Rett i hjertet

What good am I if I’m like all the rest. If I just turn away, when I see how you’re dressed. If I shut myself off so I can’t hear you cry. What good am I?

Det tok sju timer å få det gjort. Svarte blokkbokstaver av blekk fra håndleddet og oppover hele høyrearmen, avsluttet i en bue over skulderen – som en slags evig påminnelse om hvorfor han er her på jorda. Poet, låtskriver og musiker Trygve Skaug (36) var klar på at han ville ha med alle fem versene av Bob Dylans låt What good am I da han skulle tatovere seg.

– Hva er vitsen med meg hvis jeg veit, hvis jeg ser og ikke sier noe, hører og bare vender det døve øret til? Trygve står under en gammel furu i vannkanten hjemme i Ørje, seks kilometer fra svenskegrensen, og forklarer hva teksten betyr. Det meste han gjør i livet er preget av Bob Dylans budskap. Dikt, sangtekster, veldedighetsprosjekter. Samtaler med alle som tar kontakt med ham. Nattapraten på sengekanten med barna. Trygve vil bidra. Gjøre noe. Løfte andre mennesker.

– Morfar var mitt store forbilde. Han var snill som dagen var lang og drev en frisørsjappe her i Ørje. På bakrommet stod det et kjøleskap, slik at byens litt rufsete typer kunne komme inn og ta seg litt mat og drikke. Når de gikk igjen, var de også nyklipte og fine – uten at morfar tok noe betalt, forteller han. På tur til hovedstaden en gang, ga morfaren skoene sine til en hjemløs mann på Karl Johan, slik at han selv ble gående barbeint. – «Jeg har jo flere sko hjemme, det har ikke han», sa han da. Morfar var en artigkar og spilloppmaker. Han vokste ikke opp i et kirkelig hjem, men hans store forbilde var Jesus. Når han begynte å snakke om ham, ble han våt i øynene.

Reddet av Peppa Gris

Mer om Trygves oppvekst siden. Først må vi spole et par timer tilbake, til vi møtes ved Ørje Brug, et gammelt tresliperi ved slusene i Haldenvassdraget i Marker kommune. Trygve, kona Benedikte og de tre barna bor bare fem minutter unna. På kanalen ved siden av ligger gamle dampbåter, det lukter treverk og tjære, og over oss skriker måkene mot den juniblå himmelen. Vi setter oss ned ved et bord i skyggen.

– Jeg gleder meg til å dra på turné til uka. Det har vært noe på Teams og Zoom det siste halvåret, men ikke noe live utover det. Det er et sterkt savn for meg å møte «Verdens fineste publikum» – og det er hyggelig å se at de også savner å komme på konserter. Det blir som å treffe en gammel venn man ikke har sett på en stund – det blir godt å se dem i øya. Trygve har gitt ut fire soloalbum og åtte poesibøker – og blir ofte kalt «Insta-poeten» fordi han deler diktene sine med de 193 000 følgerne på Instagram. Han forteller at han har ladet opp til turneen ved å jobbe i hagen. – Jeg er bare litt spent på om denne gror til vi starter, sier han og viser fram den høyre langfingeren. Den er plastret med en rosa barne-tv-gris.

– Jeg klarte å kutte meg i går. Jeg skulle fikse hjulet på trillebåra, og så klemte jeg meg med avbitertangen. Da blir jeg så irritert! Jeg skulle gjøre flere ting samtidig, ha telefonen på skuldra og multitaske over evne – men da var det godt å ha noen som fikset et passende plaster. Det var minsten som ga meg valget mellom ponniplaster og Peppa Gris.

Her og nå-mann

Tross det lille arbeidsuhellet, føler Trygve seg høyt på lykkeskalaen når vi møtes. Tidligere i sommer fortalte han i Kamilles podkast Summa Summarum at lykkefølelsen hans kan variere veldig. På en skala fra en til ti kan han være på en åtter én dag, og en treer den neste. Det kan svinge like mye innenfor en og samme dag, også.

– Hvorfor er det sånn, tror du?

