Agnete: - Jeg har akseptert at jeg sliter psykisk
Møt vårt MGP-håp Agnete i helgens portrettintervju.
(SIDE2): Neste lørdag står Agnete Kristin Johnsen (21) på scenen foran 100 millioner TV-seere. Forhåpentligvis. Det betyr i tilfelle at hun har tatt seg videre fra torsdagens semifinale, og representerer Norge i Eurovision Song Contest på scenen i Globen i Stockholm.
Det har vært 21-åringen fra Nesseby i Finnmark sin drøm så lenge hun kan huske.
- Det er så stort. Det har vært en barndomsdrøm, det å få lov å representere Norge i den store eurovisionen. Det er helt fantastisk å få lov.
Ansiktsuttrykket er utvetydig: Denne jenta har innmari lyst.
Vi møtte Agnete i en hotellbar for noen uker siden. Hun var avslappet kledd i bukse og genser, håret samlet i en høy hestehale, og hun svarte åpent med lav, men sikker stemme. MGP-sirkuset var for lengst i gang, men det var ennå noen uker til hun skulle dra til søta bror og ESC. Det var ennå noen uker til hun sa hun trenger en pause fra promo, opptredener og presse, for å kunne konsentrere seg fullt om semifinalen 12. mai.
For noen uker etter den norske finalen kom først beskjeden om at Agnete var sykemeldt og avlyste opptredener. Denne uken meldte NRK at 21-åringen ikke kommer til å delta på noen av ESC-arrangementene eller treffe pressen før hun skal i ilden i Globen.
Ingen skam
Agnete har heller ikke tidligere lagt skjul at det til tider blir for mye, og hun har vært åpen om sine psykiske problemer siden hun i fjor høst trakk seg etter én dags innspilling av TV Norge-programmet «71 grader nord». Etter krevende måneder gikk hun da på en smell, og hun har siden blitt utredet for en mulig bipolar lidelse. Hun forteller om god støtte fra familie og venner, og at musikk er som terapi.
- Det å fremføre og underholde er det beste, det er helt spesielt for meg. Jeg har egentlig bare gledet meg veldig til MGP, det har vært drivkraften til å stå på og komme meg opp om morgenen, sier hun.
Men det å stå frem med psykiske problemer er ikke hverdagskost når man er et kjent ansikt.
- Hvorfor velger du å være åpen om det?
- Man blir fort sett på som svak, når man forteller om slike ting. Jeg kjente selv på den følelsen at man ikke kan snakke om det. Men tenk så mange andre som har det slik, «dette er flaut, og dette er skam». Man sliter psykisk. Jeg har lyst å bryte ut av det der og si «Hallo, vi er så mange som sliter psykisk, som går til psykolog og behandling, og har tunge perioder. Det er ikke noe flaut og det er ikke noe skam». Derfor velger jeg å være åpen, hvem som helst kan ha det. Naboen kan ha det, den som står på TV kan ha det. Sånn er det bare, forteller hun og sier at reaksjonene har vært positive.
Fremmede har fortalt de setter pris på at åpenheten hennes, at de også tørr være det på grunn av henne. Andre sier at de selv er bipolare og lever et godt liv for det. At det er håp, liksom.
- Har du tenkt på det at du risikerer å bli behandlet annerledes på grunn av at folk nå vet?
- Ja, jeg har tenkt på det og jeg vært redd for at folk ikke skal tørre å hyre meg til jobber. «Tenk om hun blir deprimert». At de ikke skal tørre satse på meg. Det har jeg vært litt redd for. Men nå er jeg i en prosess og jeg har akseptert at jeg sliter psykisk. Jeg kjenner mine egne grenser langt bedre nå enn for fem år siden. Ting går bedre og jeg føler meg tryggere.
Og også låta Agnete skal opptre med i Globen, handler om det å ha det tungt. Om det å være der for noen man er glad i, noen man ønsker å hjelpe, forteller Agnete.
- «Icebreaker» er veldig personlig, den handler om ei venninne av meg som hadde det veldig tungt. Jeg var i Nederland og skrev på mulige MGP-låter, da jeg fikk en telefon og hun var veldig lei seg. Da ville jeg bare være der med henne og holde henne i hånd. For hun har vært der så mye for meg. Slik ble «Icebreaker» til.
Hun sier at det at teksten er så personlig og konkret er nytt, men at det også gjør det ekstra stas å få lov å opptre med den. Og at det er en måte hun har lyst å fortsette å skrive på.
- Det er virkelig godt å legge det i en sang og lage noe fint ut av noe som er så vondt. Jeg er mer stolt av en slik type låt, enn av noe som ikke er like personlig.
Veteran
21-åringen har lenge vært en svært populær kjendis. På tross av sine relativt få år på baken, har jenta fra Nesseby i Finnmark en lang CV som artist og underholder. Allerede som 13-åring var den lyshårete jenta en fotograf-favoritt, da hun med bandet Black Sheeps vant MGP Jr. Interessen ble ikke mindre da bandet tre år senere kom på 2. plass i MGPs seniorutgave.
