Småbarnsmor Ragnhild dro til Lesbos for å hjelpe flyktninger

- I drømmene er jeg stadig tilbake, og tar imot en båt eller finner frem tørre klær til en baby

Jeg ser hele tiden for meg den lille, syriske jenta med krøller og nye briller. Hvorfor? Fordi hun minner meg om min egen seksåring.

TRE UKER GAMMEL: Denne trillingbabyen var tre uker gammel da familien flyktet til Lesbos i gummibåt. Den norske småbarnsmoren Ragnhild Kristiane W. Abrahamsen hjalp familien å komme seg videre.
TRE UKER GAMMEL: Denne trillingbabyen var tre uker gammel da familien flyktet til Lesbos i gummibåt. Den norske småbarnsmoren Ragnhild Kristiane W. Abrahamsen hjalp familien å komme seg videre. Foto: Foto: Privat
Sist oppdatert

KOMMENTAR:

Alle har vi sett bildet av den lille, døde gutten Aylan, liggende i vannkanten på en strand i Tyrkia.

Vi har kanskje vent oss til å se bilder av mennesker i nød, og ord som flyktning og flyktningkriser har vi hørt før, også.

Men så var det disse enkeltmenneskene da. Disse skjebnene. Barna.

Fire barn

For meg var det en bildecollage jeg så noen dager tidligere. En collage over fire døde barn. Barn i små sommerkjoler, shorts og t-skjorte, og en liten gutt i bare bleier.

Den følelsen som gikk gjennom kroppen min da jeg så det bildet… Det var rett og slett forferdelig vondt.

Som mamma og bonusmamma til fire barn mellom ett og ni år var det helt umulig ikke å tenke på alle de menneskene som nå er på flukt med det aller kjæreste de har.

Hvordan klarer en mor å stå oppreist i en slik situasjon? Hva skjer med alle familiene som kommer seg til Europa?

Og hva med barna? Blir de jaget av grensevakter? Blir de spyttet på av forbipasserende?

Er det noen som trøster dem og viser dem godhet når de er redde?

Reiste ikke fra, men til

12. september reiste jeg til Lesbos for å gjøre det jeg kunne for å utgjøre en forskjell.

Uka før gikk veldig fort, fra jeg den ene dagen ytret frempå at jeg så gjerne kunne tenke meg å være der og hjelpe til, hvorpå mannen min sa «reis!» - til alt var pakket og klart og jeg plutselig befant meg i en leiebil på Lesbos.

Mine egne barn? Nei, jeg vet ikke helt.

Det var som om det var noe større som hendte. Jeg følte derfor aldri at jeg reiste fra noen, men at jeg i stedet reiste til noen.

Som mannen min sa: Dette er ikke noe soloprosjekt, men et familieprosjekt.

Gir hjelp i drømme

Nå er det snart en uke siden jeg kom hjem, og det har vært mange tanker - og noen tårer.

I drømmene er jeg stadig vekk tilbake, og tar imot en båt eller finner frem tørre klær til en baby.

Kanskje det er noen her som ikke har spist på flere timer? Kanskje er det noen som trenger tørre bleier og tepper til natten, som mest sannsynlig skal tilbringes under åpen himmel?

Eller hva med alle dem som skal gå og gå, bærende på sine barn og eiendeler – har vi en bæresele liggende i bilen?

Glede, lettelse og sorg

Så mange tanker. Så mange følelser.

Det er enkeltmenneskene man tar med seg hjem.

Faren som lo av glede og kastet seg rundt halsen min for så å bryte ut i gråt.

Den eldre kvinnen som hang som en tung sekk over armen min.

Den høygravide kvinnen som ble sendt til sykehus da hun ikke kjente liv i magen.

Alle de unge mennene og guttene jeg tok «selfie» med umiddelbart etter å ha kommet i land.

All gleden og lettelsen. Men også sorgen over å ha forlatt et land og et kontinent.

Ett døgn gammel baby

Og alle de små barna.

Nyfødte. En uke, to uker, tvillinger, trillinger.

Det minste barnet vi tok imot var ett døgn gammelt, og var plassert i et bildekk for beskyttelse på overfarten.

Og redningsvester over alt. Med Disneymotiv, hjerter og fisker på.

Noen med luft i, andre uten…

Det kunne vært meg

Jeg ser til stadighet for meg den lille syriske jenta med brunt, krøllete hår og flunkende nye briller. Hvorfor? Fordi hun minner meg om min egen seksåring.

Da jeg så henne bli løftet ut av båten kjente jeg et stikk i hjertet. Og når jeg tenker på det nå, gjør det fortsatt like vondt.

Jeg så henne umiddelbart for meg når hun kjøpte brillene sammen med mor eller far, hvor stolt hun sikkert var. Og jeg ser for meg datteren min hjemme i Norge.

Hvor er denne jenta nå? Smiler hun fremdeles like masse? Har hun ennå det barnlige, bekymringsløse blikket?

Ragnhild Kristiane W. Abrahamsen (33)

Sosionom. Arbeider ved akuttpsykiatrisk sengepost, Stavanger Universitetssykehus.

Har tre barn på 1,5, 5 og 6 år. Bonussønn på 9 år.

Gift med Kristian Willumsen.

Tilbragte nylig en uke på Lesbos for å hjelpe flyktninger som kommer med gummibåt fra Tyrkia.

Og den lille gutten med ny solhatt på hodet. Minstegutten sin solhatt.

Jeg så ham tilfeldigvis og løp umiddelbart bort til moren. Hvorfor gjorde jeg det? Hvorfor måtte jeg ta bilde av ham?

Fordi det kunne vært min sønn.

Det kunne vært jeg som var på flukt med sønnen min.

Jeg kommer aldri til å glemme dem.

Denne saken ble første gang publisert 27/09 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også