– Veit ikke, jeg har tenkt mye på det, jeg er veldig sånn her og nå-mann, ikke bladet, da, men stemningen. Han ler. – Jeg fanger følelser og stemninger. Det er ikke noe jeg går inn for, men jeg blir veldig preget av enhver stemning som er rundt meg. Så innimellom, så ... det har svinga mye nå under koronaen, jeg får mange meldinger fra folk som kan prege meg ganske mye i løpet av en dag. Jeg tror ikke jeg er deprimert, sier han og ler litt skjevt igjen.

– Men jeg er følsom for vær og vind. Han vil ikke kalle seg synsk eller noe sånt.

– Nei, men jeg er veldig oppmerksom på folk, jeg lever meg inn i hvordan de har det, eller hvordan jeg tror de har det. Det har mye å si hvordan jeg har det sjøl. Jeg har lært meg å ta det i betraktning. Trygve tenker.

– Man leter jo ofte etter ting som bekrefter. Jeg finner stadig nye verktøy for å få ut følelsene mine, sier han.

Handler ikke om ham

Når Trygve holder konserter, bruker han ofte litt tid på å scanne rommet. Han vil gjerne se hvem som er til stede, og forteller at ting syns veldig godt fra scenen.

– I koronatida har publikum sittet i grupper på to eller fire, og da ser jeg veldig godt stemningen mellom dem som er på konsert sammen. I høst var det et par som så kjærlig på hverandre og dultet borti hverandre under bestemte låter. Og så var det et annet par, der han la hånden sin på kneet hennes når jeg sang om kjærlighet og tilgivelse og sånne ting – og hver gang ble den skjøvet bort. Kanskje fire-fem ganger. Det var veldig sterkt. Da begynner jeg å tolke og kan fort velge en annen låt, svitsje litt i programmet. Konserten blir veldig til utfra hvem som sitter i rommet. Det var dette med å løfte folk igjen. – Jeg har fått lov til å stå der med mikken den dagen, og da føler jeg at jeg må si noe som bygger ... eller i alle fall ikke si eller gjøre noe som trykker andre ned. Jeg vil ikke bidra til at folk får en dårligere dag. Og da blir kanskje det jeg skriver og gjør litt preget av det, sier Trygve og fortsetter:

– Jeg står ikke der for min egen del. Jeg elsker å gjøre det og å stå der, liksom, men hvis man ikke benytter anledningen, hvis man bare skal stå og røre om noe som ikke har noen mening eller slå noen interne vitser – hva er poenget med det, da? Trygve er opptatt av at kunsten hans ikke handler om ham. – Ta Sögne-koppen, koppene som har fått mine dikt trykket på seg. Det er ikke mine ord som er viktige, men hvem som gir koppen til hvem, sier han og resiterer:

– Du ser så mye i meg som ikke finnes hvis ikke du ser det. Ordene kan virke veldig direkte på den som får koppen, det betyr ikke noe at den finnes i 5000 eksemplarer. Mange spør hvem tekstene mine handler om eller hvorfor jeg skrev et bestemt dikt, men det er jeg forsiktig med å si – for jeg vil ikke ødelegge effekten.

Tema hos psykologen

Trygve må ofte gjøre noe hvis han føler seg litt langt nede på lykkeskalaen. Skrive en tekst. Jogge seg en tur. Betyr det at han legger verdien sin mer i det han gjør enn hvem han er?

– Altfor mye, helt sikkert! Jeg prestasjonsbelønner meg sjøl, på en litt usunn måte. Jeg heier veldig på ideen om at du er verdt noe sjøl om du ikke gjør noe – men jeg synes det om alle andre, ikke meg sjøl. Det er noe jeg prater med psykologen min om, sier Trygve og legger til:

– I går var en konkret, praktisk dag. Da stod det noe igjen etter meg i hagen, buskene var beskåret og jeg kunne legge meg med god samvittighet. Det føles godt, spesielt når det står litt stille på skrivefronten – som det gjør akkurat nå.

Han forteller at det alltid blir litt vakuum når han er ferdig med en plate.

