Det må da være mulig å unngå denne klisjeen?
«Ant-Man» er en superheltfilm om maur. Og det fungerer overraskende bra.
Ant-Man - USA, 2015.
Regi: Peyton Reed.
Med: Paul Rudd, Evangeline Lilly, Hayley Atwell, Judy Greer, Bobby Cannavale, Michael Douglas, Corey Stoll, John Slattery, Michael Peña, T.I.
Aldersgrense: 12 år.
Marvel har superhelter med tøffe navn som Iron Man, Falcon, Captain America, Thor og Daredevil. Bare ved å høre navnene, skjønner vi at dette er helter vi kan stole på.
Deres nyeste filmhelt er ikke like heldig med navnet. Møt Ant-Man.
Ant-Man er en superhelt som kan krympe til samme størrelse som en maur, og som derfor har mange fordeler store og mer synlige superhelter ikke har. Han kan dessuten styre maurene, og har dermed en gigantisk flott med allierte.
Det høres kanskje litt dumt ut. Og ærlig talt så er det også det. Maur som samarbeider om å forflytte en bitteliten superhelt og som prøver å slå ut et helikopter, blir i drøyeste laget - selv for en superheltfilm.
Likevel klarer Marvel også denne gangen å overbevise oss om at dette er kult - akkurat som at de med « Guardians of the Galaxy» i fjor sjarmerte oss i senk med et snakkende tre.
Mye av æren for dette, skal hovedrolleinnehaver Paul Rudd ha. Han spiller rollen med sin sedvanlige ironiske distanse, og han klarer å se humoren i det hele, men også ta det på dypeste alvor når det trengs. Dette er på langt nær noen komedie, og Ant-Mans kraft er absolutt reell. Men som alltid lager Marvel sine superheltfilmer med en fin blanding av storslått spenning og en stor dose komikk. Dette fungerer blant annet perfekt i en av de siste kampscene, som er en av de morsomste spenningsscenene jeg har sett (uten å avsløre noe mer).
Filmen følger en klassisk superhelt-dramaturgi: Vi møter en vanlig fyr med et vanlig liv og noen tilsynelatende uløselige problemer. Så blir han kontaktet av en mystisk forsker som gir ham muligheten til å starte et nytt liv. Men veien fra «vanlig fyr» til «superhelt» er ikke bare enkel - den krever en montasje hvor vi ser at helten læres opp og går fra å være elendig til å bli klar for kamp. Og så er det klart for Det Store Slaget.
Som seg hør og bør i en superheltfilm, er det også i «Ant-Man» snakk om å redde verden. En ond forsker er i ferd med å knekke koden som skaper små «ant men», og han planlegger å bruke dette i sine onde planer. Dette må Ant-Man sette en stopper for.
«Ant-Man» er en underholdende storfilm som får plass til både karakteroppbygging, følsomme scener og store kamper. Karakterene er troverdige, og Marvel gjør det lett å heie på de riktige personene.
Spesialeffektene fungerer utmerket. Spesielt slåsscenene, hvor Ant-Man endrer størrelse med få sekunders mellomrom, er imponerende laget.
Likevel klarer ikke filmen å nå helt opp til Marvels beste filmer. Der «Guardians of the Galaxy» i fjor klarte å bringe noe nytt til sjangeren, er «Ant-Man» for pregløs og til tider klisjéfull. Scott Lang, mannen som forvandles til Ant-Man, blir riktig nok sjarmerende spilt av nevnte Rudd, men utover det er han egentlig ganske kjedelig. Bakgrunnshistorien hans har vi sett mange ganger før, og han blir dermed litt uinteressant.
Det er selvsagt forståelig - og helt nødvendig - å gjøre helten menneskelig og sårbar, men det må da finnes andre måter å gjøre det på enn å gi ham en datter han ser for lite av og en bitter ekskjæreste? Det samme gjelder forholdet mellom Ant-Man-skaperen og hans datter: Det blir klisjéfullt og forutsigbart.
Likevel er altså «Ant-Man» en underholdende film du godt kan bruke et par timer på. Du er nødt til å svelge filmens premiss om maur og maurkommunikasjon, men gjør du det, vil du få både spenning og godt humør!
Denne saken ble første gang publisert 23/07 2015.