At det skjer noe med fordøyelsen når vi svitsjer over fra byvann til hyttevann, er noe de fleste har erfart. Ofte er det de minste barna som først føler fremmede bakterier på kroppen i form av kvalme og diaré, mens voksne som har vært på hytta en stund, går fri. Det har lite med luftforandring eller fjellsyke å gjøre - snarere med lokale bakterier i drikkevannet.

Men det skal ikke så mye til for å kunne helle i seg kaldt, deilig hyttevann uten frykt for å bli syk.

Renseteknologi

Alle vannkilder kan brukes til drikkevann - det er kun snakk om renseteknologi. Mens diskusjonen ofte raser mellom friluftsfolket og kommuneleger som ikke vil ha bading i drikkevannet, får store befolkningsgrupper for eksempel i Nedre Romerike, utmerket vann fra en middels forurenset elv som Glomma.

For at hyttefolk skal kunne drikke vannet urenset, må vannkilden være fri for skadelige stoffer.

Oppkomme, olle, ile, kildevann, velle - kjært barn har mange navn. Dette er betegnelser på en vannåre som bryter terrengoverflaten og kommer til syne. Som regel er slikt kildevann renset på sin ferd gjennom løsmasser eller fjellsprekker og holder god kvalitet. Vanligvis er det grunnvann.

Men det er ingen garanti for at forurensninger fra oven ikke har blandet seg med dette vannet som ligger relativt høyt oppe i lagene - særlig der kilden ligger i grunne løsmasser.

For å kunne utnytte et oppkomme som vannkilde, bør det først og fremst lages et lite magasin eller en brønn samt et overbygg, slik at forurenset overflatevann, organiske rester eller dyr ikke kan forurense vannet.

Sjekk vannkvaliteten

For å teste hyttevannet kan du kontakte mattilsynet (tlf. 06040) som har oversikt over aktuelle, lokale vannlaboratorier. Prisen for sjekk av de mest aktuelle stoffene koster rundt 600-1500 kroner. Vannkvaliteten kan forandre seg over tid, og det kan være smart å foreta en ny test etter noen år.

I enkelte sammenhenger kan imidlertid vannkvaliteten forandre seg på kortere tid, og verdien av en vanntest er derfor omdiskutert. Det kommer blant annet an på hvor stor gjennomstrømning vannkilden har, og kildens nedslagsfelt. Å måle vannkvaliteten i en elv har nesten ingen hensikt, ettersom vannkvaliteten kan skifte fra minutt til minutt - alt ettersom hva som skjer lenger oppe i elva. Slike tester egner seg egentlig best for gravde eller sprengte brønner som er godt sikret mot inntrengning av overflatevann, eventuelt tjern og vann med begrenset gjennomstrømning.

Gravde brønner

Den tradisjonelle, gravde brønnen er rimelig og byr ikke på særlige tekniske utfordringer. Den har vært den typiske brønnen på landsbygda eller hytta i uminnelige tider. I gamle dager ble gjerne en slik brønn steinsatt; sidene ble tørrmurt opp med stein, for å holde løsmassene rundt brønnen i sjakk. I dag brukes det enten kumringer av betong eller ferdige brønnringer i glassfiber. En slik brønn gir vanligvis tilstrekkelig med vann hvis den graves på riktig sted.

Tidligere (og fremdeles) er "det riktige stedet" ofte blitt påvist av personer som har benyttet ønskekvist i en eller annen fasong. Ellers vil nok terrenget og kjennskap til fjellformasjonene under løsmassene hjelpe vannfinneren et godt stykke på vei.

Vannkvaliteten i en gravd brønn påvirkes lett av overflatevannet, og det gjelder å lede det vekk før det renner oppi brønnen.

Sprengte brønner

Sprengte brønner skal etter planen gi vann som kommer fra sprekker i fjellgrunnen, omtrent som i en borebrønn. Vann fra sprekker i fjellet gir i utgangspunktet bedre vann og mer stabilt vannivå. Forskjellen på en sprengt og en boret fjellbrønn er først og fremst dybden. En sprengt brønn er mye grunnere og dermed mindre stabil både med hensyn til kvalitet og mengde.