– Den spenningen kan fort mistolkes som at man aldri kommer til å lage noe igjen. «Nå er det tomt», liksom, men så viser det seg at den perioden bare er en oppladning. Akkurat nå kommer det mange melodier, der er jeg i «plukke ned»-fasen. Tekst og melodier kommer hver sin gang, det er alltid godt å ha melodiene klare, så kan jeg kose meg med teksten etterpå. Trygve synes det er vanskelig å si noe om hvem han er hvis han ikke får lov til å nevne det han gjør. Han ler litt og sukker, tar en lang pause. – Oooi ... Nei, da er jeg jo bare Trygve, på en måte ...

– Blant de største prestasjonene i livet mitt er jo barna. Og hvis jeg ikke kan si at jeg er pappa, låtskriver, poet eller hagemann, da ...man gjør jo ting fordi det bygger opp under hvem man er eller hva man liker, det er mange små deler som blir til en person eller en personlighet. Det I finstasen: – Her er jeg seks år og klar for konfirmasjonen til den eldste broren min, forteller Trygve. vil jo være der sjøl om man skulle brekke begge armene eller bli sjukemeldt eller langtidsdeprimert – det vil jo fortsatt være alle de tingene jeg liker som er meg.

– Hvilke ting er det, da?

– Jeg liker både å gjøre noe og å sitte stille. Jeg liker å være med folk, men liker også å være aleine. Det svinger det, og – hva som er en god dag og hva den bør fylles med.

Lugn og velmenende

Han spør om han har lov til å liste opp egenskaper når han skal beskrive hvem han er.

– Da er jeg ... lugn. Det er sjelden energinivået går i taket, liksom. Velmenende, kanskje. Og så ... Under utvikling. Ja, jeg føler på det. Jeg er veldig ... ikke ferdig som menneske. – Er det noe spesielt du jobber med? – Ja, å lære meg å sette litt grenser i livet – noe som ikke har vært så lett før. Hvis man vil vel, og i tillegg har et veldig sterkt ønske om at folk skal synes man er en ålreit fyr, så kan man lett gi ikke bare én finger, men begge henda og hele hjertet. Så det å verne litt om seg sjøl, det har jeg lært mye om – og hvem det er man har mest lyst til å gi den energien til, sier han ettertenksomt.

Når Trygve snakker, kjenner du at det kommer fra hjertet. Hvert ord veies med følelsene og kommer ut med ærlighetsstempel. Roen, dybden, tyngden bak ordene – det er noe ved ham som får deg til å tenke «gammel sjel».

– Med tanke på barna, er det dager hvor jeg tenker: «Hvorfor er jeg så fjern eller irritabel, hvor er det energien min går nå? Den burde jo vært her i rommet hos ham som har falt og fått skrubbsår eller hos hun som skal ut og løpe i vannsprederen. Hvorfor klarer jeg ikke å være til stede her og nå, som jeg er så opptatt av?» Det er da jeg må sette noen grenser, kanskje jeg må si fra til det mennesket i den andre enden. Det er ikke vondt ment, men hvis jeg sier «Takk for at du deler og beklager at jeg ikke får svart noe mer», er kjørereglene opprettet. Det skulle jeg ønske at jeg hadde lært litt før.

Kan ikke redde noen

Trygve har alliert seg med storebror Håkon, som nå ofte svarer på meldingene han får i sosiale medier. Mange tar kontakt for å dele hva de sliter med, og for å fortelle hva Trygves ord har betydd for dem. I de tøffeste tilfellene er det mennesker som skriver til ham for å si at de ikke orker mer av dette livet.

– Det handler ikke om at jeg er en spesiell person, men at jeg har satt ord på noe som de kjenner seg igjen i. Heldigvis har jeg funnet noen gode chattetjenester som jeg samarbeider med, SnakkOmPsyken.no og Kirkens SOS, blant annet. Da henviser jeg til dem – det er trygge steder å kontakte. Og så prøver jeg å se smerten der og da. Vi mennesker har det jo i oss alle sammen, vi må jo ikke komme helt dit, heller – at vi ikke svarer. Jeg ber dem ofte gi en lyd om hvordan det gikk, og da får jeg gjerne en melding hvor det står: «Takk for praten, og takk for at du sendte meg dit.» Men det er jo ikke alle det går bra med, dessverre.

