Nomelandsgården ligger oppunder Nomelands­fjellet i Valle i Setesdal. Fjellet ruver over den lille vakre gården som nå har blitt forvandlet til et vakkert hytteparadis

I dag er det Monika Schwamborn og Olav Nomeland som forvalter stedet. De besluttet seg for å videreføre historien. Men det har ikke bare vært en dans på roser. Gården var på vei til å forfalle og det holdt på å gå med denne som det gjør med så altfor mange kulturminner i landet.

- Vi hadde vondt av at gården sto og råtnet. Deler av innbo var allerede gitt bort og solgt. Mine foreldre i Kristiansand hadde verken økonomi eller krefter til å ruste opp gården. De staselige bygningene var begynt å sige, og forfallet fikk gradvis overtaket, forteller Olav til Hytteliv.

Oppussingen varte i over fem år. - Vi er begge svært glade i både gård og bygd, men var lenge i tvil om hvordan vi kunne redde dette. Vi måtte ha inn dyktige fagfolk og ikke minst var kostnadene en viktig faktor, innrømmer Olav.

Smart løsning: Tilbygget er på 70 kvadratmeter og er lagt på baksiden av den gamle gårdsbygningen, inn mot fjellet. Olav og Monika søkte og fikk noe tilskudd av Aust Agder fylkeskommune, som også likte at nybygget var skjult fra veien.

Smart løsning: Tilbygget er på 70 kvadratmeter og er lagt på baksiden av den gamle gårdsbygningen, inn mot fjellet. Olav og Monika søkte og fikk noe tilskudd av Aust Agder fylkeskommune, som også likte at nybygget var skjult fra veien. © FOTO: Mette Line Sandborg

Skrytedøren: Døren ble malt koboltblå. De første fargene folk brukte var mønjerød og så sinkhvitt. Koboltblå kunne være tusen ganger dyrere enn hvitt, og hvitt var ganske dyrt. Her har dagens eier kostet på seg en linoljeboks med koboltblått til 195 kroner.

Skrytedøren: Døren ble malt koboltblå. De første fargene folk brukte var mønjerød og så sinkhvitt. Koboltblå kunne være tusen ganger dyrere enn hvitt, og hvitt var ganske dyrt. Her har dagens eiere kostet på seg en linoljeboks med koboltblått til 195 kroner. © FOTO: Mona Gundersen

Ikke avskrekket

Da avgjørelsen var tatt, skjedde flere heldige ting som gjorde at prosjektet ikke ble så avskrekkende som fryktet. Paret kom over en ildsjel av en håndverker, tradisjonshåndverker Anders Dalseg. Og han ble ikke avskrekket av det han så. - Det var likevel slik at på befaringen trengte vi ikke å gå gjennom døren, vi gikk gjennom veggen, ler han. Anders skaffet paret et omtrentlig kostnadsoverslag på den eksisterende tilstanden. Så måtte det andre profesjonelle inn i bildet.

Allrom: Første etasje i nystog fungerte som soverom, «moderne» kjøkken med peis og pipe, kontor, stue og allrom. Men på gården hadde de fortsatt årestua, som ble mest brukt om somrene fordi det var kaldt der.

Allrom: Første etasje i nystog fungerte som soverom, «moderne» kjøkken med peis og pipe, kontor, stue og allrom. Men på gården hadde de fortsatt årestua, som ble mest brukt om somrene fordi det var kaldt der. © FOTO: Mona Gundersen

Trangt om saligheten: I årestuetiden på slutten av 1600-tallet og 1700-tallet sov bonden og flere i årestua. I vinterkulden sov resten i fjøset for å ha det varmt. Om sommeren sov folk på stabbur og i gårdens andre hus, eller på benken i årestua. Etter at nystog kom i 1821, sov nok de fleste der. Da hadde de fem dobbeltsenger, to nede og tre oppe. Alle hadde målene 160 x 105. Nå er sengen forlenget inn i skapet slik at moderne mennesker kan sove godt.

