Faste leggetider? Godteri på en ukedag? Barnesikring på vinduene?

Krangling om barneoppdragelsen kan i verste fall drive foreldre fra hverandre. Så lytt til ekspertenes erfaringer og råd!

UENIGHET OM GRENSESETTING OG SIKKERHET: Marianne Sand, psykologspesialist ved Homansbyen familievernkontor. © (privat)

1. Marianne Sand, psykolog

Ganske mange foreldre kommer hit på familiekontoret og er uenige om barneoppdragelsen. Det er særlig to områder det krangles om: grensesetting og sikkerhet. Hvor skal grensene gå, hvordan skal reglene i familien være og hvor konsekvente skal foreldrene være med barna? Når kan barna klatre alene? Hvor barnesikret bør vinduene være?

Som en tendens synes fedrene at mødrene ikke er konsekvente nok i barneoppdragelsen, mens mødrene synes fedrene ikke er tilstrekkelig opptatt av sikkerhet. Men det kan selvsagt være den andre veien også.

Det finnes ikke noen fasitsvar på disse spørsmålene. Selv om vi kan hjelpe foreldrene til å bli enige, kan ikke vi som fagpersoner bestemme hva som er riktig eller galt, så fremt det ikke handler om noe veldig ekstremt, som for eksempel å gå fra barnet ved stellebordet.

Uenighet i seg selv er ikke så farlig. Men i stressede situasjoner kan uenighet føre til vonde diskusjoner og alvorlig krangel. Barna er det kjæreste vi har. Vi vil så gjerne være flinke foreldre, og det å bli irettesatt i oppdragelsen tolkes ofte som personlig kritikk. Mange foreldre synes det er et problem at den andre blander seg inn når de har en konflikt med barnet. Kvinner har nok en tendens til å blande seg inn i oppdragelsen oftere enn menn, særlig med de små barna. Det er veldig forvirrende for barna når dette skjer. Foreldre bør heller snakke sammen om dette når barna ikke er tilstede.

Foreldre som i utgangspunktet er veldig uenige, blir som regel ikke mer enige etter en eventuell skilsmisse. Det er vanskelig for barna å forholde seg til to hjem med to forskjellige sett med regler.

Spesielt komplisert blir det når det er steforeldre inne i bildet. Nesten alle steforeldre synes den biologiske forelderen setter for få grenser og er for slapp med barnet. Man tåler mindre av andres barn enn egne barn. På den andre siden synes ofte den biologiske forelderen at steforelderen ikke er varm og omsorgsfull nok. Man blir sjelden like glad i andres barn som i sine egne. Det kan være tøft for barna å leve i en såkalt nyfamilie, og situasjonen krever mye tålmodighet og raushet fra de voksne.

Når barnet bor med to foreldre, vil begge normalt ha et felles prosjekt: Å gjøre det som er best for barnet de begge elsker. I nyfamilien er kjærligheten ofte skeivt fordelt. Steforelderen kan gjerne komme inn med en veldig positiv innstilling, men etter en stund utvikler det seg ofte uenighet, irritasjon eller sjalusi.

Er ikke mødre konsekvente nok? Diskuter her

MØDRE VET IKKE BEST: Gunvor Ek, fagkonsulent og klinisk sosionom/familieterapeut ved Modum Bad. © (privat)

2. Gunvor Ek, sosionom

Dersom man tenker to generasjoner tilbake, drev som oftest mor med barneoppdragelse helt alene. Nå er det heldigvis to foreldre på banen, men dette skaper også flere meninger. Mødre kan ikke lenger si at barneoppdragelsen er «mitt domene og jeg gjør som jeg vil». Pappas meninger betyr mer og diskusjoner rundt barneoppdragelsen kommer tydeligere fram.

Jeg tror en del jenter bør bli flinkere til å slippe partneren til. De kan ikke lenger hevde at det er de som vet best hva som er bra for barnet. Jeg ser at menn er viktige bidragsytere i barneoppdragelsen. De bruker færre ord og er oftere tydeligere i sin kommunikasjon med barna enn mødrene. Kvinner har en tendens til å bli så pedagogiske at det kan bli for mye av det gode.

