«Er du ikke hagemenneske, så la naturen utfolde seg»

Jeg er vokst opp i en vanvittig stor hage. Den var såpass stor at vi sjelden lekte utenfor vår egen hage. Av og til kom det andre inn til oss for å leke, men som regel var det bare storesøster og jeg.

En syrinhekk var dominerende viktig. Under den hadde pappa stablet opp takstein på paller. Vi fikk dem gratis av et nabohus som skulle skifte sine. Og siden vi uheldigvis hadde stygt bølgeblikktak på sjøsiden av huset, forbarmet disse naboene seg over oss og ga oss sine gamle takstein.

Planen var å sette dem på, så huset fikk vakker stein på begge sider. Det skjedde ikke før jeg ble voksen og flytta inn, 25 år seinere. Men der stod de og mosegrodde seg gjennom år etter år. Kliss inntil den hjemmesnekra toroms «dokkestua» som pappa hadde bygd, en minikopi av vår store jugendvilla.

Oppvokst på Nordstrand

Alt i alt hadde jeg en drømmeoppvekst, der vi stadig kunne gjemme oss mellom paller av takstein, tunge lilla syriner og edderkopper på dokkestue-veggen. En hemmelig sti bare vi barna kunne gå, førte ned til noe vi kalte for Vaterland.

Det var søppelfyllinga i hagen, der vi brant alt løvet høst og vår. Et år brant vi den vakre kongeblå velursofaen så hekken rundt nesten tok fyr. Vi barna sto og gråt. Vi elsket den sofaen, selv om den klødde når du satt i den med pysj.

Vaterland var skummel, dunkel og mørk. Vi sådde poteter der noen år og digget å dra opp plantene på høsten, like entusiastiske hver gang det hang klaser med små mandelpoteter mellom røttene. Resten av vinteren spiste vi oss lei på mandelpotet. Søster’n og jeg hater fremdeles smaken.

Helt nederst i hagen sto frukttrærne. For det meste Gravenstein. Hobbyen var å sitte i det skeiveste treet med spikkekniv og få bort soppen på stammen. Jeg kunne holde på i timevis, mens søstern satt på en krokete grein og leste bøker. Hun var av en eller annen grunn fritatt for hagearbeid.

Lenger opp, over en hundre år gammel steinmur, lå grønnsakshagen. Hver unge fikk sin flekk å så, stelle og luke i. Det var fantastisk å se de små frøene spire, selv om vi ofte tok feil og lukte opp alt vi hadde sådd, fordi ugresset krøyp rundt. Skvallerkålen var umulig å bli kvitt. Så var det kaffepause, salat fra hagen, pyntet med blomkarse og ringblomster, og vaniljeis pynta med blå agurkblomster. Helt vanvittig idyllisk, så klart.

Øverst lå den store plenen med flaggstangen der vi spilte badminton og boccia. Løp i sprederen hvis det var for varmt. Sånn er sommerminnene fra min barndoms hage. Men som alle med hage vet: Det er et helvete å ha hage!

Les også: Da Kristin og Per så utsikten fra tomta, ble de bergtatt. Nå har de gitt den splitter nye hytta en gammel sjel

Dårlig samvittighet

Mamma og pappa har båret, luket, klippet, trillet trillebår, kjøpt jord, lempa jord, sådd gress, satt opp nett rundt tulipanene så rådyrene ikke skulle spise dem og tatt av nett når tulipanene har kommet såpass langt at de ikke blir spist.

Hentet store steiner, klippet fruktrær, hogd ved, kosta opp grus etter vinteren, rakt sammen løv, putta det i poser, kjørt av gårde med rusk, fylt opp hengeren på nytt og kjørt ut igjen. Bygd en mur, så har vinteren kommet, og de har bygd muren opp igjen til våren.

Sådd, lukt og svetta. Knepet av knopper, sprayet bort lus. Vannet i skumringen, før det bærer ut om natten med lommelykt for å finne brunsneglene, så de ikke spiser opp hele hagen.

Med rumpa opp i været og huet ned i jorda, står mine foreldre og jobber. År etter år. Jeg har sett dem slik i 43 år. Jeg vet, med mine små barn, at jeg er en snylter. Jeg gjør det lille jeg får til mellom husking, ballspill og sykling, men jeg får aldri til en hage som mine foreldre har fått til.

Det er et nederlag så klart, men like greit å innrømme først som sist. For når jeg drar på stranda, står mine foreldre og legger på jord. Tonnevis med jord. Når jeg drar på kjøpesenteret, er mine foreldre på et hageland for å finne rabatterte stauder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Å leve med konstant dårlig samvittighet i en fantastisk hage, fordi du høster andres svette og slit, unner jeg ingen. Jeg steker vafler til dem som premie, men jeg vet at jeg en gang i framtida skal stå som 79-åring og se på bedene og si: «Hva var det de gjorde som gjorde at det var så fantastisk akkurat her?»

Jeg vet selvfølgelig svaret: De setter av tida si. All sin tid fra april til oktober går til hagearbeid. Som om de har arvet en bondegård. En selvpålagt våronna og innhøsting, uten å mukke. Og skal du ha fin hage, så vet hagefolket at de er overmennesker, for de tenker på hagen sin som et barn. Et altoppslukende prosjekt, som koster ryggen.

Les også: (+) Verken Helene Bøksle eller mannen Espen er veldig opptatt av at ting skal være nye. Det er hjemmet deres et bevis på

Hagemennesker

En hage er som tunge trillinger på tre år som stadig vil bli løfta på hofta. Det tror jeg er riktig beskrivelse. De som takler hager, tipper jeg takler stress bedre enn oss andre. De vet at ting tar tid, men at det også brenner på dass hvis det ikke vannes eller lukes på riktig tidspunkt.

Er du ikke hagemenneske, så hold deg i ro. Men for all del, ikke kjør tujahekk og flat gressplen! Er du ikke et hagemenneske, så la naturen utfolde seg. Sleng en fuglefrøpose utover den grønne flekken du eier og la det vokse vilt. La tistel og stokkroser dominere.

Ikke tenk rette flater og eviggrønne hekker, da har du tapt. For du bruker like mye tid på å klippe den rette plenen og stusse tujahekken som på en flott og fri hage, bare at biene og fuglene holder seg unna. Så alle taper på de rette hagers stusslighet. Og barna dine får ikke små stier de kan finne, der mosen gror.