Kombinasjon av gravd og sprengt brønn er ikke uvanlig. Som regel må man grave noen meter i løsmasser før man støter på fjell. Det bør da settes ned kumringer som stikker litt opp fra terrenget, slik at overflatevann ikke kommer direkte inn i brønnen. Prinsippet er at vannet skal komme inn i brønnen fra bunnen og opp. Her bør det være et lag med skjellsand (gjerne 30-40 cm), som sørger for den siste filtreringen og kalkingen av vannet.

Når det sprenges i en fjellformasjon, kan rystelsene påvirke vanntilstrømningen - i både positiv og negativ retning. I ekstreme tilfeller kan vannåren rett og slett gå tett.

Borebrønner

Borebrønner krever maskinelt utstyr og større investeringer enn de foregående brønntypene. Det bores vanligvis et hull som er 110 mm i diameter. Gjennomsnittsbrønnen er ca. 70 meter dyp, men det er mulig å bore opptil 200 meter. Fordelene med en borebrønn er at vannet i de fleste tilfeller får stabil og god kvalitet som ikke krever etterbehandling, at vannet får en fin temperatur, at brønnen ofte kan plasseres nær hytta og at det enkle tekniske anlegget (vannpumpe) har lave investeringskostnader og er svært rimelig i bruk.

Borebrønner gir i de aller fleste tilfeller vann, og flere brønnboringsfirmaer gir "vanngaranti". Men kvaliteten kan variere. Enkelte ganger kan vannet være grumsete eller inneholde for høy konsentrasjon av fluor. Borevann kan også inneholde radon.

Før man bruker penger på brønnboring, bør man sjekke hva slags bergarter man har med å gjøre. Er det alunskifer, kan det være vanskelig å finne vann. Skiferbergarter er som regel svært tette og uten vannførende sprekker. Dessuten er alunskifer en typisk radonkilde - det vil si at eventuelt vann sannsynligvis vil inneholde radon. Sjekk med hyttekommunen eller Norges geologiske undersøkelser i Trondheim (NGU) som har geologiske kart over det meste.

Brønnboring er søknadspliktig i henhold til plan- og bygningsloven, og nye brønner skal registreres i brønnregisteret til NGU.

Prisen for brønnboring avhenger av hvor dypt det må bores og hvor store løsmasser det er over fjellformasjonene. Mye løsmasser betyr lengre og dyrere fôringsrør. Prisene begynner på rundt 35 000 kroner for små brønner og øker for hver meter det må bores.

Takvann

Vann fra taket er utsatt for forurensninger fra lufta og kan ikke uten videre brukes til mat og drikke. Er taket tekket med torv, kreosot- eller CU-impregnerte bord (grønt trykkimpregnert) er det ikke brukbart til husholdning uten bruk av vannrensing. Uansett bør man holde taket mest mulig rent.

Unngå at mønet fungerer som landingsstripe for fugler ved å spenne en tynn, slakk tråd 10 cm over mønet fra gavl til gavl. Unngå også høye trær med løv og annet bøss som gir grobunn for uhumskheter i vannet.

Med et filter som tar det meste av partikler fra planter, sot og annen forurensning, kan vannet brukes til dusj og vaskevann. For å kunne drikke cisternevannet, hjelper det ikke bare å fjerne lukt, farge og synlige partikler. Det må brukes filtre som også tar mikrober ned til 1/1000 mm. Bruk gjerne flere filtre - fra grovt til finere - avhengig av hva vannet skal brukes til. Det er ingen grunn til å slite på et godt drikkevannsfilter, hvis du kun trenger vann til gulvvask. Vanligvis har filtrene en kran som gjør at man kan veksle mellom urenset og renset vann.

Står vanncisternen i sola og blir varmet opp, øker algeveksten og vannkvaliteten reduseres etter hvert. Det finnes algemidler som kan holde veksten nede. Det beste er å plassere cisternen i kjelleren eller i skyggen under en veranda, men husk adkomst for inspeksjon og rengjøring.

