På svensk har de et ord som jeg liker godt: Tilkortkommande. Det er noe med kort inni tilkortkommande som jeg synes beskriver tilstanden bedre enn det norske utilstrekkelighet.

En gang jobbet jeg med en svensk regissør som ville at vi ikke skulle demonstrere skuespillerferdigheter og vårt suverene, innbilte talent, men stå der med vårt tilkortkommande og visa upp våre svakheter. Med En god nummer to utnyttet jeg min tilkortkommande på det groveste og lagde komedie av den. I jobben er jeg altså ikke så redd for å visa upp mina svakheter, men som mor er saken en annen. Der glatter jeg over og finner unnskyldninger.

© Foto: Bjørn Inge Karlsen / HM Foto

Jeg vet, jeg vet. Det er skrevet side opp og blogger ned av mødre med dårlig samvittighet for å komme til kort, enten på jobb eller hjemme eller aller helst begge deler. Dette er den store morsklisjeen. Men klisjeer har ofte det i seg at de har noe sant i seg.

Det begynte for min del i permisjonstiden. Jeg syntes selvfølgelig Ebba var det mest vidunderlig vakre menneske jeg noen gang hadde møtt, men etter to måneder hadde jeg skikkelig lyst til å begynne på jobb igjen. Jeg turte knapt si det høyt. Når du først er inne i det hellige mødrefellesskapet, får du klar beskjed: Nyt denne tiden, den kommer aldri tilbake.

Ære være den norske permisjonsordningen som er unik i verdenssammenheng. Og ære være alle kvinner som nyter sitt år hjemme, men kan det likevel være lov å ha det annerledes? Vær så snill? På alle andre områder i livet er det rom for forskjeller, men når det gjelder morsrollen, finnes bare én standard - som ingen jeg kjenner klarer å leve opp til.

© Bjørn Inge Karlsen / HM Foto

Jeg føler meg ond som ikke ammer i to år, men derimot sluttet etter seks måneder fordi jeg skulle begynne å jobbe med noe jeg elsker. Det burde vært karse og oliven i matpakka til Ebba og ikke to med gul og to med brun. Jeg kjenner meg helt white trash når jeg etter seks forsøk på oppbyggelig barnelitteratur som Elsa Beskows tante grønn, tante brun og tante fiolett, gir etter for kravet om den ene mannen datteren min har falt for, og som hun elsker: Postmann Pat i sin blå uniform og røde bil.

Det er mange grunner til at mødre vasser i tilkortkommande. Selv er jeg ganske sikker på én ting som hadde gitt meg et bedre utgangspunkt: En lovfestet lik deling av permisjonen.

Jepp. Jeg vet det er en brannfakkel. Jeg vet folk ønsker valgfrihet. Jeg vet at helsemyndighetene anbefaler amming et helt år.

Men jeg tenker likevel at det ikke bare er en privatsak å få barn. Det har så mange konsekvenser. Når mor tar brorparten av permisjonen, blir hun mindre attraktiv i arbeidsmarkedet. Det skaper også en stor skjevfordeling på likestillingsfronten hjemme, som det er tungt å komme ut av igjen.

Men den viktigste fordelen med delt permisjon, er at begge foreldrene deler følelsen av tilkortkommande fra starten av. Slik at den kanskje kan bli mindre og til slutt bli borte.

Les hele saken
Les alt om:

Marit Vebenstad, digitaljournalist

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!