For å få til en god barneoppdragelse, må partnerne først og fremst ha respekt for hverandres meninger - og tillit til hverandre som foreldre. Istedenfor å kjempe om hvem som vet best, bør de hjelpe hverandre til å være gode foreldre. Dersom for eksempel far ser at mor får til leggingen best, kan han spørre henne hvordan hun gjør det, og lære av henne.

Uenighet og krangling mellom foreldrene over lengre perioder påfører barnet psykiske belastninger. De føler seg skyldige fordi mor og far krangler. Dette kan føre til at barna blir veldig opptatt av hvordan alle andre har det, og mister evnen til å kjenne etter hvordan de selv har det. Det er nærmest som om de forsøker å ta vare på de voksne. Dette skal jo være motsatt: De voksne tar vare på barna.

Det er viktig at dere som foreldre gjør hyggelige ting sammen, snakker sammen og tar vare på parforholdet. Det er mye lettere å godta hverandres ulike meninger dersom man i utgangspunktet har det fint sammen - og bevarer tilliten til hverandre, både som partnere og foreldre.

willy-tore mørch,barnegråt,tilknytning,trass

UNNGÅ Å KRANGLE OM OPPDRAGELSEN: Willy-Tore Mørch, forskningsleder og professor i barn og unges psykiske helse ved Universitetet i Tromsø. © Foto: privat

3. Willy-Tore Mørch, psykolog

Foreldre kan krangle om hvor de skal på ferie, om de skal kjøpe ny bil og om de skal selge huset eller ikke, men når det kommer til barneoppdragelsen er det viktig at foreldre enes om noen fellesregler. Også i tilfeller der foreldrene bor fra hverandre, bør de bli enige om noen felles regler barna må forholde seg til. Hvis ikke vil det komme situasjoner der barnet åpenbart forstår - for eksempel - at det får lov til å være lenger oppe hos mamma enn hos pappa.

Store forskjeller i grensesettingen kan føre til at barnet lager konflikter hos den av foreldrene hvor det er minst fleksibilitet, samtidig som foreldrene opprettholder konfliktene seg i mellom. Felles regler, på den annen side, skaper oversikt og trygghet, og signaliserer til barnet at det ikke nytter å spille foreldrene ut mot hverandre. Felles regler gir også foreldrene mulighet til å støtte hverandre i stedet for å krangle.

I de fleste sammenhenger er det ikke noe problem at foreldre håndterer eller oppdrar barna på litt ulik måte. Det kan være greit for barna å se at foreldrene er forskjellige. Det er når barnet i utgangspunktet er sårbart og skiller seg fra normalen, at en ulik oppdragelse blir ekstra vanskelig for barnet å forholde seg til.

Vi som arbeider med utfordrende barn, ser svært ofte at foreldrene er uenige i barneoppdragelsen. På våre familiekurs forsøker vi å få foreldrene til å forstå at barna må være førsteprioritet og beskyttes mot konflikter. Det er overraskende å se hvor mange oppegående og fornuftige foreldre som ikke makter å beskytte barna sine mot kranglingen.

GJENTAR VÅR EGEN OPPDRAGELSE: Turid Suzanne Berg-Nielsen, førsteamanuensis og spesialist i klinisk psykologi ved det medisinske fakultet, NTNU. © (privat)

4. Turid Suzanne Berg-Nielsen, psykolog

Reagerer du uhensiktsmessig, brått eller hissig på barnets oppførsel? Eller blir du kanskje for snill og ettergivende, sånn at du venter med grensene til du eksploderer av sinne? I møte med barneoppdragelsen kommer nye sider ved oss mennesker fram.

Å få barn bringer oss nærmere vår egen barndom. Vi kan gjenta det vi har opplevd, forsøke å la være å gjenta det vi ikke likte, eller vi kan gjenta noe vi ikke likte uten at vi skjønner at det er det vi gjør. Vi har alle blinde flekker i forståelsen av hvordan vår egen fortid kan prege vår atferd i nåtid.