Flere ganger har Trygve opplevd at folk han har chattet med har tatt livet sitt.

– Da har jeg fått en melding av en venn eller et familiemedlem, som skriver: «Bare så du veit det ...jeg veit dere skreiv litt sammen.» Det er heftig. Men jeg kan jo ikke redde noen. Det må jo folk gjøre sjøl. På sånne dager ser jeg meg gjerne rundt, ser på mine og tenker: «Hva kan jeg gjøre for dem nå?»

Trygve er tydelig på at det alltid er de nærmeste som må få mest. Han har begynt å avfølge både kjente og ukjente på Instagram, og å «pakke seg litt inn i sitt eget liv», som han sier. I tillegg jobber han med å legge bort telefonen så ofte han kan.

– Og så er det deilig å bo her på Ørje, her er jeg pappa’n til eller nabo’n til. Det er godt og fredelig å være her. Tempoet er rolig. Det nærmeste du kommer rushtid, er når alle skal levere til skole og barnehage, da er det kanskje tre-fire biler i kø gjennom sentrum. Jeg hadde lyst til å bo et sted med samme stemning som der jeg vokste opp i nabobygda. Det er de samme karakterene som bor her, bare at de ikke har sett meg vokse opp. Det er voksen-Trygve de blir kjent med, og det er litt godt.

«Du blir nok ingen gitarist»

Trygve vokste opp i Båstad i Trøgstad kommune i det som da het Østfold fylke. Han var nummer fire i en søskenflokk som etter hvert skulle telle fem. Familien tilhørte det frikirkelige miljøet, og mamma Ann-Christin jobbet i barnehage, mens pappa Terje var byråkrat i Oslo. Som voksen fikk Trygve en lillebror – da adopterte foreldrene en 15 år gammel gutt fra Uganda.

– Vi bodde i et hus inn mot skauen. Jeg hadde bestevennen min i nabohuset, vi var ute hele dagen og sykla, det var jo en sånn ræggekultur der. Jeg fikk tak i en ettgira damesykkel som hadde et ekstra hjul sveisa på, og bakpå der hadde jeg en kasse med musikkanlegg og flagg og greier. Jeg var 11-12 år da jeg slædda rundt og hørte på Creedence og Manfred Man, forteller Trygve.

På vei hjem fra skolen da han var ni, falt Trygve av sykkelen og fikk en alvorlig skade i venstre albue. Han måtte gjennom en lang operasjon og en enda lengre opptreningstid, og da legen spurte hva han likte å drive med på fritiden, og Trygve gledesstrålende sa: «Jeg er glad i å spille gitar», svarte legen at det kunne han nok ikke gjøre mer. «Jeg så meg over skuldra hele tida. Jeg gjør det enda, det sitter litt i – de stemmene tar man med seg.»

– Jeg skjønte ikke poenget med at han sa det. «Du blir nok ingen gitarist». Det var dumt å si.

Det gikk en f i lille Trygve, som også her hadde morfaren å se opp til – han spilte nemlig også gitar. Siden legen hadde sagt at han ikke kunne spille mer, skulle han i alle fall gjøre det. Trygve brukte forsikringspengene etter ulykken til å kjøpe seg instrumenter, og fikk storebror Håkon til å lære seg å spille bass.

– Jeg har hatt mye vondt i armen når jeg har spilt opp gjennom, men da har jeg alltid spilt litt til. Nå har jeg en helt velfungerende gitararm, det er ikke noe som plager meg lenger. Trygve drar opp skjorteermet og viser fram albuen. Det ser nesten ut som om leddet går feil vei.

– Det var en fin lærepenge, man får jo til det man vil. De aller kuleste menneskene jeg veit – dette var en liten utfordring, liksom – er de som tar store utfordringer på strak arm og karrer seg til fjells sjøl om beina ikke fungerer. De er forbilder for verden. Andre får barna på skolen sjøl om de har tidenes migreneanfall eller er langt inne i en depresjon – det er samme styrkegrad. All ære til sånne folk. De snakker gjerne ikke så høyt om det. Vi må bare se oss rundt etter dem.

