen, som står for logikk, hukommelse og rasjonalitet, blir understimulert når barnet ikke føler seg trygt. Barnet er stadig på vakt, som om hun eller han er jaget eller truet. En vanlig reaksjon er urolighet og overaktivitet eller tilbaketrekning.

Et spedbarn er helt prisgitt de voksne. Det er avhengige av fysisk hjelp, men har også emosjonell forståelse.

- Barnet blir påvirket av mammas og pappas følelser og leser verden gjennom foreldrenes ansiktsuttrykk og tonefall, forklarer Schjelderup.

Hvis de voksne sliter, vil dette smitte over på babyen, og resultatet kan bli det vi kaller et «vanskelig barn». Schjelderup påpeker at barnet ikke er vanskelig, men at det har det vanskelig.

Ta hensyn til barnet

Som foreldre er det nødvendig å ta hensyn til barnets signaler. Hvordan reagerer barnet når du er sint?

Reaksjonene innen samme søskenflokk kan være ulike. Noen barn tåler rett og slett mer, andre later som om de tåler mye og andre igjen tåler lite. Alle reaksjoner på den voksnes sinne er en riktig reaksjon. Det er ikke de voksne som har rett til å definere hva som er sinne og hva som er normal tilsnakk. Hvis barnet opplever at den voksne er sint, har barnet rett.

- Mye av problemet ligger i at den voksne videreføre sinne og frustrasjon fra sin egen barndom, mener Schjelderup.

Hun har jobbet i bransjen i 31 år og ser at mønsteret gjentar seg.

Voksne som selv har levd med sinne og trakassering i hjemmet, kan adoptere mønstre når de blir foreldre selv, i mangel av andre metoder og verktøy.

©PHOTOPQR/L'EST REPUBLICAIN/Alexandre MARCHI. Nancy 11 septembre 2009. Un enfant boude. Image pouvant illustrer la maltraitance.=

USIKRE: Barn kan enten bli usikre med liten tro på seg selv, eller de kan fremstå som tøffe og uangripelige hvis de vokser opp med sinte foreldre. Begge deler kan by på problemer senere i livet. © ILLUSTRASJONSFOTO: Colourbox.no

Se deg selv

Familievernkontoret i Sandefjord bruker ofte video for å synliggjøre foreldrenes fremtoning. På denne måten kan de senere betrakte sitt eget kroppsspråk og høre sin egen stemme.

Erfaringen kan være opprivende: «Har jeg virkelig så streng stemme? Hva er det den spisse haka forteller? De oppsperrede øynene? Hva med rynkene mellom øynene - når kom de fram? Høres jeg virkelig så irritert ut?»

Også på sinnemestringskursene, som kontoret arrangerer, er det mulig å se seg selv, men denne gangen også gjennom de andre i gruppa. Kursene foregår som gruppesamtaler og stort sett er refrenget det samme: Slik jeg behandler mine barn, ble jeg også behandlet som liten.

Lag planer og avtaler

Schjelderup ber foreldre samle på positive opplevelser av samarbeid mellom voksne og barn, og bruke disse som gode eksempler.

Mange vil oppleve at stemningen er best når alle vet hva som skal skje. Et viktig stikkord er forutsigbarhet.

- Mange ganger handler sinne om brutte forventninger, fastslår terapeuten.

Mye sinne kan også komme fram etter en skilsmisse, for nå skal foreldrene fikse oppgaver som de kanskje aldri har vært borti før. Irritasjonen øker under tidspress og nye rutiner som skal læres inn.

- Den beste måten å forhindre vanskelige situasjoner på, er å planlegge og lage avtaler.

Schjelderup konkretiserer: - Hvis det til stadighet oppstår en diskusjon om morgenen om hva barnet skal ha på seg, legg inn ti minutter ekstra i kveldsstellet og la barnet være med på å bestemme hvilke klær det skal ha på seg neste dag. Disse klærne legges fram, og morgenstellet blir lettere for både voksne og barn.

- Lag gjerne avtaler med deg selv også. Dette er vel så viktig! Ikke glem ansiktet til barnet ditt sist du var sint. Lov deg selv at dette skal du ikke utsette dem for igjen. Du kan selv velge: Skal jeg bli sint, eller skal jeg ikke bli sint nå?

Ta en pause

Det er også nødvendig å kjenne på og ta hensyn til egne behov, minner terapeuten om. Mange tror de er gode foreldre hvis de bare er der for barna hele tiden.

- Det kan bli veldig feil, avslutter Schjelderup. - Da er det bedre å erkjenne at nå, nå trenger jeg et pusterom, nå må jeg hente meg inn, være for meg selv og gjøre noe annet. Mange ganger blir et slikt valg også det beste for barnet.

En helgepappas fortvilelse

- Jeg vet ikke hva som gikk av meg, sier «Trond» til Foreldre & Barn og gjemmer ansiktet i hendene. Han har takket ja til å la seg intervjue på én betingelse: At han får være anonym.

