Helena Brodtkorb om da vannet gikk og Sivert var dritings

«Du må våkne, vannet går!»

Han skvatt opp og stirret på meg med to rødsprengte øyne. Det stinket sprit i hele rommet, skriver Helena Brodtkorb.

FØDSELEN ER I GANG: "Shit, nå skjer det, tenkte jeg og løp inn på soverommet med et håndkle mellom beina.  «Du må våkne, vannet går!» ropte jeg.  Han skvatt opp og stirret på meg med to rødsprengte øyne. Det stinket sprit i hele rommet". Les Helena Brodtkorb humoristiske og brutalt ærlige fødselshistorie, hentet fra boka "Mammasjokket".
FØDSELEN ER I GANG: "Shit, nå skjer det, tenkte jeg og løp inn på soverommet med et håndkle mellom beina. «Du må våkne, vannet går!» ropte jeg. Han skvatt opp og stirret på meg med to rødsprengte øyne. Det stinket sprit i hele rommet". Les Helena Brodtkorb humoristiske og brutalt ærlige fødselshistorie, hentet fra boka "Mammasjokket". Foto: Foto: Privat
Sist oppdatert

Helena Brodtkorb:

28 år og mamma til ei jente på 2 år og to tvillinggutter.

Har master i kulturhistorie og museologi.

Gift med musiker Sivert Høyem (38).

Har skrevet boka Mammasjokket.

Hva har gravideyoga, fødselsforberedende olje og den helt forferdelig vonde bringebærbladteen å gjøre med den virkelige skjebnen som venter deg som fødende?

Absolutt ingenting. Jeg vil nesten kalle disse øvelsene en fornærmelse mot kvinner. Gjør deg selv en tjeneste og dropp den «fødselsplanen».

Les forrige ukes tekst fra Helena Brodtkorbs bok, om parforholdet som gikk til helvete: «En god kjæreste er en sexgudinne på storbyferie»

Man føder ikke selv. En fødsel er noe som skjer med deg. Naturkreftene sørger for å presse et fire kilo stort menneskebarn gjennom det nåløyet som er din livmorhals. Med eller uten din hjelp. Det spiller ingen rolle om barnet ligger på tvers eller i seteleie. Dommedagen er nådeløs. Den tar ikke hensyn til om bekkenet er for trangt, eller om babyen er for stor, om du ikke har sovet på en uke eller om barnefaren er dritings. Glem duftlys, glem badekar, glem alt, jente! Bare kom deg gjennom det med livet i behold!

Før jeg begynner på denne ydmyke fortellingen om hvordan jeg opplevde fødselen, skal jeg være smart og helgardere meg. Jeg er fullstendig klar over hvor heldig jeg har vært. Historisk, geografisk og faktisk genetisk også. Nordiske kvinner har visst bekken som egner seg til barnefødsler i mye større grad enn for eksempel afrikanske kvinner, i tillegg til at vi får all den hjelpen vi trenger. Å føde barn er livsfarlig i store deler av verden.

Når det er sagt: Det føltes som om jeg skulle dø. Så reelt var det for meg. Barnet meldte sin ankomst midt i julebordsesongen. Da vannet gikk klokken 03.00, hadde vi bare vært hjemme noen timer. Barnets far var ekstra hard på akevittflasken den kvelden, kanskje som et siste desperat forsøk på å flykte fra virkeligheten som var så skremmende nær. Det var jeg som hadde gått god for utskeielsen, og jeg hadde ingen rett til å fly i taket. Noe jeg selvsagt gjorde, opptil flere ganger.

Les om kroppen etter fødsel: - Det første jeg tenkte var at jeg aldri kommer til å ha samleie igjen

Åtte timer tidligere hadde jeg tatt fatt på trappene opp til julebordet i fjerde etasje, glad og fornøyd, i høye hæler. Det var to uker til termin, og jeg var i toppform. Ingen har vel hørt om en førstegangsfødende som ikke har gått over tiden? Jeg var ubeskrivelig høy på livet, stolt av magen og den fine formen. Mot slutten av kvelden var det noen som dristet seg til å sette på en låt av Prodigy, for gamle dagers skyld, og vi danset. Det er slettes ikke umulig at «Smack my bitch up» utløste fødselen.

