I ettertid, når jeg har fått dette på avstand, tror jeg vel egentlig at den jeg fikk minst støtte og forståelse fra, var meg selv.

Hanna Roll Guldbrandsen:

29 år, gift og bor i Oslo. Er mamma til Henrik (3) og Håkon (5 mnd.) Jobber til vanlig som sykepleier, men er nå hjemme i mammapermisjon.

Vi har bedt henne dele sin ammehistorie med oss, fordi vi vet at hun ikke er alene med å streve.

Det var slitsomt å forklare alle hvorfor jeg ikke ammet. Jeg følte meg alltid noen hakk dårligere enn de andre som hadde fått det til, alltid som en litt mindre vellykket mor. Forklaringer og spørsmål ventet hos venner, familie man ikke snakket så ofte med, helsesøster på HVER bidige kontroll.

Spesielt i barselgruppa kunne jeg kjenne veldig på følelsen av å være mislykket.

Les også: Derfor får du ammetåke

Jeg måtte dra frem den flaska på alle barseltreff, når de andre så lettvint dro opp genseren og ga mat til de små, selv om det skal sies at jeg fikk fantastisk støtte fra de andre, det var flere enn meg som slet med ammingen.

Inni meg tenkte jeg ofte at andre skulte på meg og tenkte at jeg gjorde dette av enkelthet og forfengelighet.

I ettertid, når jeg har fått dette på avstand, tror jeg vel egentlig at den jeg fikk minst støtte og forståelse fra, var meg selv.

Les også: Dette skiller kolikk fra babygråt

Hvor vanskelig kan det være?

Mitt første barn ble født 1. September 2011. Rett etter den vidunderlige grensen for å søke om barnehageplass utløp. Etter 13,5 timer med svimlende smerter på et rom på AHUS kom han endelig til verden. Min ammekunnskap var lik null, bortsett fra en opplysningsfilm fra ca. 19-hundre-og-pil-og-bue jeg så på helsestasjonen mens jeg var gravid. Jeg kastet meg likevel ut i det med tanken om at dette skulle bli problemfritt. Alle får vel til å amme? Hvor vanskelig kan det være?

Barnepleieren sa at én time etter fødsel var det bare å legge barnet til brystet, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Jeg fikk hjelp med teknikken, og joda, gutten sugde. Dette gikk jo jammen greit, tenkte jeg.

Etter hvert som timene gikk, natten kom og gikk, og babyens sult meldte sin ankomst, innså jeg fort at dette ikke var så greit likevel. Gutten klarte på ingen måte å hekte seg på brystknoppen som han skulle og det var tydeligvis ikke så mye melk å hente uansett. Han ble utålmodig og irritert når melken lot vente på seg.

På barselhotellet var rådene mange for en misfornøyd, liten gutt og en frustrert mor som ikke klarte å roe babyens sult.

Det ble jobbet med teknikken, det ble forsøkt ammeskjold, det ble pumpet og ammet og pumpet og ammet til alle døgnets tider. På tredje natten kom barnepleierne med litt morsmelkerstatning, og gutten slukte det som var. Frustrasjonen var enorm når det fortsatt ikke var noe særlig melk å hente, for begge to. Det lille jeg fikk pumpet ut og skulle gi med et lite medisinbeger var helt rødt av, beklager beskrivelsen, blod og kjøttstrimler fra et par ihjelsugde pupper.

Blod, svette og tårer

Dag tre dro vi hjem, med oppfølgingstime på ammepoliklinikken to dager etter. Den lille gutten hadde da gått ned akkurat 10 % av vekten sin. Hjemme ble det ammet og pumpet og spedd på med litt morsmelkerstatning når sulten ble for ille.

På ammepoliklinikken hadde vi en reprise av alt som skjedde på barselhotellet: Amming, pumping, ammeskjold og morsmelkerstatning.

Gutten hadde gått opp noen skarve gram siden sykehuset, så ekspertene var ikke så bekymret.

De endte også opp med å kutte tungebåndet hans, fordi det var litt stramt og han ikke fikk åpnet munnen tilstrekkelig. Jeg dro hjem med et «ammeregime» jeg skulle følge, med påfølgende pumping og flaskemating etter det.