Man trenger ikke være enig i alt. Ulike foreldre har ulike stiler. Noen er spontane og lekne, andre er mer fraværende og atter andre mer utålmodige. Dette avhenger av personlighet. Det er viktigere å ha grunnleggende felles verdier, enn å formidle verdiene på nøyaktig samme måte.

Det er mulig å forandre reaksjonsmønstre, men det krever viljestyrke og refleksjon. I et godt fungerende ekteskap snakker partnerne mye sammen om forholdet til barna, om hvordan man blir utfordret, hva man oppdager hos seg selv og hva man ser hos den andre som man liker og ikke liker. Dette må gjøres etter at barna har lagt seg, selvfølgelig. Dersom man er aleneforelder, kan også gode venner eller familiemedlemmer fungere som viktige samtalepartnere.

Mister man evnen til å snakke sammen, er det begynnelsen på slutten av forholdet. Når man har barn, er man nødt til å reflektere over egne handlinger og reaksjonsmønstre for ikke å gjenta de feilene ens egne foreldre gjorde. Dersom foreldre ikke får til en fruktbar dialog, bør de kontakte familierådgivingskontoret før det går for langt. Man trenger ikke være på skilsmissens rand før man ber om hjelp. Å be om hjelp er en moden beslutning.

Man bør velge å få barn med en person man har en god dialog med, en person som også er en god venn. Den personen som fungerer som en spennende flørt, fungerer ikke nødvendigvis som forelder. Selv om man aldri har noen garanti, bør man foreta visse personvurderinger av partneren på forhånd. Men selv i de tilfellene hvor alt ser ut til å skulle gå bra, kan man få seg en overraskelse etter man har fått barn sammen.

BARN FORVIRRES IKKE AV UENIGHET: Jesper Juul, familieterapeut og forfatter. © Tore Fjeld

5. Jesper Juul, familieterapeut

Det er på tide å droppe den gamle ideen om at foreldre skal være en felles front ovenfor barnet. Dette var viktig den gangen familien var et strengt makthierarki og oppdragelse ble betraktet som en maktkamp de voksne måtte vinne. Jeg har møtt mange foreldre som har ment at det er viktig å være enige om oppdragelsen, men jeg har til gode å møte noen som er enige i praksis. Det beste vi kan være enige om når det kommer til barneoppdragelse, er å være enige om å være uenige.

Barnet blir ikke forvirret dersom foreldrene er uenige. Det er fint med en felles overordnet filosofi, men akkurat like fint er det at barn opplever at relasjonen til forskjellige voksne er forskjellig. Ikke bare til mamma og pappa, men også til besteforeldre, barnehageansatte og så videre. Det styrker helt enkelt det vi for tiden kaller barnas sosiale kompetanse. Barn utnytter heller ikke situasjonen dersom foreldrene er uenige. De er ikke strateger, de er mennesker. Dersom du spør en kollega om å ta en kaffe og kollegaen sier nei, spør du gjerne en annen kollega. Det er helt naturlig.

Jeg må si at det de fleste foreldre tenker på som oppdragelse, det oppdrar i virkeligheten veldig lite. Barn oppdras ikke av faste regler, men av foreldrenes måte å være sammen med hverandre, med barna og med andre mennesker på. Derfor er det ikke så forferdelig viktig om man er enige om den daglige «oppdragelsen», men det er selvsagt praktisk å være enige om noen regler.

Ta leggetid, for eksempel. Jeg har ofte møtt par hvor kvinnen synes det er veldig viktig for barnet å ha fast leggetid, mens mannen ikke synes det er viktig. Mange løser det da slik at mamma bestemmer når begge er hjemme, men når pappa er alene hjemme med barnet, bestemmer han reglene. Det gjør ingenting for barnet.

Dersom man er fullstendig fastlåst i uenigheten, er det beste man kan gjøre å si at «én måned bestemmer jeg, og neste måned bestemmer du». Det er umulig å vite hva som faktisk vil skje når de teoriene man krangler om, settes ut i live.

For mange foreldre kan det være vanskelig å fordele makten mellom seg på denne måten. Men dersom man ikke har nok tillit til hverandre til å prøve, kan man like gjerne skille lag.

© iStock/Colourbox

Les hele saken

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!