Glemmer å være pedagogisk

Sårene satte seg også i sjelen da Trygve gikk på barneskolen. Noen eldre gutter lot ham gjennomgå for at han kom fra en kristen familie og fordi de mente at han var overvektig. Ofte ventet de på ham når han gikk hjem fra skolen.

– Det var både ord og slag og sånt. Kjipe ting. Jeg sa aldri noe tilbake, jeg tenkte at hvis jeg lo det bort, ville det kanskje forsvinne raskere. Jeg ville bare få det overstått.

– Hva gjorde de årene med deg?

– Jeg så meg over skuldra hele tida. Jeg gjør det enda, det sitter litt i – de stemmene tar man med seg. De gutta er voksne karer nå, det er ikke noe vondt i dem. Vi har aldri snakket ut om det som skjedde, det er ikke sikkert de husker det engang. Jeg håper jo at de husker noe av det – ikke at de går rundt med dårlig samvittighet, det er ikke godt for noen – men jeg håper de veit hva de gjorde, og at de lærer barna sine å ikke gjøre det samme.

Fotografen har kommet med kanelboller. Trygve tar en bit, tygger og tenker. Han forteller at mobbernes stemme den gangen ble til en egen stemme inni ham.

– Effekten av mobbing er veldig altoppslukende for de som opplever det, man tar med seg mobbernes stemme og gjør den om til sin egen stemme inni seg. Den sier for eksempel at du ikke er god nok, eller at du er dum eller stor ...det har jeg også fått hjelp til, sier han og refererer til psykologen.

– Så mye energi man har brukt på det, liksom. Jeg er veldig var som pappa. Hvis et av barna kommer hjem og sier at «Noen sa det om meg», er ikke veien lang til å ta det opp med læreren. Man skal være veldig forsiktig med å ta det opp med barnet det gjelder ...

Trygve ler litt.

– Men jeg har vel gjort det også.

– Hva gjør du, da?

– Man bør jo innta en pedagogisk rolle og skjønne barnet som er bak, jeg prater jo med ungene om det, at hvis noen er stygge med deg, så handler det om at de ikke har det bra sjøl, men ...

– Jeg har prøvd å bli kjent med noen av disse barna, og da merker jeg jo at de bare vil ha oppmerksomhet, at de kanskje ikke får så mye av det fra før – og så lander det et litt annet sted, kanskje. Men jeg veit ikke hvordan jeg blir når jentene blir tenåringer, jeg ser for meg at jeg ...

Trygve stopper opp igjen.

– Jeg har nok evnen til å ha balltre i bilen også, liksom. Jeg har absolutt han i meg, som glemmer litt at nå skal vi være pedagogisk. Han innrømmer at han flere ganger har tatt noen i skjortekragen og sagt «Det gjør du ikke igjen!» – Det passer bare ikke så godt sammen med han forståelsesfulle poeten, det personlighetstrekket. Jeg kan ikke snakke om det, sier han og ler godt før han tar en ny bollebit.

– Men det handler jo dypest sett om å forsvare det viktigste du har.

Tok igjen mot mobberne

Han vinker når en gjeng barnehagebarn roper på ham fra stranda bortenfor. Trygve begynte å skrive dikt allerede da han gikk på barneskolen – det ble hans måte å kamuflere følelsene på.

– For en stund siden fant jeg en bok med dinosaurer på der jeg hadde skrevet om guttene fra den tida. Jeg utsatte dem for diverse ulykker i fortellinger. Det var en karusell som spora av, og han ene ble overkjørt av et tog. Det var brutale, makabre greier – et uttrykk for å få tatt dem på en eller annen måte.

– Det var lås på boka, altså, så det var ingen som fikk åpnet den, legger han til. Til slutt ble det en ende på alt det vonde.

En dag tok Trygve nemlig igjen.

– Det var ikke ment som vold, det bare ble sånn ...de to største drittgutta tok meg med bak skolen for å banke meg opp. Han ene holdt meg og han andre begynte å slå.

Trygve viser med en arm tvers over brystet. Han husker at han kastet på seg for å komme seg ut av situasjonen.