Han siger ned i den blå stolen på familievernkontoret og ser ut til å ha mest lyst til å forsvinne. Ved senere samtaler skal det vise seg at denne følelsen er inngrodd i kroppen hans. Ønsket om å bli borte, opplevelsen av å være til overs, til bry, null verdt - ikke elskverdig. Det skal mange samtaler til før han skjønner at disse følelsene har resonans i egen barndom.

Dette er første gang Trond søker hjelp mot sinnet sitt. På familievernkontoret har han kun vært én gang tidligere, den gangen han og kona Heidi forsøkte å enes. De fikk hjelp, men det holdt ikke. Trond er 35 år og har fram til nå, for tre uker siden, levd et ganske alminnelig liv.

- Jo, innrømmer han, kanskje var jeg ikke helt stabil i humøret. Heidi påpekte det noen ganger, og vi kranglet ganske ofte, men jeg tenkte at det bare var følelser som skulle ut, det er jo ikke noe galt i å ha følelser?

Det viste seg at for kona Heidi var det helt galt. Mye var galt. En dag pakket hun sakene sine og ba om skilsmisse.

- Jeg trodde det ikke først, forteller Trond. - Jeg jobbet lenge om kveldene og merket ikke forskjellen så tydelig, inntil Heidi en dag kom for å levere Tiril til meg og jeg skulle være helgepappa.

Trond nærmest spytter ut ordet «helgepappa». Hele livet har han sett ned på mennesker som ikke klarer å holde sammen. Mennesker som skiller seg er feige, har han tenkt. Inne i seg har han kalt dem svake, udugelige. Det er mennesker som ikke gidder å kjempe. Et slikt menneske vill ikke han være!

Men nå setter Heidi seg i bilen, vinker til dem og kjører bort. Tilbake står Trond og Tiril hånd i hånd. Det er godt å holde handa hennes. Han har savnet den. I den andre hånda holder Tiril den lille, rosa sekken sin, men den virker tung for henne og subber i bakken.

- Jeg visste plutselig ikke hva jeg skulle gjøre, forteller Trond. - Kanskje jeg hadde innbilt meg at Heidi skulle bli igjen og finne på noe artig sammen med oss? Da jeg så tårene til Tiril, ble det rett og slett for mye for meg.

Tronds stemme er alt annet enn mild når han spør hvorfor jenta gråter. Svaret er sutrete og kommer i små hulk: - Jeg vil hjem til mamma!

I det samme hun har uttalt ordene, blir gråten høyere. Hun hyler!

- Jeg så rundt meg og lurte på hva naboene tenkte, om de hørte hva som skjedde, forteller Trond, og igjen legger han hendene foran ansiktet, trekker dem gjennom håret og sukker.

Tirils gråt vil ikke stoppe, som om han ikke hadde det vanskelig nok? Som om han ikke var maktesløs nok fra før? Her sto han i sin egen oppkjørsel, med sitt eget barn og barnet ville ikke være sammen med ham? Hva var dette? Var han ikke god nok for henne, kanskje? Var mamma så mye bedre? Hvorfor ville hun gjøre ham så vondt at hun gråt høyt? Slike tanker raste i hodet til Trond. Uten at han var klar over det, fikk tankene gjødsel fra tidligere opplevelser i hans eget liv. Hadde han ikke selv stått slik en gang? Den gangen sammen med en tante? En nabo? Foreldrene hadde kjørt bort. Reist på ferie. Han visste ikke hvor lenge, eller hvor de skulle, men de reiste uansett uten ham. De ble borte lenge.

Tiril skreik, og det var som om den rosa sekken skreik, den også.

- Jeg rev den fra henne, glidelåsen gikk opp i farta og ut fløy kosebamser, pyjamaser, tegnesaker, papirer, et brev, så deiset jeg sekken i henne og ba henne slutte.

- Slutt! ropte jeg. - Slutt! gjentok jeg igjen og igjen. Slutt, slutt!

Trond, som ikke ville påkalle naboens oppmerksomhet, opplever nå at nabokona bryter inn. Beskyttende holder hun rundt Tiril og ber Trond om å gi henne sekken.

- Naboen ringte til Heidi, forteller Trond skyldbevisst. Hun kom med det samme og kjørte meg hit til Familievernkontoret.

Nå er det Tronds tur til å gråte. Han sitter dypt nede i stolen på kontoret, bøyer hodet ned mot knærne og føler seg liten. På Familievernkontoret er det imidlertid kompetente mennesker som tåler hans følelser, hans fortvilelse og sorg. Etter et par møter med psykologen skammer han seg ikke lenger for å spørre om hjelp, men er glad for å få tilgang til verktøy som kan hjelpe. Tronds høyeste ønske er å bli en fyr man kan stole på hundre prosent. Det viktigste er at Tiril føler seg trygg sammen med pappaen sin. Kanskje vil Heidi også komme tilbake? En dag.

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!