Trangt om saligheten: I årestuetiden på slutten av 1600-tallet og 1700-tallet sov bonden og flere i årestua. I vinterkulden sov resten i fjøset for å ha det varmt. Om sommeren sov folk på stabbur og i gårdens andre hus, eller på benken i årestua. Etter at nystog kom i 1821, sov nok de fleste der. Da hadde de fem dobbeltsenger, to nede og tre oppe. Alle hadde målene 160 x 105. Nå er sengen forlenget inn i skapet slik at moderne mennesker kan sove godt. © FOTO: Mona Gundersen

Ros av vernemyndigheten

- Vi ønsket jo å bruke stedet, samtidig som vi ville bevare. Da kom utfordringen - hvordan kunne vi innføre moderne fasiliteter som kjøkken og bad? Å rive ned eller endre de gamle husene var uaktuelt. En venn og arkitekt, Ole Wiig, tilbød seg å tegne for oss. Hans forslag var å hekte på et nybygg med alle fasiliteter, slik at den gamle delen kunne virke og bestå som den alltid har gjort. Nybygget ble lagt i bakkant av hovedhuset slik at den ikke er synlig fra veien. Det har vi fått ros for av vernemyndigheten i fylket, forteller Olav og Monika.

Først og fremst måtte de gamle husene restaureres. De var usikre på omfanget av forfallet. - Jo lenger jeg har jobbet med dette, desto mindre sikker tør jeg å være med å garantere noe. Stokker som ser dårlige ut kan være i god stand og omvendt. Derfor er det ofte vanskelig å være sikker før en starter på arbeidet, mener Anders.

Åpnet opp: I overgangen mellom årestua og loftet (stabburet) var det tidligere vedlager. I dag er det åpnet opp med en glassvegg, en løsning som knytter husene og jordene rundt sammen.

Åpnet opp: I overgangen mellom årestua og loftet (stabburet) var det tidligere vedlager. I dag er det åpnet opp med en glassvegg, en løsning som knytter husene og jordene rundt sammen. © FOTO: Mona Gundersen

Knutepunkt: Mellom nystog til høyre og årestue til venstre var det satt opp en bindingsverkskonstruksjon med hovedinngang ut mot jordene og en gang mot fjellsiden. Den blå døren er som et knutepunkt mellom det som var nytt (nystog) og gammelt (årestua) og dagens nye tilbygg.

Knutepunkt: Mellom nystog til høyre og årestue til venstre var det satt opp en bindingsverkskonstruksjon med hovedinngang ut mot jordene og en gang mot fjellsiden. Den blå døren er som et knutepunkt mellom det som var nytt (nystog) og gammelt (årestua) og dagens nye tilbygg. © FOTO: Mona Gundersen

Satt på plass

Restaureringsprosessen begynte fra bunnen. Huset ble jekket opp og den nedre delen ble demontert og restaurert og deretter satt på plass igjen. Grunnmuren ble restaurert, taket likeså. Det ble lagt plater for ta en del ujevne høyder på de gamle håndkløyvde stokkene som lå der fra før og som var lagt i ulike perioder. På dette er det lagt sveiset torvduk og delvis torvplater og jord.

Tømmer som erstattet de stokkene som hadde morknet, kom fra Tradisjonsbygg i Morgedal. Å skaffe grovt og godt virke kan ofte være en utfordring, da det ikke er vanlig handelsvare. Det er viktig å bruke god tid på å tørke slikt virke. Tømmeret her er tørket på låve i to år. De var også nøye med å bruke bare kjerneved til andre detaljer, for kjerneved er varig.

- Dessverre virker det som om mye av materialkunnskapen har forsvunnet i undervisningen i dag, mener Anders. - En viktig detalj er at man alltid bør montere margsiden på kledningsbord ut og toppen opp. Da utnytter en treets naturlige egenskaper best. Innvendig blir det også penest om panelet «smiler», det vil si at kvisten strekker seg oppover. Det er det mange som slurver med.

Gjenbruk: Peisen på kjøkkenet er fra det gamle grovkjøkkenet/kammerset som før stod bak huset. Gjenbruk har også vært en viktig faktor i restaureringsprosessen.

Gjenbruk: Peisen på kjøkkenet er fra det gamle grovkjøkkenet/kammerset som før stod bak huset. Gjenbruk har også vært en viktig faktor i restaureringsprosessen. © FOTO: Mona Gundersen

Originalt: Årestuer var vanlige i Setesdal. Den på Nomeland ble trolig bygget rundt 1680. I 1821 ble nystog bygget. Da flyttet man inn der hvis det var soveplass til det. Gulvet i årestua er malt med okseblod. Bordet er originalt med sot under fra årestuetiden.