– Da fløy han ene gjennom lufta og havna i en vegg med ansiktet først. Det ble en sånn villdyraktig følelse som gjorde at de ble skremt, han ene gråt og blødde og han andre var livredd, og de løp ut fra bak skolen. Folk så nok for seg en scene der, at jeg hadde hamla opp med to eldre gutter. Jeg fortalte aldri hva som hadde skjedd, lot dem bare leve i troen – og da ble det trygt etterpå.

Guttene var to og tre år eldre enn Trygve.

– Det beste med eldre gutter er jo at de går ut av skolen til slutt. Det var en nydelig dag da jeg kunne begynne på et nytt skoleår uten at de var der!

Foreldrene visste ikke

Verken lærerne eller foreldrene ante hva Trygve hadde gått gjennom.

– Barn er jo veldig flinke til å skjule sånne ting, det foregår ofte før og etter skolen. Jeg kjenner mange lærere som sier at de ikke får med seg alt, at disse tingene gjerne skjer der det ikke er inspeksjon. Så ikke noe vondt om skolen den gangen, sånn sett. Men det er derfor det er så viktig å si fra – jeg prater ofte om det når jeg er på skolebesøk. «Dere som står og ser på – jeg skjønner det godt, men si det til noen. Ikke gå imellom, si det til læreren og hils på vedkommende når han kommer på skolen, vær litt hyggelig.»

Det var først i voksen alder at Trygve fortalte foreldrene om mobbingen.

– De er veldig lei seg for at de ikke visste det. Men det var alltid godt å være hjemme, godt å være seg sjøl. De var gode foreldre. Hvis du ikke har blått øye eller blodig nese, er det vanskelig å fange opp. «Det er noe rart med gutten, men han er jo veldig stille likevel og skriver dikt», liksom. Pluss at jeg prøver alltid å få dratt det ut av barna hvis det har skjedd noe, sånn at vi får prata om det og jobba med det, sier han – og plutselig stiger både stemmevolumet og tempoet:

– Jeg blir veldig provosert av folk som hetser eller trakasserer med kunsten sin, for det er ikke bare den ene personen de snakker til med den teksten eller den sangen – den treffer en nerve inni alle dem som trigges av sånn dritt. Jeg blir lei meg når noen lager kunst av å gi sånne stemmer inni folk mat. Det er misbruk av kreative evner, det blir ikke noe bedre i verden av det.

– Er det det som er drivkraften din, å være en motvekt?

– Ja, jeg ønsker jo å bidra til det motsatte. At mine ting kan bidra til noe oppbyggelig. Så om det gjør at jeg blir sett på som lite djup eller lett tilnærmelig, så gjerne det, liksom. Tidligere var det stas om folk ikke skjønte det jeg skreiv, jeg ville gjerne at det skulle være djupt eller vanskelig, men nå er jeg mer avslappet om noen bruker ord som «platt» eller kaller diktene mine for «inspirational quotes».

Kjærligheten er som mosaikk

Fra tid til annen dukker folk som oss opp samtidig og da er det viktig at vi følger med begge to. Trygve var 19 år da han traff Benedikte. De giftet seg og fikk barn tidlig, og i dag er barna fire, åtte og tolv år. –

– Hva er kjærlighet for deg? Trygve sukker tungt, legger seg ned over bordet. Han begynner å bli sliten, sier at han har mannet seg opp til å snakke så mye om seg selv.

– Jeg tror god kjærlighet er når man klarer å glemme seg sjøl og bare se en annen, og ønske den andre det aller beste, enten det er mellom oss nære eller det gjelder den gutten eller jenta i slummen på Filippinene. Det er synd å si det, men vi gir ofte kjærlighet fordi det gjør oss sjøl godt også – og det må man ikke skamme seg over, tenker jeg. Hva det enn er som motiverer kjærligheten, så må jo det være bra.

– Jeg har vokst opp i kirka og hørt om Jesus «Vi gir ofte kjærlighet fordi det gjør oss sjøl godt også – og det må man ikke skamme seg over, tenker jeg.» hele livet, og den kjærligheten som beskrives der, at han gir seg sjøl og sitt liv for sine venner – når det er forbildet, så er det ganske mye å strekke seg etter. Jeg tror ikke noe menneske har det i seg å gi så mye uten å kjenne på det, og en så oppofrende kjærlighet er jo ikke alltid så sunn, heller. Men vi kan i alle fall strekke oss etter den og ha den som et ideal. Uten å gi seg helt tom – for da blir man jo borte.

