ALS-RAMMEDE VIVIANS STERKE INNLEGG:

«Jeg elsker deg mamma» hører jeg hver kveld, en liten setning som gir meg styrke til å kjempe meg opp neste dag …

ALS-rammede Vivian Brosvik skildrer den tøffe kampen i hverdagen, og hvor viktig familien rundt henne er.

UHELBREDELIG SYK MAMMA: ALS-rammede Vivian Brosvik sammen med sønnen Isak. Sju måneder etter at Isak ble født, merket Vivian at noe var alvorlig galt, og hun ble etter hvert diagnostisert med ALS. Foto: Gøril Sætre
UHELBREDELIG SYK MAMMA: ALS-rammede Vivian Brosvik sammen med sønnen Isak. Sju måneder etter at Isak ble født, merket Vivian at noe var alvorlig galt, og hun ble etter hvert diagnostisert med ALS. Foto: Gøril Sætre
Sist oppdatert

Vivian Brosvik (42) er firebarnsmor bosatt i Bergen. Hun ble rammet av den uhelbredelige sykdommen ALS i 2016, 36 år gammel. Hennes yngste sønn var da ett år gammel.

På bloggen sin mammapaahjul.blogg.no deler hun hvordan livet og familielivet med den nådeløse sykdommen er.

I forrige uke la hun ut innlegget med tittelen «En himmel så nær» som er gjengitt under:

Noen ganger blir maktesløsheten så stor, jeg kan føle hvordan den fyller hele meg.

Dag etter dag sitter jeg fanget i en stol, jeg er blitt en fange i mitt eget liv.

Mens livet går videre for alle andre står mitt på stedet hvil, maktesløs blir jeg sittende mens avgrunnen kommer stadig nærmere.

Demonene inni meg er det ingen som ser, hver dag kjemper jeg mot meg selv.

Kjemper meg frem mot lyset, til tross for at mørket prøver å dra meg ned.

Reisen har vært lang og fremdeles har jeg en lang vei å gå, men jeg vet at uansett hvor mørkt det blir så vil de små lysstrålene finne meg.

En liten barnehånd stryker meg varsomt på kinn, og igjen er himmelen så nær.

FAMILIEN: Vivian, mannen Geir og barna Chris Daniel (24), Marcus (22), Silje Marie (19) og Isak (6) og familien avbildet ved en tidligere anledning.
FAMILIEN: Vivian, mannen Geir og barna Chris Daniel (24), Marcus (22), Silje Marie (19) og Isak (6) og familien avbildet ved en tidligere anledning. Foto: Privat

To små himmelklare øyne lyser imot meg, og igjen ser jeg en kjærlighet så stor. Jeg ser evig liv i to små øyne, jeg ser en ny fremtid.

Fortiden er for vond å se tilbake på, fremtiden tør jeg ikke tenke på.

Men i to små øyne ser jeg livet, fortid og fremtid forsvinner i to små øyne.

Hver dag kjemper jeg meg opp, og hver dag blir jeg påminnet om hva jeg kjemper for.

I mine barns øyne ser jeg livet her og nå, jeg ser en himmel på jord.

En liten setning får alle mine indre demoner til å forsvinne, en setning gir meg nye krefter.

«Jeg elsker deg mamma» hører jeg hver kveld, en liten setning som gir meg styrke til å kjempe meg opp neste dag …

Dette innlegget ble først publisert på mammapaahjul.blogg.no og er gjengitt med tillatelse av Vivian Brosvik.

I 2019 trykket vi innlegget der Vivian forteller hvordan hun plutselig satt på huk over toalettet, og ikke klarte å reise seg opp igjen. Det var da hun forsto at noe var alvorlig galt. Les innlegget her.

Denne saken ble første gang publisert 27/01 2022, og sist oppdatert 27/01 2022.

Les også