- Når man går løs på et hus for «å ta det tilbake 100 år», må alle valg styres ut fra det

Bergensbanen og sveitservillaen i Ål i Halling­dal er omtrent jevnaldrende. Villaen ble bygget rett før år 1900, banen ble åpnet i 1905. Med tiden er banen modernisert, og det klassiske sveitserhuset nennsomt tilbakeført i stil.

Fra barnsben av har Oddrun Bergaplass sett på huset med beundring. Sentrum av Ål brant i 1931, og gamlebanken var et av få hus som unngikk å bli flammenes rov. Trehuset skilte seg ut etter gjen­oppbyggingen. Ettersom hun vokste til, vedvarte Bergaplass sitt nysgjerrige blikk på det flotte huset.

- Da vi kom inn her første gang vi visste at det kunne bli vårt, tenkte vi at her er det muligheter. Men også store behov! Min bror er tømmermester og han advarte oss – huset ville kreve en betraktelig arbeidsmengde, forteller hun til magasinet Lev Landlig.

Særegen atmosfære

Likevel, det måtte bare bli huset og de to. Ønsket om å skape et godt sted å være for seg og andre ligger til grunn for hvert spikerslag. Selve pensjonatet er fordelt på to etasjer med et knippe koselige og særegne rom. I en del av andre etasje er deres egen leilighet.

Resten av huset er forbeholdt gjestene – fem gjesterom er innredet på ulikt vis. Hver med sin egen sjarm, innredet med koselige møbler. Jons mor er fra Jylland, og flere små skatter er funnet på loppemarkeder der. Funnene som ble gjort underveis på mange bil- og sykkelturer, kom til nytte. For det var få møbler som fulgte med huset. En uvurderlig skatt sto igjen – lensmannens kontorstol! For her har det også vært lensmannskontor.

- Huset er snart 120 år. Å ta vare på et slikt gammelt klenodium, inspirerer. Vi liker å tenke at alt vi gjør med respekt for huset, har en verdi langt utover vår egen levetid, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildegalleriet.

KJØKKENET: Ved barbenken på kjøkkenet rekker Oddrun og Jon-Ola en hurtig frokost, før gjestene serveres nedenunder. Tømmerveggene er malt i en lys, og likevel varm, farge. Kobberhette fra Røroshetta.

NYTT LIV: Etasjeovnen ble funnet i sjaber forfatning i tredje etasje. Den kunne berges, og gir nå varme og stemning i den private spisestuen.

SPISESTUE: Dobbeltdøren førte opprinnelig inn til glassverandaen, men brann­restriksjoner krevde at den ble byttet. Etter restaureringen har den i stedet kommet til heder og verdighet mellom den private stuen og spisestuen. Trauet er en gave fra Jon Olas far.

VELKOMMEN: Ved inngangsdøren kan man sitte ute, og likevel være beskyttet av det flotte overbygget.

FLOTT DØR: Mange har nok gått inn dette flotte klenodiet av en dør, i ymse ærend. Innenfor lå lensmannskontoret i første etasje. Døra er dekorert av rosemaler Lars Sataøen.

BANKHVELV: Det staselige bankhvelvet, som er en del av frokostsalen, måtte innredes! Her holder den vininteresserte Jon-Ola gjerne fengslende smakinger.

SPREKE FARGER: Fargen på veggen er maken til den innerste nyansen som ble skrapt frem. Dragestilfargene kan være tunge og mørke – lettelsen var stor da denne ble funnet. Stolene har Oddrun malt og trukket om.

TØMMERVEGGER: De flotte tømmerveggene er hentet frem fra glemselen. Skapet er gammelt, kjøpt av Oddrunns venninne.

ARV: Ved kjøkkenbordet står kontorstolen etter Lensmann Flatåker. Han bodde i denne leiligheten fra 1961 til ca. 1985, og var en markant og engasjert person i bygda.

BADET: Skapet på det private badet hører til soveromsmøblementet. Porselensvasken fra ca. 1920, med originale armaturer, er kjøpt på finn.no. Den veier over 200 kg, og det var litt av en jobb å få den på plass!

SOVEROM: Gjesterommet ligger i det ene av to loftsrom. Her er det meste beholdt som det var. Vinduene er originale, det samme er gulv, vegger og tak.

GJESTESTUE: Pensjonatets gjestestue ligger i første etasje og er innredet med vakre møbler som har tilhørt Jon-Olas morsslekt. I frokostsalen serveres dagens første måltid foran peisen, og maten er lokalt forankret.

Omfattende oppussing

- Underveis lurte vi alvorlig på om vi hadde tatt oss vann over hodet, og at vi kanskje burde lyttet mer til dem som hadde advart oss. Prosjektet var mer omfattende enn det vi hadde tenkt oss. Slik er det vel alltid. Det stemmer, det vi har lest om andres erfaringer!

Heldigvis fikk de med seg dyktige lokale håndverkere som kunne et og annet om trehus.

- Når man går løs på et hus som dette, med en klar målsetting om «å ta det tilbake 100 år», må alle valg styres ut fra det.

Det ble en nøtt å knekke, ettersom de måtte tenke på flyten mellom rommene. Å endre på tømmerkonstruksjonen var likevel uaktuelt. Det ville de unngå for enhver pris.

Entreprenør Lars André Espegard og fetter til Jon Ola, Trond Bergaplass, får litt av æren for at huset ble bevart, til tross for at noen endringer måtte gjøres underveis. Overgangen mellom den private sfæren og knippet med rom som leies ut, oppleves som sømløs – nesten umerkelig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Bruktfunn

Noen av bruktfunnene via nett har bydd på hyggelige møter. Speilkommoden på deres eget soverom fant de på finn.no.

- Jeg hadde et hyggelig møte med de tidligere eierne. De fortalte at den, sammen med soveromsmøblementet, ble håndlaget av bestefaren til fruen i huset, som en gave til hennes mor i 1926. For dem var det vemodig å kvitte seg med møblementet. Etter ett år kom de på besøk for å se hvor det nå hadde fått sitt nye hjem.

Atmosfæren i huset er lun og god, godt hjulpet av de gamle møblene. Dessuten legger paret til rette for at pensjonatet skal oppleves som hjemmekoselig.

- Vi ber gjestene om å sette skoene nede i gangen. Det preger huset og gjør det mye mer til et hjem. Så synes jeg Oddrun er så flink til å skape trivsel rundt seg, sier han.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Blitt en livsstil

Å dele sitt eget hjem med farende folk har blitt en livsstil de trives med.

- Vi synes det er trivelig å bo og leve i samme hus som pensjonatet. Vi føler oss litt i ett med huset. Godfølelsen kommer virkelig når vi ser at folk hygger seg, forteller hun.

Roen huset gir, er noe de kjenner på.

- Dette er et hus med autoritet og tyngde, noe som gir en god varme. Oppussing er gjort med respekt for husets naturlige klimamekanismer. At huset puster godt, gjør det til et godt sted å være, forklarer han.