Det splitter nye tilbygget er satt opp inntil gårdsstua fra 1680

Nomelandsgården ligger oppunder Nomelands­fjellet i Valle i Setesdal. Fjellet ruver over den lille vakre gården som nå har blitt forvandlet til et vakkert hytteparadis

I dag er det Monika Schwamborn og Olav Nomeland som forvalter stedet. De besluttet seg for å videreføre historien. Men det har ikke bare vært en dans på roser. Gården var på vei til å forfalle og det holdt på å gå med denne som det gjør med så altfor mange kulturminner i landet.

- Vi hadde vondt av at gården sto og råtnet. Deler av innbo var allerede gitt bort og solgt. Mine foreldre i Kristiansand hadde verken økonomi eller krefter til å ruste opp gården. De staselige bygningene var begynt å sige, og forfallet fikk gradvis overtaket, forteller Olav til Hytteliv.

Oppussingen varte i over fem år. - Vi er begge svært glade i både gård og bygd, men var lenge i tvil om hvordan vi kunne redde dette. Vi måtte ha inn dyktige fagfolk og ikke minst var kostnadene en viktig faktor, innrømmer Olav.

Ikke avskrekket

Da avgjørelsen var tatt, skjedde flere heldige ting som gjorde at prosjektet ikke ble så avskrekkende som fryktet. Paret kom over en ildsjel av en håndverker, tradisjonshåndverker Anders Dalseg. Og han ble ikke avskrekket av det han så. - Det var likevel slik at på befaringen trengte vi ikke å gå gjennom døren, vi gikk gjennom veggen, ler han. Anders skaffet paret et omtrentlig kostnadsoverslag på den eksisterende tilstanden. Så måtte det andre profesjonelle inn i bildet.

Ros av vernemyndigheten

- Vi ønsket jo å bruke stedet, samtidig som vi ville bevare. Da kom utfordringen - hvordan kunne vi innføre moderne fasiliteter som kjøkken og bad? Å rive ned eller endre de gamle husene var uaktuelt. En venn og arkitekt, Ole Wiig, tilbød seg å tegne for oss. Hans forslag var å hekte på et nybygg med alle fasiliteter, slik at den gamle delen kunne virke og bestå som den alltid har gjort. Nybygget ble lagt i bakkant av hovedhuset slik at den ikke er synlig fra veien. Det har vi fått ros for av vernemyndigheten i fylket, forteller Olav og Monika.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Først og fremst måtte de gamle husene restaureres. De var usikre på omfanget av forfallet. - Jo lenger jeg har jobbet med dette, desto mindre sikker tør jeg å være med å garantere noe. Stokker som ser dårlige ut kan være i god stand og omvendt. Derfor er det ofte vanskelig å være sikker før en starter på arbeidet, mener Anders.

Satt på plass

Restaureringsprosessen begynte fra bunnen. Huset ble jekket opp og den nedre delen ble demontert og restaurert og deretter satt på plass igjen. Grunnmuren ble restaurert, taket likeså. Det ble lagt plater for ta en del ujevne høyder på de gamle håndkløyvde stokkene som lå der fra før og som var lagt i ulike perioder. På dette er det lagt sveiset torvduk og delvis torvplater og jord.

Tømmer som erstattet de stokkene som hadde morknet, kom fra Tradisjonsbygg i Morgedal. Å skaffe grovt og godt virke kan ofte være en utfordring, da det ikke er vanlig handelsvare. Det er viktig å bruke god tid på å tørke slikt virke. Tømmeret her er tørket på låve i to år. De var også nøye med å bruke bare kjerneved til andre detaljer, for kjerneved er varig.

- Dessverre virker det som om mye av materialkunnskapen har forsvunnet i undervisningen i dag, mener Anders. - En viktig detalj er at man alltid bør montere margsiden på kledningsbord ut og toppen opp. Da utnytter en treets naturlige egenskaper best. Innvendig blir det også penest om panelet «smiler», det vil si at kvisten strekker seg oppover. Det er det mange som slurver med.