I 2013 ble hun nummer to i «Stjernekamp», og året etter vant hun «Skal vi danse», begge deler som tidenes yngste deltaker. Deretter dro Agnete til Tromsø og et tre måneder langt opphold ved Hålogaland teater, der hun spilte Dorothy i «Trollmannen fra Oz» på Hålogaland Teater.
- Du har jo gjort veldig mye, og mye forskjellig, særlig med tanke på at du ikke er eldre enn 21. Du er jo en veteran å regne.
- Nei, det er ikke så ille, da, vel, drar hun på det og blottlegger en rad hvite tenner, før hun likevel avslører seg. Hun startet nemlig å opptre lenge før hun begynte på skolen.
- Jeg har sunget hele livet, helt fra jeg var kjempeliten. Men vi hadde dessverre ikke barnekor i Nesseby. Så jeg satte opp show i barnehagen. «Nu må dokke sitte der, nu ska æ danse og synge», sier hun med barnlig stemme og peker på imaginære stoler.
- Jeg og ei venninne pleide sette opp stoler når de andre ungene var ute, og ba dem så komme og se showet. Vi tvang det på dem, ler hun.
Agnete er selvlært. I tillegg til å synge, spiller finnmarksjenta også litt gitar og trommer. Planen er å lære å spille piano.
Og musikken fikk hun inn med morsmelken; begge foreldrene er glade i musikk og begge sang i kor.
- Jeg hørte mye på mammas gamle kassetter, hun hadde masse klassisk musikk jeg pleide å danse til. Jeg så folk opptre på TV. Jeg fikk en slik dragning til det, jeg digget det. Det var det jeg hadde lyst å gjøre. Og jeg har i grunnen aldri tenkt noe annet, forteller hun – og karrieren startet veldig tidlig.
- Første gang jeg sto på en scene var jeg 5 år gammel, da sang jeg samisk musikk. Første gang jeg var del av et band var da vi dannet BlackSheeps. Det startet vi i 2006.
Da var Agnete 11 år, og de var fire medlemmer - men i motsetning til det man kanskje tror, eksisterer Black Sheeps ennå.
- Black Sheeps eksisterer fremdeles. Det er Emilie (Nilsen, red. anm.) og jeg. Vi har lagt det veldig på is, men plutselig så lager vi noen låter og det blir et comeback.
- Så dere lager musikk fremdeles?
- Nei, vi har ikke gjort det, det er mer at vi jammer litt, spiller og har det gøy. Men vi har ikke satt oss ned og sagt at «nå skal vi lage låter til Black Sheeps». Dessuten bor hun i Oslo, så vi møtes når jeg er der.
Om og når det eventuelt blir mer band, er heller ikke sikkert, sier hun.
- Å spille i band var sinnssykt gøy, men jeg vet ikke helt. Jeg synes det er greit å være sin egen herre også. Jeg føler litt at siden de andre ikke har mulighet til å drive med bandet, så synes jeg det er greit å holde på litt for meg selv.
Ingen kokk
Og å holde på for seg selv har altså også inkludert blant annet TV, dansing og teaterscene.
- Jeg sier ja til ting jeg har lyst å gjøre, som interesserer meg og som er gøy å få noe ut av. Det er ikke bare det å være på TV-skjermen, det må være noe som står mitt hjerte nært. Musikk, som med «Stjernekamp». Og dansing, det har jeg alltid likt. «71 grader nord» sa jeg ja til fordi jeg alltid har likt meg i naturen. Jeg har vokst opp i naturen, jeg liker å være ute i skog og mark.
- Hva slags TV-program vil du ikke bli sett i da?
- Jeg kan ikke lage mat, jeg har ennå ikke lært det, dessverre, smiler hun nesten sjenert, og utelukker alle kokkelering foran kamera.
- Jeg har ikke tålmodighet til å stå på kjøkkenet. Jeg kan ingenting der. Eller, jeg tror jeg kan klare å steke egg. Og koke vann kan jeg, haha. Nei, jeg tror kunsten å lage mat er noe som eventuelt kommer når jeg MÅ lage det selv for ikke å sulte, smiler hun.
- Ok, utenom matlaging, så virker det som du får til alt du har prøvd deg på. Er det flaks, talent eller et resultat av at du jobber hardt?
- Jeg jobber hardt for det. Teater og dans og musikk er det jeg elsker mest, det å underholde. Jeg fokuserer på at jeg skal nyte det og ha det gøy, men jeg øver masse og jobber egentlig ganske hardt hele dagen. Også når jeg er hjemme i Finnmark og skal slappe av, så går det mange timer av dagen der jeg tenker på hva neste prosjekt kan bli, eller jeg skrive litt tekster på telefonen. Det går mye tid til det, fordi jeg brenner for det.
- Hvordan skrur du av, hvordan slapper du av?
- Da prøver jeg å ha det gøy med venner, spille, se på filmer. Jeg prøver å ha et normalt liv. Jeg er veldig glad i dokumentarfilmer, jeg ser mye av det. Men av og til kan det bli for mye å tenke på, og da setter jeg på en komedie eller en morsom serie eller noe slik.