Han blir stille.

– Jeg tror jeg er mer glad i å snakke om den kjærligheten som gjelder andre, og ikke den kjærligheten jeg har til meg sjøl, men jeg jobber med saken. Og ... ja. Det er også et tema hos psykologen. Nå høres det ut som om jeg strever veldig, sier han med et skjevt smil.

– Dette er vel noe de fleste av oss jobber med.

– Ja, kanskje det. Kjærlighet er jo mange små handlinger, tenker jeg, det kan være veldig konkret, og. Lett å praktisere i små deler, og så blir det kanskje en veldig stor ting til sammen. Jeg tror ikke kjærligheten kan tegnes med enkle strektegninger, den kan ikke skisseres som veldig lettvint, for kjærlighet er summen av veldig mye forskjellig. Den er som ... hva heter det ... mosaikk! Mange små, fine handlinger som mennesker gjør mot hverandre. Mer av det i monitor.

Viktig å dele liv

– Er det at du legger ut poesien din også en form for kjærlighet?

– Hm. Det er absolutt fra hjertet, men jeg ser ikke på det som en kjærlighetshandling å legge den ut. Men kanskje det motiverer meg til å ha med meg de tankene i hverdagen – og kanskje det kan motivere andre til det samme. Så det er min lille del, mitt bidrag til mosaikken, sier Trygve.

– Men jeg prøver jo mer å bidra hjemme. Jeg veit ikke ...dette var vanskelig. Det er vanskelig med kjærlighet – men det er veldig godt, da.

– Hva er det viktig å tenke på når man skal bygge et liv sammen, tenker du?

– Jeg tror det er viktig å klare å dele liv. Og å være sikker på at den andre er den som ser og kan mest om livet ditt – og at du er den som ser og kan mest om livet til den andre. Jeg tror det er sunt å pleie det å være den andres biograf, at det er du som hadde vunnet quizen om ham eller henne. Det burde man prøve på. Og når det glipper, tror jeg ikke det er umulig å finne tilbake – men da har man kanskje en jobb å gjøre.

Trygve tenker lenge.

– Det er et godt og slitt begrep som heter å «vokse fra hverandre». Men så er det også noen som ... Noen trær kan vokse så tett at det ene treet skygger for det andre – at det hadde vært sunt om de vokste litt lenger fra hverandre. Uten å mene det, kan det ene treet suge all næring fra det andre. Plutselig må det kanskje noe så drastisk til som at man må plante det ene treet et annet sted, for å redde dem begge. Alle gode og vakre ting kan ta slutt, sånn er det med alt i naturen. Også i samlivet, dessverre.

Takknemlighet en nøkkel

Trygve er opptatt av hvordan kjærlighet og takknemlighet henger sammen.

– Hvem er det som kommer seg best mulig gjennom livet? Det er de som er flinke til å se ting rundt seg som de er takknemlige for. Barna og jeg har begynt å øve på det før vi legger oss. De nevner tre ting de er takknemlige for den dagen. Det kan være alt fra at de klarte et triks på skatebanen til at det var fiskepinner til lunsj i barnehagen. Å øve seg tidlig på dette tror jeg er sunt – og å ta det med seg i forhold, også. Å avslutte dagen positivt i stedet for å sovne med den næggen – når det egentlig er så mye å være glad for.

Trygve er engasjert i ulike typer bistandsarbeid. Han er blant annet ambassadør for hjelpeorganisasjonen Dråpen i havet, som jobber for å hjelpe mennesker på flukt. I fjor hadde han en veldedighetskonsert der han samlet inn 1,4 millioner kroner til Moria-leiren på Lesvos. Han har også bidratt til ulike prosjekter på Filippinene og i Romania. Et sterkt minne er fra innspillingen av en musikkvideo i det falleferdige huset til en rumensk alenemor.