Man føder ikke selv. En fødsel er noe som skjer med deg.

Etter festen lå jeg hvileløst i sengen og angret på at jeg hadde vært oppe så lenge. Kroppen kjentes elektrisk, og da jeg stod opp for å tisse den tiende gangen, begynte det å sildre ut av meg før jeg i det hele tatt rakk frem til toalettet. Først ble jeg sjokkert. Hadde jeg allerede fått inkontinens? Men så gikk det opp for meg. Dette var ikke tiss! I mammaboka stod det at fostervann lukter søtt. Jeg stakk hånda ned mellom lårene og dro opp tre glinsende fingre. Det luktet lite, så jeg dyttet tungespissen borti. Jommen sa jeg smør! Shit, nå skjer det, tenkte jeg og løp inn på soverommet med et håndkle mellom beina.

«Du må våkne, vannet går!» ropte jeg.

Han skvatt opp og stirret på meg med to rødsprengte øyne. Det stinket sprit i hele rommet.

«Faen ta deg!» hylte jeg. «Dette stod ikke på fødselsplanen!»

Da vi ankom fødestua, ble jeg bedt om å legge meg ned slik at jordmor kunne sjekke åpningen. Naiv som jeg var, spredte jeg velvillig beina, og med et forventningsfullt smil om munnen tittet jeg bort på mannen i mitt liv. Så satte jeg i et skingrende skrik. Jordmor hadde puttet pekefingrene sine inn i skjedeåpningen og røsket til.

«Fytti satan og helvete, hva er det du gjør!?» skrek jeg.

Det kjentes som om hun hadde brukt et brekkjern.

«Det kalles stripping», sa hun. «Det er noe vi gjør for å fremskynde prosessen. Jeg tenkte det var best at du ikke var forberedt på det.»

En elv av fostervann og blod fosset nedover beina mine, og jeg ble liggende på benken og hulke som et barn.

«Vi bør nok sette på deg et bind», sa hun. «Opp med deg!»

Dette må du vite før fødselen: De 14 åpenbare spørsmålene du grubler på før du skal føde

Jeg ble sittende på sengekanten med trusene på knærne og en nokså overanstrengt vagina på utstilling. Nattkjolen jeg hadde på meg for anledningen, holdt ikke lenger enn til dette punktet før den måtte byttes ut. Så da satt jeg der, som en verkende kjøttklump, i en slags skjorte med åpning både foran og bak. (Hva er greia med de skjortene, egentlig?) De store, tunge gravidepuppene mine veltet ut av skjorten, mens bindet i str. XXXL lå som en våt madrass mellom beina mine. Det ble ikke tatt så mange bilder, for å si det sånn.

«Trenger du å bæsje? Mange føler at det kan være fint å få unnagjort før selve utpressingen», sa sykepleieren muntert.

SUKK: Kjærestepar i gamleda'r. Helena og Sivert på Spellemannprisen i 2010. Før barnet.
SUKK: Kjærestepar i gamleda'r. Helena og Sivert på Spellemannprisen i 2010. Før barnet. Foto: Lasse Eriksson/Her og Nå

«Jeg må ikke bæsje. Burde jeg bæsje? Hva skjer hvis jeg ikke bæsjer??»

Barnefaren var blitt en anelse grønnere i ansiktet, og jeg kjente et snev av medfølelse. Vi hadde rykket ned på et primitivt nivå. Og for første gang kjente jeg meg ordentlig glad for at vi i det minste hadde hatt noen fine år sammen før dette. Rekken av ydmykelser var likevel ingenting sammenlignet med riene. Smertene var bibelske, og jeg ble trukket lenger ned i helvete for hver og en av dem.

