Zombiefilm uten puls

Warm Bodies - USA, 2013. Regi: Jonathan Levine.Med: Nicholas Hoult, Teresa Palmer, John Malkovich m. fl.

Aldersgrense 15 år

Siden den gigantiske suksessen med blant andre «Twilight»-filmene og serien «The Walking Dead» har det gått inflasjon i vampyrer, zombier og andre overnaturlige vesener i moderne populærkultur. Abraham Lincoln slakter blodsugere over en lav sko, Hans og Grete jakter på hekser og nå har turen kommet til en kjærlighetsfilm mellom menneske og zombie.

Hovedpersonen, R, er en unik zombie. Han vandrer rundt på en flyplass med andre levende døde, men istedet for at dagen bare handler om mat, som for de andre zombiene, har han et dypt ønske om noe mer. Etter at han møter den vakre Julie (Teresa Palmer), våkner noe opp i R og han opplever følelser som han ikke har kjent siden han var levende. Uheldigvis for han er Julie livredd zombier, og hennes far er lederen for de få menneskene som fortsatt kjemper for å overleve. Ikke nok med det, det er også farer som truer fra innsiden blant de døde.

I filmens hovedrolle finner vi Nicholas Hoult, den engelske kjekkasen som mange husker som den sjarmerende guttungen i «About A Boy», der han spilte godt med Hugh Grant. Siden da er han nok best kjent for rollen i den sjokkerende kultserien, «Skins». Teresa Palmer spiller Julie, og sammen med Hoult skal hun stå for filmens dramatiske kjerne. Dessverre har de så godt som ingen kjemi og det blir platt og livløst.

Utrolig nok klarer Hoult å overspille rollen som zombie, der han vandrer rundt med verdens største øyne og evig åpen munn. Med blek sminke og passe rufsete emosveis, ligner han mer på vokalisten i My Chemical Romance enn et kjøttetende monster. Parallellen til overnevnte «Twilight» er slående, og det blir fort tydelig hva produsentene har sett for seg da de la pengene på bordet for rettighetene til Isaac Marions bok som fimen er basert på. Dette skal fenge kidsa og bare dem.

Birollene i «Warm Bodies» er tynne og middelmådig spilt. Selv veteranen John Malkovich er kjedelig og det ser ut som han gjesper seg gjennom hver eneste scene han er med i. Resten av skuespillerne er anonyme og har svært lite spillerom.

Som storfan av horror og cultfilm må jeg pirke på én ting i «Warm Bodies». Med en gang man har med zombier i en film eller serie, må man etablere reglene som gjelder for hvordan de kan drepes. I denne filmen blir det tidlig fastslått at de kun kan avlives med massiv skade til hoderegionen, en velkjent metode innen zombiesjangeren. Det er ikke noe galt med forskjellige løsninger på dette, men når «Warm Bodies» bryter sin egen regel gang på gang blir det direkte latterlig, og ikke minst irriterende. Det vitner om at menneskene bak filmen bryr seg lite om scenene som ikke omhandler kjærlighetshistorien, og helst bare vil skynde seg til neste omfavnelse eller klisjèfylte kjærlighetserklæring.

«Warm Bodies» er en kombinasjon av flere sjangere. Komedie, action, kjærlighetsdrama og en ørliten dose horror. Blandingen har ikke blitt en vellykket en, for å si det mildt. De humoristiske scenene i starten av filmen er helt ok, men etterhvert går det nedover i en enorm fart, og mot slutten skal det godt gjøres at man i det hele tatt bryr seg. Zombiene blir aldri skumle eller interessante nok, og filmen blir stående igjen som et altfor tydelig planlagt produkt. Er du ute etter en annerledes og spennende vri på zombiesjangeren, en som faktisk fungerer, så anbefales heller BBC-serien «In the Flesh».

Dessverre er «Warm Bodies» allerede en kassasuksess, så en oppfølger er vel nærmest en garanti. Måtte Romero og Fulci være med oss som liker zombiene våre noe mer brutale og litt mindre emo.