– Alt hun hadde, var en seng med et sengeteppe på. Vi samlet inn penger til et dagsenter for psykisk utviklingshemmede, pluss en slags SFO-ordning for alle skolebarna. Siden det blir så mørkt på kvelden i Romania, og de ikke har strøm i husene, blir det umulig å gjøre lekser. Det er viktig at barna kommer seg gjennom skolen sånn at de slipper å tigge som foreldrene sine. Jeg møtte mennesker på den turen som hadde tigget i Oslo – apropos takknemlighet ...

Trygve ser ned i bordet, tenker.

– Kjærligheten sitter ofte i samme boks som takknemligheten. De er nære brødre. Og nøkkelen til hverandre, kanskje. Kjærligheten er nøkkelen til takknemligheten – og omvendt.

Tenke sjøl

De store spørsmålene har vært til stede i Trygves liv helt siden han var liten.

Annenhver søndag i oppveksten var det gudstjeneste. Da satt han på galleriet i kirken med bestekompisen og spilte kort og spiste After Eight i bruset fra orgelet. Siden gikk han på internatskole på Os utenfor Bergen, jobbet på kristen ungdomsklubb og studerte teologi grunnfag – og tok en bachelor i administrasjon og ledelse som backup-plan.

I dag går han og familien i kirken med jevne mellomrom, og ber til Gud om kvelden.

– Jeg har oppsøkt Gud store deler av livet. Men jeg har aldri hatt en opplevelse av at han har oppsøkt meg på en veldig inngående måte, sier Trygve og ler litt.

Han forteller at han har bedt, lest og tenkt mye for å få dette til troen med å gå opp.

– Da jeg var yngre, var det vanskelig å skjønne at alle som snakker om Gud ikke trenger å ha rett. Jeg har ikke følelsen av at jeg har funnet fasiten sjøl, men det gjør det også lettere å forstå at andre ikke nødvendigvis har det, heller. Med barna stiller jeg ofte spørsmål. Jeg spør for eksempel hva de tenker om det presten sa i kirka. Ikke for å skape tvil, men for å skape sunn tro og undring, det tror jeg er veldig bra – å tenke sjøl.

Trygve snakker sakte, litt lavere enn før. Vi skjønner at det er på tide å avslutte. Først må vi bare høre hva han har på bucketlisten sin.

– Jeg vil lage 35 plater til! Og kanskje jeg blir bestefar en gang? Det er tidlig, men jeg drømmer om det.

Tenker mye.

Kjære Gud i dag er det ekstra fint om du finnes, lyder et av Trygves dikt. Det er den kabelen som går inn til romskipet.

– Kunne du tenkt deg å reise ut i rommet hvis det var mulig?

– Ja, det er noe å ha på bucketlista! Og å spille på vei ut – i vektløs tilstand! På natta drømmer jeg ofte at jeg er i verdensrommet. Den følelsen av å være vektløs og fly ... I drømmen er jeg en som tør å gjøre det, men i virkeligheten må du jo signere på mange greier før du drar ut – på at dette kan være slutten. Det hadde jeg nok aldri gjort. Det å fraskrive seg muligheten til å se ungene vokse opp hadde ikke vært verdt det, men i en drøm er det veldig fint.

Trygve girer opp.

– Jeg har alltid følt at jeg har vært på en egen planet, helt siden jeg var liten. Det er ikke nødvendigvis egenvalgt, det bare er sånn.

– Føles det ensomt?

– Nei, det er oversiktlig.

Han smiler lurt.

– Mer oversiktlig enn skummelt.

På en egen planet

På de siste platene sine har Trygve hatt astronauttema på coverne. Han forteller at han ofte identifiserer seg med en romfarer.

– Jeg føler at jeg ser ting på nytt hver dag, sånn som en astronaut sikkert også gjør. Jeg oppdager nye ting, ikke at ingen har sett det før, men jeg har i alle fall ikke sett det før. Sånn er det å leve for meg. Og så er jeg jo avhengig av noe kjent og kjært for å få puste inni den drakta.

Hør podkasten vår – fantastiske episoder!

Kamilles podkast Summa Summarum er sponset av KLP – kommune- og helse-Norges eget pensjonsselskap.

Denne saken ble første gang publisert 23/08 2021, og sist oppdatert 13/09 2021.