Seterliv
Det var ikke gitt at Inga skulle havne på en seter, men da hun møtte drømmemannen, var ikke veien lang
Det er en egen atmosfære på setra! Kubjellene, kokekaffen og de gamle gråna tømmerveggene gir ro i sjela! Dette vil Inga og Øistein dele med andre.
Det var ikke gitt at det var i Vingelen øverst i Østerdalen Inga Iversen Aasen skulle havne, men da hun møtte drømmemannen, var ikke veien lang fra kystliv og sjø i Elnesvågen til gårds- og familieliv i Innlandet.
Nå bor de her på setra hver sommer med barna sine Esten, Isak og Sigurd.
– Jeg tenkte nok ikke over konsekvensene den gangen, men jeg angrer jo ikke, sier hun smilende.
I dag har Inga hatt sin første dag på jobb etter mammapermisjon med minstegutten Sigurd, og har pendlet ned til bygda fra setra, mens mannen har stelt hjemme på setervollen.
– Jeg trives med å bo her sammen med Øistein. Jeg har blitt kjent med mange fine folk, og har oppdaget at det er folkene jeg har rundt meg som gjør at jeg trives, ikke nødvendigvis stedet i seg selv.
– Men jeg må tilbake til havet og kystfolket regelmessig!
Vil formidle seterlivet
Inga og Øistein Aasen tilbereder lunsj i det nye kjøkkenet de har bygget.
Her på Utistuvollen har det vært seterdrift i alle år, og Øisteins mor begynte i sin tid med seterservering og tok imot turister.
De kom gående, eller kjørte bil opp hit, før de gikk videre innover i fjellet.
Inga og Øistein videreførte en periode morens seterservering og laget både kremoster, brunost, prim, mølske, søngrøt, lefser og flatbrød, samt at folk kunne kjøpe seg buffé av seterkost.
Seterserveringen er satt på pause nå, men de har mange planer, og har allerede gjort noen grep for å kunne huse flere på setervollen.
– Da vi først skulle bygge nytt seterfjøs, hadde vi lyst til å legge til rette for at andre kan komme hit og oppleve seterlivet sammen med oss!
– Det er ganske spesielt å kunne tilby overnatting på setra; vise fram de flotte kyrne våre, lære bort å melke, gjete, lokke og kanskje videreforedle melka til noe vi kan spise.
– Setring er framtidsrettet og en særs fornuftig bruk av ressurser, sier Øistein.
– Vi ser jo at utmarka gror igjen over hele landet, og når gresset ikke beites på, råtner det og fører til økte karbonutslipp.
– Mange plantearter er også avhengige av beiting og kan forsvinne for alltid, om det ikke lenger beites i utmarka.
Først er det morgenstell med melking, så går kyrne ut på tur, mens vi andre går inn og spiser seterfrokost.
Det er mange arbeidsoppgaver hver dag, men det går jevnt og trutt uten noe stress.
Kyrne kommer hjem igjen mellom kl. 13 og kl. 17, og ligger å koser seg på tunet, før det er tid for melking igjen på ettermiddagen.
På kvelden går de på et mindre område, men beveger seg fritt da også.
Vi startet å bruke no-fence for noen år siden, og slipper å bekymre oss for «kyr på rømmen» samtidig som de har friheten til å bevege seg dit de ønsker.
De velger å gå forskjellige ruter som de har lært av sine mødre og bestemødre helt tilbake til 1884, og det er jo litt morsomt å se, at de fortsatt velger de samme turene som de har alltid gjort.
Les også (+): Vaskerommet i kjelleren var verken praktisk eller hyggelig. Se den utrolige forvandlingen
Lek på setervollen
Inn og ut i sommerdagen springer to gutter på bare bein, mens lillebror ligger og sover.
Det er full aktivitet på setervollen med lek og barnelatter – og en og annen kalv som sniker til seg en smak i blomsterbedet.
I ei av leilighetene i fjøset bor Ingas kusine med familie, og jentene hennes er gode lekekamerater for guttene.
– Vi har ikke strøm på setra, og det at vi ikke har TV, gjør at barna blir veldig kreative i leken sin.
Seterlivet står sentralt i Inga og Øisteins liv og, av alle ting, så møttes de også på ei seter! På en seterfest Øistein egentlig ikke hadde lyst til å gå i.
– Jeg var på telttur sammen med en kompis, og han hadde lyst til å dra, men jeg hadde mest lyst til å slappe av. Men etter hvert lot jeg meg overtale.
– Det er jeg jo veldig glad for i dag! For på den ene benken der, satt det ei søt jente jeg aldri hadde møtt før.
Øistein kikker bort på Inga som svinser mellom kjøkkenbenken og bordet med kopper og glass.
Det var ganske tilfeldig at Inga befant seg på akkurat den seterfesten; Men flaks var det – at hun var i Vingelen på besøk hos ei skolevenninne den helga.
– Ting skjedde fort etter den kvelden, og siden har det vært oss to.
– De første årene bodde vi i Trondheim og pendlet mellom studielivet der og seterlivet her. Setra ble liksom vår greie helt fra begynnelsen. Vi overtok setra før vi overtok gården!
Les også: Da familien så en avløpskum på tomta, fikk de en god idé
Dagene på setra
Dagene på setra starter tidlig, enten man skal stelle hjemme eller dra på arbeid.
Kyrne venter på setervollen og vil gjerne melkes så fort som mulig før friheten i fjellet lokker.
– Det er godt å være ku på setra! Kunne gå dit man lyster, spise det man ønsker og se soloppgangen og solnedgangen hver dag!
– Setra vår ligger 770 moh. og kyrne beiter i utmark og på kulturbeite hele sommersesongen. I år har de vært her i 10 uker.
Tankbilen kommer hver tredje dag, rett over klokka 7, og da må kyrne være ferdig melka. Guttene er allerede blitt flinke hjelpere. Minstemann er kanskje den som er aller mest ivrig på Mø-ene i fjøset.
– Noe av det fineste med å bo på en gård, må være å se ungene sine vokse opp sammen med dyr. Å lære at jo mer tid og omsorg man gir dyra sine, jo mer får man igjen fra dem.
For Inga er de beste stundene når hun kan gå barføtt både inne og ute, sola skinner, det lukter grillmat, og de bare er sammen.
– Og når kua ligger utenfor gjerdet. Og vi kan gå og klappe, kose og snakke med dem. Det er veldig koselig!
For Øystein er det når kua kommer hjem etter en lang dag på beite, på rekke og rad – helt selv!
– Eller når vi roer oss ned på kvelden – litt på seinsommeren, når vi kan fyre litt i peisen og ha noe godt i glasset samt noe interessant å lese, eller bare sitte og snakke.
– Det blir litt godt å komme hjem til et hus med strøm, og en litt enklere hverdag, men når våren kommer, lengter vi alltid tilbake hit!
Norges jordbruksareal utgjør om lag 3 prosent av det totale landarealet. Bare en tredjedel av dette jordbruksarealet er egnet til å dyrke menneskemat (korn, poteter og nordiske grønnsaker).
For at vi skal kunne bli selvforsynt i Norge, er vi derfor helt avhengige av å ha beitedyr som utnytter utmarksressursen, og som spiser gress- som vi mennesker ikke kan benytte oss av!
Denne saken ble første gang publisert 20/06 2023.