Selv om musikk tok mye av tiden, var Agnete også aktiv med fotball som barn. Den karrieren fikk derimot en brå slutt.
- Jeg spilte fotball i cirka fem år. Men så var jeg på en fotballturnering og brakk armen, og da var det slutt. Da var jeg 16 år og tenkte at «nei, jeg tror jeg holder meg til musikken, og håper jeg ikke knekker hånda der også». Hahah, neida, men det var fotball jeg og vennegjengen holdt på med.
Droppet ut av skolen
Men Agnete hadde ikke det man kan kalle en A4-ungdomstid. Det sørget musikken for.
- Det var veldig annerledes, det å reise på turne i sommerferien i stedet for sydentur som alle andre gjorde. Men det var veldig gøy, vi fikk lov å gjøre det vi hadde lyst å gjøre. Spille musikk og treffe masse kule folk. Vi hadde det veldig bra. Men jeg kjente på det at jeg også hadde lyst å reise til Syden. Man vil jo gjøre som alle andre. Det å gjøre noe som er annerledes, kan også være litt skremmende, forteller hun.
- Og videregående fullførte jeg ikke. Jeg hadde ikke motivasjonen. Jeg gikk et halvt år på helse og sosial, så sluttet jeg. Så prøvde jeg det samme høsten etter, men jeg klarte det ikke: Jeg ble sliten og hadde ikke lyst. Jeg fortsatte i stedet med musikken og flyttet til Oslo og prøvde meg som soloartist.
Sommeren hun fylte 18 dro hun altså til Oslo, og ble boende i to år.
- Det er flere jobbmuligheter i Oslo, men det var ganske skremmende. Ut i den store hovedstaden når man har vokst opp i en liten bygd med 900 mennesker. Det var litt av en overgang, flytte fra mamma og det trygge. Men jeg ville få til noe, for jeg fikk ikke til videregående. Jeg ville vise de som var av typen «Skal ikke du gå på videregående, alle andre gjør jo det?». Jeg ville vise at jeg kan få det til, selv om jeg ikke går på skole. Det var drivkrafta da jeg bodde i Oslo, nå skal jeg vise dem. Så kom Stjernekamp og åpnet den muligheten.
- Føler du stolthet over det du har fått til?
- Selvfølgelig gjør jeg det. I hvert fall ut fra alt det jeg har gått gjennom psykisk, hvor tungt det har vært i perioder. Det at jeg ikke har fullført skolen. Det at jeg har stått på mine drømmer og levd slik jeg vil leve. Det å få det til, det er jeg veldig stolt over. Jeg håper jeg klarer å fortsette, at det bare går oppover.
Etter de to årene i Oslo, flyttet hun tilbake til Finnmark, For tiden bor hun hjemme hos moren og stefaren.
- Det har bare blitt sånn, jeg kunne funnet meg egen leilighet. Men jeg har lyst å være med mamma så mye som jeg kan. Jeg flytter snart ut igjen og da blir det langt å reise tilbake å besøke dem. Det er greit å være med dem, jeg har et eget rom der, det er koselig – og det er huset jeg vokste opp i.
Fremover
Med ESC og «Icebraker» er Agnete definitivt i rampelyset med musikk igjen, og hun er klar på at det er musikk som er målet fremover. Det er der fokuset ligger. Og hun er heller ikke redd for å drømme, og drømme stort.
- Drømmen er å ha en låt på Billboard, som jeg har skrevet. Kanskje sammen med noen andre, men ja, at det er mitt, noe jeg har laget. Det er drømmen.
- Og jeg har lyst til å bo i USA og få lov å turnere. Vinne en Grammy, det hadde vært helt sjukt! Det er liksom sånne store ting. Men ja, utlandet. Kanskje London, den byen elsker jeg også, den er fantastisk! Reise rundt og spille og opptre, på store og små scener. Og spise masse mat, jeg er veldig glad i mat selv om jeg ikke kan lage det selv. Det hadde vært livet, det hadde vært utrolig gøy.
- Blir det mer Agnete-musikk fremover?
- Ja! Det er planen, det er derfor jeg ikke kan gjøre alt annet nå. Jeg har lyst å fokusere på musikken nå, være i studio og skrive musikk som er meg. Utgi den etter hvert og spille konserter.
- Hva slags sjanger kan vi vente da. Blir det i «Icebreaker»-stilen?
- Jeg tror det blir mer av den typen musikk, ja, jeg føler meg veldig hjemme der. Jeg føler meg som meg selv der. Det har tatt litt tid å finne meg selv, i hvert fall som soloartist. Med Black Sheeps så var det rock og band. Det var veldig gøy, men det er ikke meg slik jeg er i dag. Jeg tror at jeg har funnet meg selv nå.
- Men vi får se, man vet jo aldri hva som skjer i studio. Plutselig kommer det en RnB-låt, ler hun lyst.
Denne saken ble første gang publisert 07/05 2016.