Elvevann kan være forurenset

Elver og vann er overflatevann, og dermed utsatt for forurensning © Foto: Per Chr. Tellefsen

Elver, bekker og innsjøer

Elver og vann er overflatevann, og dermed utsatt for forurensning fra planter og dyr. I tillegg er det vanskelig å kontrollere forurensingen av vann og vassdrag.

Den fryktede E. colibakterien kommer stort sett fra tarmsystemet hos drøvtyggere. Vannet i fjellbekken kan se krystallklart og fint ut, men er det beitende dyr lenger oppe i lia bør det ringe noen bjeller. Museår eller lemenår gir også stor forekomst av døde dyr i terrenget og økt risiko for bedervet drikkevann.

Det er også vanskelig å vite hvilke forurensninger som er tilført vassdraget de siste timene. Brukes slike vannkilder, bør inntaket plasseres i riktig høyde, minst 2 meter under overflaten, slik at det ikke tilstoppes av løv, is og flytemateriale. Men inntaket må samtidig holdes unna bunnen for å unngå slam osv. Inntak i elv bør være der det er noe strøm, men ikke så stri at større partikler virvles opp. Aller best er det å grave en brønn noen meter fra elvebredden. Da utnyttes vannivået i elva samtidig som elvevannet renses noe gjennom løsmassene.

Smeltet snø

Vinterstid kan smelting av fersk snø være en grei vannforsyning, fordi forurensninger fra dyr og fugler lett synes. Ta snø der det ser rent ut, vær forsiktig med å grave i dybden.

Vann som bæres inn

Der det ikke er tillatt å legge inn vann, kan en innvendig vanntank fungere som vannkilde. Slike tanker fylles opp manuelt, men kommer vannet inn i hytta via rør eller ledninger, anses det som innlagt vann - noe som normalt forutsetter utslippstillatelse fra kommunen. Også rørgjennomføring for vann fra cisterne anses som innlagt vann. Tanken er at vannbæring begrenser vannforbruket, og dermed utslippet av forurenset vann. Og det er vel noe i det&

Vanntanker skal fylles, tømmes og rengjøres. Sørg for at de har store lokk. Det gjelder å plassere tanken slik at det er enkelt å komme til. Å plassere den på loftet kan gi trykkvann uten bruk av pumper, men forutsetter jo at vannet kommer opp i tanken på loftet på en kontrollert måte.

Størrelsen på tanken bør stå i stil med forbruket. Skal tanken kun fungere til håndvask på do, holder det kanskje med 25 liter for to personer i en ukes tid.

Vann i tanker bør konserveres med stoff som hindrer algevekst og oppblomstring av mikroorganismer.

Forskrifter om drikkevann og utslipp

Vi har tidligere skrevet om oppvaskvann som går rett i naboens brønn (HL 4/05). Få ting er mer konfliktskapende enn forurensning av naboens drikkevann, og det er viktig å få øye på sammenhengen mellom egen komfort og naboenes ve og vel.

Omgang med vann til privat bruk er lite omfattet av lover og regler. Unntaket er utslippet. Der det skal tas vann inn i hytta via rør eller ledninger, må det samtidig søkes om utslippstillatelse. Hvis hytta har hatt innlagt vann og gråvannsutslipp fra før 15. mai 1972, er anlegget i utgangspunktet lovlig uten at det er gitt utslippstillatelse (forurensningsforskriften kapittel 12). Kommunene kan imidlertid kreve søknad også for slike anlegg.

Enkelte kommuner har i sine vedtekter også satt en maksimalstørrelse for hvor stor "dagtank" man kan ha inne i hytta, eksempelvis 60 liter.

Drikkevannsforskriften omfatter tilfeller der minst to hytter får vann fra samme kilde. Da skal vannet i springen være "hygienisk betryggende og ikke inneholde fysiske, kjemiske eller biologiske komponenter som kan medføre helseskade". Gjelder det 20 hytter eller mer, må kommunen også godkjenne anlegget.

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!