– Vi gruet oss til å legge oss

Tåken ligger tungt over Hafjell da vi endelig ankommer. GPS-en har flere ganger bedt oss snu – og én gang sendt oss rett inn i skiløypa. 

Til slutt sender Yvonne Fondenes (45) posisjonen sin. Vi følger prikken på skjermen, men selv da er vi usikre. Sikten er knapt noen meter, og det er umulig å se om vi kjører på vei – eller igjen er på vei inn i løypa.

– Her er vi, sier Yvonne og smiler varmt velkommen til tross for at vi er sene.

Lillemann

Kontrasten er slående. I TV 2 Nyhetskanalens aktualitetsprogram «Nyhetskompaniet» er Yvonne skarp og presis i møte med politikere og maktpersoner. Hjemme er hun noe helt annet: varm, smilende og tilbakelent.

Samboeren Thomas Halvorsen (45) står i gangen, høy og rak – og synlig trøtt. Han gjesper.

– Det er ikke barna som har holdt meg våken, forteller han.

For denne gangen var det naboen over som hadde fest og spilte musikk til langt på natt. Thomas måtte ut i snøføyken for å be dem skru ned. Den korte turen, med snø og vind vannrett i ansiktet, var nok til at han ble liggende våken i flere timer etterpå.

Parets datter, Fey Caspara (3), kommer nysgjerrig mot oss. Hun husker fotografen fra sist vi besøkte dem – han hadde med sjokolade.

Paret har tatt med seg datteren og den ni måneder gamle sønnen Eik Noel på ferie. De er på jakt etter et eget sted på fjellet, men enn så lenge har de leid en koselig leilighet på Hafjell.

Yvonne var 44 år da hun fikk sitt andre barn 6. juni i fjor. Hun måtte nesten klype seg i armen da hun innså at hun ikke bare var så heldig å få ett, men faktisk to barn etter fylte 40.

– Å få Lillemann var helt fantastisk, beskriver Yvonne.

Eik Noel heter han foreløpig bare på papiret.

– Fødselen gikk strålende. Å føde, det kan jeg, sier hun og ler.

Det finnes ingen tvil om lykken som oppsto, ikke bare for henne, men også for Thomas. Men tiden etterpå ble ikke helt som forventet. 

– Vi trodde at vi hadde knekt foreldrekoden. Med nummer én gikk hverdagen opp. Fey Caspara sov. Vi kunne være den aktive småbarnsfamilien vi alltid hadde sett for oss at vi skulle være.

Men det ble nye takter da Eik Noel inntok tremannsboligen de bor i på Nordstrand i Oslo.

– Da skjønte vi at vi ikke hadde kontroll likevel, innrømmer Yvonne, fortsatt med et smil.

Les også: (+) Søsteren min ødelegger mammas siste leveår

Vonde tanker

Han sov ikke. Og når han først sov, var det bare i korte intervaller. Det var ikke kolikk. Ingenting var galt, men ingenting hjalp heller. 

– I åtte måneder sov han maks tredve minutter av gangen gjennom hele natten. Vi kom til et punkt der vi nesten begynte å grue oss til å legge oss, forteller Yvonne.

Det blir stille i rommet.

– Det var nesten bedre å holde seg våken, legger Thomas til. 

Yvonne og Thomas deler et smil. På den tiden de forteller om, delte de også nettene mellom seg. Én sov. Én bar. Én bysset. Én lå med en liten kropp tett inntil.

– Det er helt utrolig hva lite søvn gjør med deg. Du mister perspektivet. Du mister balansen.

Thomas nikker, og Yvonne fortsetter.

– Jeg fikk tanker jeg ikke kjente meg igjen i. Jeg følte meg fullstendig fanget i et liv jeg ikke helt så hvordan jeg skulle komme meg ut av.

Hun stopper et øyeblikk.

– Det er vondt å si det høyt. For du elsker jo barna dine mer enn alt. Men når du går så lenge uten søvn … da skjer det noe med deg.

De gikk fra å være en familie som fikk til alt, til en familie der alt handlet om å overleve. Hun hadde sett for seg familieutflukter, turer på ski og i skogen. I stedet måtte de senke ambisjonsnivået fullstendig.

– Vi hadde helger der det eneste målet var at én av oss kom seg på lekeplassen med Fey Caspara. Og det måtte være godt nok, medgir Yvonne.

Les også: – Som mor er Yvonne alt man kan ønske seg

Mangler «landsbyen»

Yvonne og Thomas var klar over at de kanskje ikke hadde det støtteapparatet man gjerne skulle hatt i deres situasjon. 

– Man er ganske sårbare som småbarnsforeldre. Og vi har jo valgt å få barn i ganske høy alder, og vært klar over at vi ikke har den store landsbyen rundt oss. Vi har Thomas’ søster, som har hjulpet oss masse. Og vi har besteforeldre som er fantastiske med barna og stiller opp med den kapasiteten de har. 

– Men vi har ikke noen som kan hente i barnehagen eller gi Thomas og meg et par timer fri på en tirsdag, forteller Yvonne. 

For paret ble den lokale helsestasjonen en god støtte. 

– Helsestasjonen ble løsningen for oss. Den er viktig. De hjalp oss også å finne en ordning som gjorde at vi begge kunne være hjemme sammen en periode, forteller Yvonne.

Eik Noel åler seg over gulvet. Han krabber ikke – han drar seg frem, målrettet og fornøyd. Stopper opp. Finner noe han håper han kan putte i munnen. Får det ikke helt til, og åler seg videre. Smiler bredt når han ser ansiktet til mamma.

Vendepunktet i den søvnløse hverdagen kom helt uventet. 

– Jeg våknet og ble livredd. Hvorfor våkner jeg nå? Hvorfor sover Lillemann? Hva har skjedd? Er det noe galt? tenkte jeg.

Men det var det ikke. Det var en endring. En etterlengtet en.

– Nå er han en drøm, konstaterer Thomas fornøyd mens han kveler et gjesp. 

– Han sover ikke gjennom natten hver natt selvfølgelig, men det er mye bedre. Og da … da fikk vi livet tilbake, sier Yvonne og ler mot Thomas som smiler.

– Én god natt kan gjøre at hele verden føles annerledes.

– Humor! sier Yvonne plutselig.

– Det at vi kunne se på hverandre og le midt i galskapen, ble viktig for forholdet vårt. Kanskje ble det redningen. Vi har vært flinke til å støtte hverandre, sier hun fornøyd, Thomas nikker før han legger til: 

– Også er hun jeg er sammen med en evig optimist. 

Les også: Yvonne Fondenes: – For meg hører ikke alkohol og barn sammen

Komplett

De lærte av perioden i unntakstilstand.

– Jeg tror vi har blitt mer ydmyke. Og vi har skjønt at vi ikke kan prestere oss frem til å bli gode foreldre. Barn er forskjellige. Personligheter er forskjellige, sier Yvonne.

– Også kommer det sånne øyeblikk som dette. Der du kjenner at alt er verdt det, legger Thomas til. 

Yvonne smiler, og går bort til datteren som dekorerer en tiara i papp med diamanter av plast. Hun roser henne, mens Eik Noel åler seg videre over gulvet. Smiler. Kanskje på leting etter noe nytt han kan putte i munnen?

Tåken ligger fortsatt tett utenfor vinduene, men inne er det klart.

– Nå er vi fire, og det høres kanskje klisjé ut, men det føles som om familien er komplett, avslutter Yvonne.