Originalt: Årestuer var vanlige i Setesdal. Den på Nomeland ble trolig bygget rundt 1680. I 1821 ble nystog bygget. Da flyttet man inn der hvis det var soveplass til det. Gulvet i årestua er malt med okseblod. Bordet er originalt med sot under fra årestuetiden. © FOTO: Mona Gundersen

Lys fra oven: Ljoreåpning med ljorestang. Gjøya holdt grytene over åren. Man kunne da få riktig høyde over ilden eller også trekke gryten til siden.

Lys fra oven: Ljoreåpning med ljorestang. Gjøya holdt grytene over åren. Man kunne da få riktig høyde over ilden eller også trekke gryten til siden. © FOTO: Mona Gundersen

Viktige detaljer

- I gamle bygninger vil vi helst bruke blank spiker. Den må være så tykk at den ikke ruster av. Gamle blankspiker ruster fast i treet mens galvaniserte spiker ofte blir løse etter noen år. Kledningen på Nomeland er spikret med klipt spiker. Det er viktig at slike spiker blir satt på tvers av fiberretningen, slik at en unngår sprekking, forteller Anders.

Ett av problemene teamet kom over, var å sikre gulvene. I annen etasje var de så tynnslitte at de her måtte legge et gulv under. - Det gjelder å gjøre det så forsiktig som mulig uten å ødelegge det originale. Det er bedre å gjøre en moderne tilføyelse som er reversibelt enn å ødelegge det gamle. Et typisk eksempel er at man river opp gamle gulv og legger på nye. Da er det bedre å legge på nytt gulv på gammelt. Da kan eventuelt neste generasjon hente frem det gamle gulvet igjen, anbefaler Anders.

Kompakt og fullført: Nomeland har hus fra fem århundrer. Stabburet/loftet er fra tidlig 1700-tall. Det kom til gården i 1906 etter at det gamle loftet ble flyttet til Kristiansand. Den er nå rehabilitert med svalgang

Kompakt og fullført: Nomeland har hus fra fem århundrer. Stabburet/loftet er fra tidlig 1700-tall. Det kom til gården i 1906 etter at det gamle loftet ble flyttet til Kristiansand. Den er nå rehabilitert med svalgang © FOTO: Mona Gundersen

Kjøkkenkos: Bakstebordet ble brukt til å bake flatbrød og lefser. Listene på siden er for å fange opp mel. Platene i bordet har tydeligvis vært brukt i de gamle benkene i årestua. Utenfor kjøkkenet er det en lun sone med plass til en utepeis, som rett og slett er en del av fjellveggen.

Kjøkkenkos: Bakstebordet ble brukt til å bake flatbrød og lefser. Listene på siden er for å fange opp mel. Platene i bordet har tydeligvis vært brukt i de gamle benkene i årestua. Utenfor kjøkkenet er det en lun sone med plass til en utepeis, som rett og slett er en del av fjellveggen. © FOTO: Mona Gundersen

En hyggelig opplevelse

Det har tatt noen år å få sikret gården mot forfall. - Vi begynte på prosessen i 2003. Fra høsten 2008 har vi kunnet bruke gården som hytte, forteller Monika. Paret har besluttet å leie ut stedet når ikke de eller familie bruker det. Det forsvarer litt av utleggene de har hatt og det gjør at hytta også brukes.

Grånes over tid: Slektsgården Nomeland slik den
ser ut fra veien. Husene har panel av ubehandlet,
høvlet furu slik det var før. De skal ikke behandles.
Vann kommer lett inn i treet, men kommer også lett
ut igjen. Etter hvert som årene går, får de det
karakteristiske vakre, grå utseendet.

Grånes over tid: Slektsgården Nomeland slik den ser ut fra veien. Husene har panel av ubehandlet, høvlet furu slik det var før. De skal ikke behandles. Vann kommer lett inn i treet, men kommer også lett ut igjen. Etter hvert som årene går, får de det karakteristiske vakre, grå utseendet. © FOTO: Mona Gundersen

Bygget sammen: Tilbygget er på 70 kvadratmeter og er lagt på baksiden av den gamle gårdsbygningen, inn mot fjellet.

Bygget sammen: Tilbygget er på 70 kvadratmeter og er lagt på baksiden av den gamle gårdsbygningen, inn mot fjellet. © FOTO: Mette Line Sandborg

Les hele saken

Trude Susegg, redaksjonssjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!