Leiligheten hadde ikke vært pusset opp siden 70-tallet. Helt perfekt, syntes Åsne og Magnus

Nå var barna flyttet ut. Alle tre. Ved å selge huset og bo litt mindre, ville Åsne og Magnus frigjøre midler til å hjelpe dem inn på boligmarkedet. Paret flyttet bare et steinkast unna, til et 110 kvadratmeter stort rehabiliteringsprosjekt på den andre siden av hageparsellene i Ullevål Hageby. Leiligheten hadde ikke vært pusset opp siden 70-tallet. Helt perfekt, synes Åsne Hjukse.

– Vi ville sette vårt eget preg på ting, og det kunne man jo her. Alt måtte gjøres.

Likevel var det ikke snakk om å begynne med blanke ark. Selve bygningen, den klassiske 20-tallsarkitekturen, skulle få si sitt.

– Vi ønsket å komme frem til kjernen i leiligheten, finne urkvalitetene og løfte dem frem.

Vekk med lagene av parkett og belegg, frem med de originale granplankene. Vinduene fra 70-tallet var dårlige og ble byttet ut, men også de nye ble rammet inn av profilert listverk. Det klassiske uttrykket skulle bevares og dyrkes.

Rom for alle

Men aller viktigst var det å være smart med planløsningen. Det var avgjørende å kunne samle mange rundt langbordet, så kjøkkenet måtte bli det romsligste. I tillegg ønsket de at barna lett kunne komme på overnattingsbesøk.

Derfor bygde de en slags gjestefløy med tilhørende bad i den ene enden – et lite «hotellrom». I den andre enden la de stuen, der man trer videre ut på balkongen og får kontakt med hagene som preger nabolaget.

Bæreveggen som løper i leilighetens lengderetning, og som skiller entré fra allrom, måtte få stå. Men ved å utvide den ene døråpningen og sette inn doble glassdører, kunne lyset strømme på tvers av boligen. Og gi utsyn mot det Åsne liker å kalle piazzaen.

Hjemmet som refleksjon

Om arkitekturen var dikterende for valg av flater og detaljer, var den desto mer raus når det kom til løsøre.

– Disse 20-tallsbyggene tar lett imot ting, enten de er moderne eller eldre. I et nybygg ville den gamle gyngestolen sett ut som en museumsgjenstand, men her hører den straks hjemme, mener Åsne.

For det nye hjemmet skulle være mer enn et sted å bo, det skulle også fungere som en refleksjon av hvem man er. Derfor var det aldri aktuelt å «skape en ny stil».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

– Vi tok med oss de samme møblene, de samme løsningene og de samme fargene som vi tidligere hadde omgitt oss med.

Det går fortsatt i naturmaterialer som tre, ull og lin. Den dype, jordaktige rødfargen på skapene i entreen fantes også her og der i det forrige huset. Internvinduene, som slipper igjennom lys og strekker siktlinjene, er også «typisk Åsne og Magnus».

Les også: Christer og Solbjørg drømte om å bygge funkishus. Så dukket det opp noe helt annet

Småforandring fryder

Når Åsne snakker om sine smakspreferanser, handler det om varighet og autentisitet, taktilitet og historie. Nøysomheten fra oppveksten på gården i Telemark har alltid vært med henne, også inn i den privilegerte hagebytilværelsen. Derfor er fornyingstakten lav, og derfor lukter det stadig vekk av gjærbakst her inne.

Brødet bakes ofte med rester av gårsdagens havregrøt. Og tingene hun bringer inn, må kunne la seg reparere når det trengs. «Bruk-reparer-bruk-regimet» tilsier mye heltre, og en symaskin som stadig står fremme ved enden av kjøkkenbordet.

– Men tekstiler slites, så noen endringer blir det jo etter hvert. En ny vegghylle på badet, kanskje? Små tilpasninger, bare. Det kommer vel noen flere hakk og riper, men ellers blir det nok ganske likt her om tyve år, tror Åsne.

Les også: Kine pusset opp det 35 år gamle badet for kun 8000 kroner

Samtidig prøver hun å unngå at hjemmet stivner. Og den oppmerksomme gjest vil oppdage friske tilskudd i moderne vaser og kolber; som en nyplukket nypekvist fra hagen, en stilk grønnkål fra dyrkningskassen.

– Det er slik jeg prøver å få det til å leve og puste. Og da føler jeg meg ganske lur, sier Åsne og ler.

Når man vandrer rundt i leiligheten, er det mye å feste blikket på. Først det intrikate mønsteret av seljekvister i entreen, dernest Magnus’ gitarsamling gjennom internvinduet i enden av allrommet. De henger ikke der til pynt. Det ellers vindusløse rommet er Magnus’ lekerom, et sted der han kan øve, komponere og jamme.

– Det fungerer fint at forsterkere og ledninger bor der.

At gitarene skulle opp og frem, og ikke forvises til en krok i kjelleren, var en selvfølge. For selv når de bare henger der, spiller de en viktig i rolle:

I sitt nye miljø bidrar de velkjente strengene til å skape følelsen av hjemme, hver dag.