Sykdommene som kan utslette menneskeheten

Utbredelsen av Ebola sprer frykt blant verdens befolkning, naturlig nok.

Per 30. september var det i underkant av 3500 bekreftede dødsfall som følge av sykdommen som herjer Vest-Afrika, men Verdens helseorganisasjon (WHO) mener det reelle tallet kan være atskillig høyere.

WHO advarer også om at tallet kan stige betraktelig, dersom tiltakene for å begrense spredningen ikke trappes kraftig opp.

Dessverre er ikke Ebola noen unik sykdom. Det finnes en rekke andre sykdommer som har potensiale til å utvikle seg til en katastrofal pandemi. Noen av de er gamle kjenninger, som fortsatt kaster en skygge over verden den dag i dag. 

BYLLEPEST

Det fryktede pestutbruddet kjent som ”svartedauden” regnes som et av historiens verste pandemier, og fikk katastrofale følger også her i Norge.

Sannsynligvis oppsto pandemien på steppene i Sentral-Asia, før den spredte seg via handelsruten Silkeruten til Krimhalvøya. Man regner med at sykdommen deretter spredte seg utover Europa via lus på rotter om bord på handelsskipene som frekventerte Middelhavet. De siste årene har det imidlertid blitt sådd tvil rundt teorien om spredning via rotter, og lus på mennesker har blitt lansert som en mulig smittebærer.

Det er også usikkert når pesten kom til Norge; en utbredt oppfatning er at den kom til Bergen i 1349, via handelsskip fra England. Ting kan imidlertid tyde på at det var et mindre utbrudd på Hamar allerede året før.

Det finnes flere forskjellige former for pest, som har det til felles at de forårsakes av bakterien Yersinia pestis. Svartedauden var mest sannsynlig byllepest, som kjennetegnes ved at lymfeknutene angripes av pestbakteriene, og svulmer opp til svarte byller i armhulene, i lysken og på halsen. Sykdommen har en dødelighet på rundt 50 %, med et sykdomsforløp på om lag en uke.

Vanvittige dødstall

I dag kan byllepest behandles med antibiotika, men dette hadde man selvfølgelig ikke i middelalderen. Resultatet ble katastrofalt – det finnes ikke noe spesifikt tallmateriale fra den tiden, men man regner med at verdens befolkning sank fra om lag 450 millioner, til 350-370 millioner grunnet Svartedaudens herjinger. Et sted mellom 30 – og 60 % av Europas befolkning mistet livet, og her hjemme anslår man at minst halvparten av befolkningen bukket under for pesten. For europeiske storbyer som London og Hamburg, hvor folk bodde tett og i elendige sanitære forhold, kan dødsraten ha vært så høy som 60 %.

Også etter det som regnes som Svartedauden, har det vært en rekke store utbrudd av pest. Senest på midten av 1800-tallet brøt det ut en ny pandemi, som spredte seg fra Kina til alle kontinenter. Bare i India døde det ti millioner mennesker under dette utbruddet.

Også i dag dukker det jevnlig opp tilfeller av pest, også i den vestlige verden. I USA rammes mellom fem og femten personer hvert år.

Helsemyndighetenes store frykt er at bakterien skal utvikle resistens mot dagens medisiner, noe som kunne fått katastrofale følger. Et slikt tilfelle ble påvist i Madagaskar i 1995.

KOPPER

Kopper skiller seg fra de fleste andre virussykdommer ved mennesker ikke kan pådra seg viruset via smittebærende dyr, den smitter kun mellom mennesker. Sykdommen var særdeles smittsom, og i mange tilfeller dødelig. Man anslår i dag at mellom 20 og 60 % av de som ble rammet døde av sykdommen.

Kopper er på alle måter en grusom sykdom, som blant annet fører til blindhet, feber og utslett som utviklet seg til væskefylte blemmer.

På 1900-tallet tok sykdommen livet av mellom 300 og 500 millioner mennesker på verdensbasis, og så sent som i 1967 anslo Verdens helseorganisasjon at 15 millioner ble smittet, med to millioner døde som resultat.

Den britiske legen Edward Jenner hadde imidlertid utviklet en vaksine mot kopper allerede sent på 1700-tallet, og etter en vellykket vaksinasjonskampanje på 70-tallet, ble sykdommen erklært utryddet i 1980.

