Yasiin Bey (aka Mos Def) ble hyllet på Betong

Yasiin bey 26.Okt. 2013. Betong (Chateau Neuf)

Etter en uke hvor to av de største Hip Hop artistene i verden har gjestet Oslo Spektrum, var det nå klart for deres anti-kommersielle motpol, på den betydelige mindre scenen Betong.

Fra store lysrigger og dyre produksjoner til en scene, ett (i dette tilfellet veldig langt) dj-bord, to dj’er og en MC. Yasiin Bey, også kjent som undergrunns-legenden Mos Def.

Det viste seg å skulle bli en sen lørdagskveld, og Yasiin gikk ikke på scenen før i, for meg foretrukne, halv tolv tiden. Men det var ikke lenge å vente. Det var tross alt lørdag og det var tross alt Big Mos.

Dj-bordet var dekket med langstilkede roser og den ellers skarpt kledde ordsmeden kom på scenen iført luftig, hvit skjortel med tilhørende afrikansk skjerf, mens han strødde roseblader om seg .

Det var magi i lufta og vi visste tidlig at dette kom til å gå ned i historieboka. Oslo har tross alt ventet lenge på denne kvelden etter at flere av hans og Blackstars (hans bredt annerkjente samarbeid prosjekt med Talib Kweli) tidligere planlagte konserter har blitt avlyst som om det aldri var meningen vi skulle få denne sjansen.

5677

Yasiin Bey, født under navnet Dante Terrell Smith, er en av de artistene som har pugget leksene sine, og som man med en gang ser at hører hjemme på en scene. Han har en energi og tilstedeværelse som gjør hele opplevelsen stor og grandios på et veldig jordnært nivå. Og det mange nok hadde jobbet hardt for å få til på scena, gjør Bey mens han bekymringsløst svever rundt på en sky, med bena godt planta på scenen.

Og med en bass som bare gjorde deg like varm og glad innvendig som utvendig, var kvelden virkelig igang.

Med sin knall røde, vintage signatur-mic, gir han oss det vi vil ha. Godt leverte rim og linjer, alltid på tida, og beats og kutt fra kveldens to Dj’er som var minst like skolerte som mannen foran dem. For dette var i store deler av showet like mye dj’enes kveld.

Og til glede var det irriterende ``hornet’’ mange dj’s ødelegger øra til fansen med byttet ut med fuglekvitter. Det skal innrømmes at det fort kunne bli litt mye av det gode når de først hev seg over knappen. Men hvem blir ikke glad av fuglekvitter?

Det er tilnærmet den perfekte stormen i det vi får levert vers og rytmer fra bl.a. «Ghetto Rock», «Supermagic», «Mathematics», «Hip Hop» og «Brooklyn» for å nevne noen. Og for hver nye beat som ble slengt på beveget Yasiin seg lyrisk uavbrutt i en slags transe over det hele mens han spant snurrebassen videre rundt og rundt og rundt og rundt.

Det kan i perioder nok ha virket som et vekkelsesmøte for utenforstående. Men det var også på mange måter en religiøs opplevelse. Og religionen var Hip-Hop, og fokuset var konstant på rå, bevegende og ekte musikk, kjærlighet, frihet og god energi.

Dette er i motsetning til Lil’ Waynes opptreden kvelden før, faktisk en maktdemonstrasjon i samsvar med hva Jay-Z brakte oss tidligere i uken. Spesielt når han bruker tid på «Sunshine Screwface» og «Umi Says» til å igjen understreke sin egen teknikk og stil. For Yasiin, The Boogie Man som han også kaller seg, bryr seg virkelig om kunsten som er rap og Hip-Hop.

Betong går etterhvert ned i en gyngende dal av dyp beroligende bass, og fra funky og rått er det nå mannens mer rolige musikalske sans og stemme som kontrollerer scenen og publikum mens han fortsetter å spinne og bevege seg som besatt på det hevede gulvet. For til forskjell fra mange rappere som prøver seg kan denne mannen synge. Uten at det blir kleint.

Det kunne til tider bli litt langtekkelig med de rolige låtene som nevnte «Umi Says» og «Roses». Men det er her Yasiin Bey har skapt seg selv på ny musikalskt og utforsker mer enn den klassiske stilen han introduserte oss til på slutten av 90-tallet. Og han gjør det bra. Og uansett hva han gjør denne kvelden blir hver eneste musikalske pause og pusterom fylt av en ren og kjær hyllest av mannen fra publikum. En deilig men også unødvendig bekreftelse på at jeg ikke er alene om denne tilnærmede spirituelle opplevelsen/reisen i muskk.

Desverre kom også stilheten etter stormen når man innser at tempoet har satt seg for kvelden i det roligere spekteret, og man opplever et slags antiklimaks. Man åpner også etter hvert øynene for muligheten for at tidligere Mos Def lider av et aldri så lite Messiaskompleks der han står på scenen og messer oss igjennom den siste delen av konserten. Men man vet han er et ydmykt menneske som kun vil si hva han har på hjertet og dele seg og sitt med flest mulig.

Freestyle-kongen gir aldri slipp på vibbene og/eller beaten, og antiklimakset rekker så vidt å manifistere seg i bevisstheten før man rister det av seg og lar seg svinge med videre. Det gjør Bey og når det spinnes god gammel funk over høytalerne og han tar seg tid til å nyte noen minutter med fysisk utfoldelse i dans mens han og publikum utveksler rommets herlige og ektefølte positive energi.

Det ble aldri alle låtene som gamle og nye fans ville ha, men det kom det aldri til å bli heller, når han sitter på fire abum smekkfulle av klassikere. Men det ble den konserten Oslo så tålmodig har ventet på (og på mange måter trengt) i hvertfall 5+ år, med en perfekt kombinasjon av det han har gjort og den han har blitt. Det var godt å endelig ha Yasiin Bey i huset