Aal pensjonat

Hvem: Oddrun og Jon-Ola Bergaplass

Hvor: Ål i Hallingdal

Interesser: Friluftsliv, reise, mat, vin og håndverk

Planer fremover: Fortsette driften av pensjonatet

Bergensbanen og sveitservillaen i Ål i Halling­dal er omtrent jevnaldrende. Villaen ble bygget rett før år 1900, banen ble åpnet i 1905. Med tiden er banen modernisert, og det klassiske sveitserhuset nennsomt tilbakeført i stil.

Fra barnsben av har Oddrun Bergaplass sett på huset med beundring. Sentrum av Ål brant i 1931, og gamlebanken var et av få hus som unngikk å bli flammenes rov. Trehuset skilte seg ut etter gjen­oppbyggingen. Ettersom hun vokste til, vedvarte Bergaplass sitt nysgjerrige blikk på det flotte huset.

- Da vi kom inn her første gang vi visste at det kunne bli vårt, tenkte vi at her er det muligheter. Men også store behov! Min bror er tømmermester og han advarte oss – huset ville kreve en betraktelig arbeidsmengde, forteller hun til magasinet Lev Landlig.

Særegen atmosfære

Likevel, det måtte bare bli huset og de to. Ønsket om å skape et godt sted å være for seg og andre ligger til grunn for hvert spikerslag. Selve pensjonatet er fordelt på to etasjer med et knippe koselige og særegne rom. I en del av andre etasje er deres egen leilighet.

Resten av huset er forbeholdt gjestene – fem gjesterom er innredet på ulikt vis. Hver med sin egen sjarm, innredet med koselige møbler. Jons mor er fra Jylland, og flere små skatter er funnet på loppemarkeder der. Funnene som ble gjort underveis på mange bil- og sykkelturer, kom til nytte. For det var få møbler som fulgte med huset. En uvurderlig skatt sto igjen – lensmannens kontorstol! For her har det også vært lensmannskontor.

- Huset er snart 120 år. Å ta vare på et slikt gammelt klenodium, inspirerer. Vi liker å tenke at alt vi gjør med respekt for huset, har en verdi langt utover vår egen levetid, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildegalleriet.

Omfattende oppussing

- Underveis lurte vi alvorlig på om vi hadde tatt oss vann over hodet, og at vi kanskje burde lyttet mer til dem som hadde advart oss. Prosjektet var mer omfattende enn det vi hadde tenkt oss. Slik er det vel alltid. Det stemmer, det vi har lest om andres erfaringer!

Heldigvis fikk de med seg dyktige lokale håndverkere som kunne et og annet om trehus.

- Når man går løs på et hus som dette, med en klar målsetting om «å ta det tilbake 100 år», må alle valg styres ut fra det.

Det ble en nøtt å knekke, ettersom de måtte tenke på flyten mellom rommene. Å endre på tømmerkonstruksjonen var likevel uaktuelt. Det ville de unngå for enhver pris.

Entreprenør Lars André Espegard og fetter til Jon Ola, Trond Bergaplass, får litt av æren for at huset ble bevart, til tross for at noen endringer måtte gjøres underveis. Overgangen mellom den private sfæren og knippet med rom som leies ut, oppleves som sømløs – nesten umerkelig.

Bruktfunn

Noen av bruktfunnene via nett har bydd på hyggelige møter. Speilkommoden på deres eget soverom fant de på finn.no.

- Jeg hadde et hyggelig møte med de tidligere eierne. De fortalte at den, sammen med soveromsmøblementet, ble håndlaget av bestefaren til fruen i huset, som en gave til hennes mor i 1926. For dem var det vemodig å kvitte seg med møblementet. Etter ett år kom de på besøk for å se hvor det nå hadde fått sitt nye hjem.

Atmosfæren i huset er lun og god, godt hjulpet av de gamle møblene. Dessuten legger paret til rette for at pensjonatet skal oppleves som hjemmekoselig.

- Vi ber gjestene om å sette skoene nede i gangen. Det preger huset og gjør det mye mer til et hjem. Så synes jeg Oddrun er så flink til å skape trivsel rundt seg, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Pensjonat i Ål

© FOTO: Per Erik Jæger

Bankbygningen i Ål

Tømmerhuset er bygget i 1897, i sveitserstil. I 1931 brant det så godt som i hele sentrum, og bygdesenteret Sundre ble lagt i aske. Men bankbygningen greide seg. Det tok fyr i det ene hjørnet oppunder taket. Redningen ble å slå ut et vindu og pøse på med snø og vann.

Før 1910 ble gamlebanken kledd med panel og malt. Glassverandaen kom til. Huset ligner i dag mye på hvordan det var i den tiden.

Innendørs ble det bygget om flere ganger. I 1962 flyttet Aal Sparebank ut. Lensmann Svein Flatåker kjøpte siden gamlebanken. Der hadde han både kontor og bustad. Huset er for mange Ålinger i dag synonymt med Lensmannsgarden.

Huset ble igjen solgt, denne gang til en privatperson. Han eide huset frem til Jon Ola og Oddrunn Bergaplass kjøpte det i 2008.

Blitt en livsstil

Å dele sitt eget hjem med farende folk har blitt en livsstil de trives med.

- Vi synes det er trivelig å bo og leve i samme hus som pensjonatet. Vi føler oss litt i ett med huset. Godfølelsen kommer virkelig når vi ser at folk hygger seg, forteller hun.

Roen huset gir, er noe de kjenner på.

- Dette er et hus med autoritet og tyngde, noe som gir en god varme. Oppussing er gjort med respekt for husets naturlige klimamekanismer. At huset puster godt, gjør det til et godt sted å være, forklarer han.

- Nå tenker vi at vi var klin gærne som starta, men at det er veldig moro å ha fått til et hus som dette sammen. Vi har vært både litt skremt og samtidig engasjert. Nå gleder vi oss over små ting vi får til etter hvert. I starten spente vi buen litt hardt med å få til drift av kafé og restaurant. Markedet på Ål er jo lite.

Et slikt gammelt trehus blir en livsstil å eie, det har Bergaplass innsett for lenge siden. Og hun trives med det.

- Helheten er vi fornøyd med. Klart, mye kunne vi gjerne ønsket oss enda litt finere og enda litt bedre. Og det kommer vi nok helt sikkert til å holde på med til vi takker for oss!

Vil du lese flere slike saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Klikk Bolig på Facebook.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!