Det skulle vise seg at jeg ikke hadde en fødekropp. Legen og jordmoren hadde målt meg opp og ned med blikket da jeg kom inn på fødestua, og nikket anerkjennende til hverandre: «Dette blir en easy match!» hadde de sagt. «Høye damer med lange lemmer har lettere for å føde.» Men kroppen min løy, for livmorhalsen responderte ikke på de kraftige riene. Jeg tror jeg var ved godt mot de første ti timene. Jeg tenkte at jeg holdt på med noe konstruktivt. Smertene til tross, dette gikk jo i det minste veien, sa jeg til meg selv der jeg vagget rundt på gulvet og stønnet som en torturert ku. Prekestolen? Nei. Sittende? Nei. Det brant, jeg ble kvalt, jeg segnet om på gulvet og reiste meg igjen.

Slik holdt det på i timevis, helt til jordmor kom inn for å sjekke den avgjørende åpningen én gang for alle. Nå måtte det ha skjedd store fremskritt! Hun forsvant ned mellom beina mine, men da hun dukket opp igjen, var det med en beklagende mine. «Ingenting. Du har syv centimeter igjen. Livmoren din ser ikke ut til å ville åpne seg.» Det må ha vært mitt livs mest dramatiske øyeblikk til da. Fjorten uutholdelige timer for ingenting! Jeg fikk panikk. Dette kom ikke til å gå, vi kom ikke til å overleve. Jeg satte i et hulk, som en ulvemamma som nettopp hadde spist sitt eget barn i hungersnød.

Jeg tror det vil være lurt for deg å prøve epidural, du kommer ikke til å klare dette kjøret», kom det plutselig fra jordmor.

Hva sa du? Har jeg ikke fått noe smertestillende ennå? Hvorfor ikke? Jeg som er så pro smertestillende at det nesten er suspekt, jeg hadde glemt å be om akkurat det.

Jeg var bare kropp og smerter. Ingen hjerne.

Tre smertefulle epiduralforsøk senere skulle det vise seg at det ikke fantes smertestillende som beit på meg. Jeg ble lammet i venstre bein etter første epidural, høyre bein etter andre, og da vi endelig var kommet til tredje forsøk, var det for sent. At jeg måtte vente to og en halv time mellom hvert mislykkede forsøk, ble forklart med at fødende kvinner er nederst på prioriteringslista. Jeg holdt jo på med noe helt naturlig. Tross alt.

Da det omsider var tid for å presse ut babyen, klarte jeg på mirakuløst vis å samle utenomjordiske krefter. Overlevelsesinstinktet kicket inn. Jeg måtte få fred.

«Kom igjen!» ropte jordmor. «Hvis du presser nå, får du snart møte babyen din!»

Det er ikke bare mødre som kan synes at tiden etter fødsel er tøff. Også nybakte fedre får sjokk, forteller førstegangspappa.

Og jeg tenkte: Jeg driter i babyen, redd meg fra skjærsilden! Heldigvis var det akkurat som om smertene flyttet på seg, slik at jeg maktet å sette inn støtet. Riene gikk fra å brenne i hele kroppen til å konsentreres rundt åpningen, og når man presser ut et menneskehode der nede, opphører liksom grensene mellom anus og venus. Hele underlivet settes i sving.

«Hun kommer ut av rumpa!» skrek jeg forskrekket, for det var akkurat slik det kjentes, og jeg var hundre prosent sikker på at jeg måtte møte fremtiden med utlagt tarm.

Om jeg bæsjet på meg under fødselen? Oh yes, den lukten penetrerte selv den metalliske lukten av fødsel.

SKJEMT OG ALVOR: Helenas bok hylende morsom og hjerterskjærende trist på samme tid. Vi har fått et utdrag her.
SKJEMT OG ALVOR: Helenas bok hylende morsom og hjerterskjærende trist på samme tid. Vi har fått et utdrag her.

Les også:

Slik er sex etter fødselen

- Ja, underlivet forandrer seg

Ønsket seg ett barn til - fikk firlinger

Denne saken ble første gang publisert 09/08 2014, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også