Viruset finnes imidlertid på jorden fortsatt. Både russiske og amerikanske myndigheter lagrer viruset, og det vitenskapelige miljøet har diskutert heftig hvorvidt man bør destruere de siste eksemplarene. Denne diskusjonen blusset kraftig opp i juli, da amerikanske forskere oppdaget flere gjenglemte prøver av kopper, på et lagerrom hos National Institutes of Health i Bethesda, Maryland.

Amerikanske helsemyndigheter hevder på sin side at disse prøvene ikke utgjør noen fare, men tanken på at flere beholdere med virus kunne bli glemt på et lager, beroliger ikke kritikerne. 

LASSAFEBER

Smittebærerne til dette viruset er en art rotter som lever i Vest-Afrika, men mennesker kan smittes via luften. Mellom mennesker smitter det imidlertid kun via direkte kontakt med kroppsvæsker.

Viruset fører til en potensielt dødelig blødningsfeber, som er skyld i om lag 5000 dødsfall årlig i Vest-Afrika. Sierra Leone og Liberia er spesielt hardt rammet av feberen.

Mennesker som blir rammet utvikler først feber og smerter i brystet, som så kan følges opp av blant annet hevelser i ansiktet, hjernehinnebetennelse, oppkast, diaré, pustevansker, anfall som kan minne om epileptiske anfall, blødninger fra bihulene og tap av hørselen.

Man kan i dag til en viss grad behandle Lassafeber, men er da avhengig av å oppdage sykdommen på et tidlig stadium.

HANTAVIRUS

Dette viruset finnes i en rekke forskjellige former, men de har til felles at det er gnagere som er smittebærere. Lenge trodde man at Hantavirus nesten utelukkende smittet mennesker som hadde vært i kontakt med ekskrementer eller urin fra gnagere, men man mener nå å ha påvist smitte mellom mennesker, i Sør-Amerika.

Noen varianter av Hantavirus ser ikke til å påvirke mennesker negativt, mens andre har en grusom effekt på den som blir smittet. Blant symptomene for de forskjellige variantene finner man blødningsfeber, hoste, hodepine, og pustevansker. Sistnevnte skyldes væskeansamlinger i lungene, og kan føre til at luftveiene bryter sammen.

Enkelte former for Hantavirus har en dødelighet på hele 40 %, og det finnes ingen vaksine eller kur mot disse sykdommene.

MILTBRANN

Miltbrann, blant enkelte bedre kjent under det engelske navnet Anthrax, angriper helst dyr, og gjerne husdyr som sau og storfe. Sykdommen kan imidlertid også overføres til mennesker, og selv om man i dag har utviklet relativt gode vaksiner og behandlingsmetoder mot sykdommen, har Miltbrann visse karakteristikker som gjør at vi tar den med på listen.

Miltbrann skyldes bakterien Bacillus anthracis. Denne bakterien danner særdeles hardføre endosporer, som er særdeles hardføre og i stand til å overleve i flere tiår, i enkelte tilfeller århundre, selv under særdeles vanskelig forhold. Sporene tåler både svært høye og svært lave temperaturer, og kan også være motstandsdyktige mot sterke kjemikalier.

Slike endosporer finnes på alle kontinenter, selv Antarktis, og dersom man puster inn, svelger (for eksempel ved å spise kjøtt fra et smittet dyr) eller får slike sporer i et åpent sår, vil de reaktiveres.

Til tross for nevnte vaksiner og behandlingsmetoder, regnes risikoen for en Miltbrann-pandemi som høy, grunnet endosporenes overlevelsesevne og det faktum at sykdommen smitter lett dersom man kommer i kontakt med endosporene. Dette har også gjort Miltbrann egnet for biologisk krigføring.

FLERE FARER

Dette er, selvfølgelig og dessverre, ingen komplett liste. Det finnes en rekke andre virussykdommer som i verste fall kan komme ut av kontroll.

Flere av de, som for eksempel rabies og HIV, finnes det i dag svært effektive medisiner mot. Den store frykten er, som nevnt i avsnittet om byllepest, at disse sykdommene skal utvikle resistens mot dagens medisiner.

Enkelte forskere nevner også anti-vaksinebevegelsen som en kilde til bekymring, men ikke av samme kaliber som resistente bakterier. I slike tilfeller vil selv sykdommer man trodde var utryddet eller under kontroll, kunne blusse opp og utvikle seg til en pandemi av uant omfang.

Kilder: cdc.gov, Wikipedia.org, USAtoday.com, newscientist.com, mentalfloss.com