- Sannsynligheten er ganske stor for at de fremdeles undersøker verden gjennom munnen, sier Willy-Tore Mørch, psykolog og professor ved Universitetet i Tromsø.

Det går så fort. Datteren din leker med et annet barn. Og plutselig skriker det andre barnet til.

Du snur deg og får se et stort bitemerke på kinnet til lekekameraten.

Godjenta di står der med en finger i munnen og titter betuttet på.

Et bitemonster

Både du og den andre moren styrter bort til barna. Den gråtende gutten blir trøstet av moren sin, mens du tar deg av den lille skurken.

- Lille skatt, det er ikke lov å bite. Se hvordan han gråter. Det gjør vondt for ham når du biter. Det må du aldri gjøre igjen, sier du. 

Før du febrilsk unnskylder deg overfor den andre moren, understreker at dette aldri har skjedd før og at du ikke skjønner hva som gikk av henne.

Den andre svarer spisst, men høflig at sånt kan jo skje.

Så går det noen dager, og du kommer for å hente datteren din i barnehagen. Der blir du møtt med enda en bitehistorie.

Denne gangen har hun bitt andre barn gjentatte ganger. Tilsynelatende uten grunn.

Samme ettermiddag skjer det igjen – og nå er det storesøster det går ut over.

Tilfeldig

Det er slett ikke uvanlig at foreldre med barn mellom ett og to år opplever at gullungen begynner å bite andre barn. Innimellom også voksne.

Som oftest skjer det uten forvarsel og uten åpenbar årsak. Det oppleves voldsomt. Som mamma eller pappa spør du deg hva i himmelens navn som har skjedd med gullet ditt.

Hun som var så snill og grei er blitt et bitemonster!

- Det er som regel tilfeldig at små barn begynner å bite, beroliger Willy-Tore Mørch.

- De putter ting i munnen, de smaker på alt mulig. Det klør i tennene, og barna gnager og biter på ting for å dempe kløen. Det er som regel i forbindelse med disse normale handlingene at noen barn biter andre barn, forklarer han.

Kjefting hjelper ikke

Men hva skal du egentlig gjøre? Det er lett å føle seg som verdens dårligste mor når barnet fortsetter å jafse løs – selv etter utallige irettesettelser.

- Dere har ikke gjort noe galt, beroliger Willy-Tore Mørch.

- Det viktige er at dere ikke gir barnet for mye oppmerksomhet etter bitingen. Dere trenger ikke å bli sinte eller kjefte på barnet. Trøst barnet som ble bitt, men ikke mens ditt eget barn ser på, sier han.

Det beste, mener Mørch, er nemlig å gjøre minst mulig ut av episoden.

- Ikke forsøk å forklare barnet at det er galt å bite. Det har ingen forutsetninger for å forstå en forklaring ennå, sier psykologen.

Strategi som virker

Det finnes en metode som nesten alltid hjelper. Den er ikke vanskelig, men den krever at alle voksne som passer på barnet, også de i barnehagen, gjør akkurat det samme i en periode på fire uker.

Mørch har stor tro på at det virker.

Når barnet biter, skal hun flyttes/løftes rolig og vennlig bort fra den hun har bitt. Du skal ikke kommentere bitingen.

Konsentrer deg så om å trøste offeret, uten å si noe til ditt eget barn.

Dette skal dere gjøre konsekvent i minst en måned. Avtal at dere hjelper hverandre hvis dere glemmer dere og begynner å irettesette barnet.

- Dette er en klok metode, og den bidrar til at barnet slutter å bite, sier Mørch, som understreker at biting er ganske vanlig blant små barn.

- Det handler ikke om å være dårlige foreldre eller å ha mislyktes i grensesetting. Men dere kan bidra til å gjøre bitingen kortvarig ved ikke å lage så mye oppstuss av det, sier psykologen.

Les hele saken