src="upload/modules/articles/articles/image/large/80233070796.gif" alt="" />

Selv om han ikke ante hva en balabu var, klarte ikke Skrue å få det ut av hodet, og han puttet det ubevisst inn i en rekke setninger. Han sang om Balabu i dusjen, han kalte sekretæren sin Balabu, og han sa Balabu til postbudet.

Og så møtte han Birgitte. Hun jaget ham byen rundt for å finne ut hva han hadde tenkt å gi henne til bursdagen sin. Hun ønsket seg en lue av Chinchilla-pels ? men denne lua kostet 15 000 kroner, og det var Skrue selvsagt ikke interessert i å bruke på en fødselsdagsgave til Birgitte. Før han klarte å riste henne av seg, sa han at hun alltids kunne få en balabu-lue.

Etter dette var han stolt over seg selv - han kunne jo ikke gi henne noe som ikke eksisterte, for balabu var vel bare et tulleord? Dessverre, nei. Ole, Dole og Doffen slo opp i Hakkespettboken og fant ut at en balabu er et sjeldent pelsdyr som lever i Malaysia. Og det var ikke bare sjeldent - ryktene skal ha det til at det finnes bare en balabu igjen i hele verden, og den er det ingen som har sett på tolv år! Men et løfte er et løfte, og Skrue måtte reise til Malaysia for å prøve å finne denne siste balabuen. Noe annet ville være å bryte løftet sitt, og det er Skrue selvsagt alt for edel til.

src="upload/modules/articles/articles/image/large/80233226797.gif" alt="" />

«Den siste balabu» var forresten den aller første historien Birgitte var med i. Det første møtet mellom Skrue og Birgitte på trykk førte altså til den eventyrlige jakten på en balabu som kanskje og kanskje ikke eksisterte et sted i jungelen i Borneo.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!