Men sugeteknikken til gutten ble ikke bedre. Han slet ved hvert eneste måltid, og klarte aldri å finne riktig teknikk uansett hvor mye hjelp han fikk. Resultatet var mengder av blod, sår og skorper på brystvortene. Etter hvert måltid pumpet jeg meg for å øke produksjonen, og dette ble gitt på flaske sammen med litt morsmelkerstatning for å utgjøre et helt måltid. Det føltes som hele måltidet tok én til to timer, og når jeg var ferdig var det bare å begynne på neste.

Det var mye tårer og frustrasjon, både hos mor og barn. Hormonene løper løpsk fra før og jeg leste om amming og fikk mange (velmenende) råd og historier overalt.

Man hører om brystspreng på dag tre og solskinnshistorier og kvinner som sliter i starten, men tilslutt «flommer det over av melk». Joda, jeg ventet fortsatt på det.

Jeg VIL jo ikke gi meg, men det GÅR JO IKKE!

«Ammepolitiklinikken»

Ammingen var så smertefull at jeg forsøkte å bare pumpe meg 8 - 10 ganger i døgnet og gi alt på flaske for å avlaste brystvortene litt. Da fikk jeg også bedre oversikt over hvor mye melk jeg produserte og hvor mye morsmelkerstatning han måtte få. Nye møter med ammepolitiklinikken (som det egentlig burde hete), og jeg begynte å hinte om at kanskje jeg bare skulle gi opp ammingen, men det var ikke mye forståelse å hente der. «Amming er det beste, og du må ikke gi deg nå!» Nei vel, tenkte jeg.

Jeg VIL jo ikke gi meg, men det GÅR JO IKKE! (Hadde jeg lyst å skrike).

Vi avtalte jeg skulle ta kontakt for å avtale neste time, når jeg så hvordan de kommende dagene gikk. Jeg tok aldri kontakt med dem igjen.

Melkeproduksjonen dalte og tilslutt var det så lite å pumpe ut at jeg og min mann ble enige om at dette var det lite hensiktsmessig å drive med. Etter 3 - 4 uker gikk vi over til å bli flaskematere på fulltid.

Det var en lettelse å endelig kunne legge bort brystpumpa, legge bort de slitne puppene og få en sønn som var mett og fornøyd etter måltidet.

Det var godt å føle på dette, samtidig som det fulgte dårlig samvittighet og en følelse av å ikke være god nok. «Alle andre» får det jo til, tenkte jeg ofte. Hvorfor fikk ikke jeg det til? Prøvde jeg ikke lenge nok?

Kunne det gå neste gang?

Nå, 3 år senere, sitter jeg ikke igjen med dårlig samvittighet; dette er et valg jeg har tatt. Min sønn er en herlig, sunn, frisk og trygg liten treåring. Vi fikk en fantastisk kontakt, tross alle advarsler om det motsatte.

Jeg kan ikke forstå at maten vår sønn fikk sitt første leveår, har gjort at han har gått tapende ut av noe som helst.

Han har til og med rukket å bli storebror til en liten gutt for 5 måneder siden.

Ammingen var selvfølgelig noe jeg grudde meg veldig til da jeg på ny skulle bli mamma i april i år, jeg hadde så fryktelig lyst til å få det til denne gangen. Med pågangsmot og litt mer erfaring kastet jeg meg ut i det på ny. Etter noen av de samme startproblemene gikk det overraskende bedre denne gangen.

Det var en enorm mestringsfølelse å endelig få det til.

De var like forbannet vondt, og lillebror gikk ned i vekt de første to ukene.

Et besøk på ammepoliklinikken resulterte i at morsmelkerstatningen måtte frem denne gangen også, men i mye mindre kvantum enn sist.

En liten realitetsorientering fra to nye helsesøstre jeg hadde kontakt med, som sa at går det ikke med ammingen så er det faktisk ikke verdens undergang, gjorde at jeg fikk et litt mer avslappet forhold til det denne gangen.

Etter to måneder fullammet jeg faktisk mitt barn!

Det var en enorm mestringsfølelse å endelig få det til, og å endelig kunne dra ut av huset uten flasker, morsmelkerstatning og alt som hører til. At jeg ikke fikk det til første gangen ga meg så klart litt ekstra stå-på-vilje denne gangen, og det lønte seg.

Les også:

Ingvild (36) har født fire barn på fire år

- En god kjæreste er en sexgudinne på storbyferie

Quiz: Hva kan du om barnesykdommer?

Les hele saken