Møttes tilfeldig: Da hadde Yama en helt annen jobb

Solen henger lavt over hagen til juridisk fakultet i Oslo. Rundt oss summer byen, men inne i gårdsrommet er det stille. På en benk sitter to av norsk journalistikks mest markante stemmer side om side; Nina Owing (67) og Yama Wolasmal (43).

For snart 20 år siden var Nina Owing passasjer i drosjen til en ung mann som bar på en hemmelig drøm. Han ville bli journalist, men visste ikke hvordan.

Den unge mannen var Yama. Nå sitter de her, som kolleger og venner i landets største nyhetsredaksjon.

– Lite visste hun at jeg satt inne med en million spørsmål, ler Yama.

– Jeg var alltid beskjeden når jeg hadde kjendiser i baksetet, men Nina var en annen historie. Jeg bombarderte henne med spørsmål. Hun kunne valgt å avfeie meg, men svarte i stedet varmt og konstruktivt. Det glemmer jeg aldri.

Nina smiler ved siden av ham.

– Det verste er at da du fortalte meg om den drosjeturen etter at du hadde begynt i NRK, fikk jeg helt panikk. Jeg tenkte: «Å nei, jeg var sikkert hun sure.» Men heldigvis husket du meg bedre enn jeg husket meg selv.

Fra drosjesjåfør til Dagsrevyen

Det er gått snart to tiår siden den drosjeturen i Oslo. På den tiden var Nina allerede et kjent ansikt i Dagsrevyen. For Yama skulle det ta mer enn ti år før han ble fast anker i NRK.

– Jeg begynte i Dagsrevyen i 2017. De første fem ukene gikk jeg rundt med skuldrene oppunder ørene. Jeg visste ikke hva jeg kunne tillate meg, hva som var lov. Så tok Nina meg inn på et møterom og sa: «Gjør det du pleier å gjøre. Det er derfor du er her.» Den samtalen løsnet alt.

– Yama er en av de mest lærevillige jeg har møtt, skyter Nina inn.

– Han er skarp, rask til å se helheten og til å finne balansen mellom fakta og formidling. Og han har integriteten i behold. Han driver ikke kampanjer, han er journalist.

Les også: – Det er ikke lett å skille jobb og privatliv

I Erik Byes ånd

Nylig ble Wolasmal tildelt Erik Byes minnepris for sine utenriksreportasjer i konfliktfylte områder.

– Det var ekstremt rørende å ta imot prisen fra familien. Jeg møtte datteren hans, Anne, som sa noen varme ord. Jeg fikk aldri oppleve Erik selv, men han var «mister utenriks» lenge før NRK hadde en egen utenriksavdeling. Felles for oss er kanskje fokuset på mennesket. Bak hvert tall i en konflikt skjuler det seg en skjebne, en familie og en historie. Det prøver jeg å huske på.

– Det er nettopp det som gjør deg så viktig i dag, sier Nina og sikter til Yamas dekning av krigen i Gaza. 

– Konflikten du dekker nå, er en av de vanskeligste norske journalister står i. Det skal så lite til før man får begge sider på nakken. Men du står i det, og du får det til.

Fortrolige samtaler

De to journalistene har utviklet et godt vennskap opp gjennom årene.

– Jeg har spart mye på psykologregninger takket være Nina, ler Yama og forklarer:

– Vi kunne gå inn på et lite kontor rett ved desken, ventilere litt, og så var det ferdig.

– Det går begge veier. Vi kan snakke helt ufiltrert sammen. Det er blind tillit, og det er sjeldent i en redaksjon, utdyper Nina.

Begge har dekket nyhetshendelser som har satt dype spor. Nina Owing nevner 11. september 2001 som en dag på jobb hun aldri glemmer. For Yama var det terroren 22. juli 2011, og senere krigen som rammet Beirut, byen der han bor med familien.

– Da er det vanskelig å være nøytral, sier han stille.

– Vanligvis drar vi ut til konflikt og kommer hjem til trygghet. Men da konflikten kom til Beirut, ble alt annerledes. Barna mine gikk på skole der. Det ble veldig personlig.

Samtidig understreker begge at journalistisk nøytralitet handler om å gjenspeile virkeligheten, ikke å fordele taletid likt.

Les også: – Den største vi har sett

Endret journalistikk

Når samtalen dreier inn på hvordan journalistikken har endret seg, blir kontrastene tydelige.

– Da jeg startet, satt vi med skrivemaskin og slo opp i papir- leksikon, husker Nina.

– Alt tok lengre tid, men vi hadde også bedre tid til å dobbeltsjekke. I dag er alt direkte.

– Men Nina er fortsatt alltid på ballen, deler Yama og ser på kollegaen sin. 

– Hun har en unik evne til å fange opp strømninger og si: «Hei, hvorfor dekker vi ikke countryfestivaler? Eller gospelmøter?» Hun minner oss om å se utover vår egen gryte. Det inspirerer meg enormt.

Alternative yrker

Når de blir spurt hva de ville gjort om de ikke var journalister, tenker Yama seg kort om.

– Jeg hadde nok vært baker eller håndverker. Å pusse opp, male, bygge – det er ren terapi for meg. Jeg elsker fysisk arbeid, men det hadde vært vanskelig å leve av det, sier han med et smil.

Nina nikker gjenkjennende.

– Jeg også elsker å pusse opp og male, det gir meg en mindfulness-følelse. Men jeg tror ikke jeg kunne jobbet med det til daglig. Da hadde jeg nok heller blitt advokat. Det handler om rettferdighet, om å se begge sider og argumentere godt. Det er egentlig ikke så ulikt journalistikken.

Neste generasjon

Til unge som drømmer om å bli journalister, har de to noen råd:

– Ha engasjement, poengterer Yama uten å nøle.

– Ikke vær redd for å tenke nytt og utfordre oss som har vært her lenge. Ikke la ideene dine kokes bort bare fordi noen sier: «Sånn gjør vi det ikke her», utdyper Nina.

– Og snakk så folk forstår, legger Yama til.

– Ikke bruk språk som fremmedgjør. Hvis en 16-åring ikke henger med, har du ikke gjort jobben din, mener han.

Vil alltid være et forbilde

Journalistene kan se tilbake på mange høydepunkter fra karrieren. Særlig én felles dag på jobb gjorde inntrykk.

– «Dagsrevyen» 60 år er en sending jeg aldri glemmer. Å stå der sammen med Yama, Ingrid og Atle, det var spesielt, sier Nina.

Yama nikker. Når han får spørsmål om sin første store sak, kommer svaret raskt. 

– Det var brannen i Lærdal. Jeg visste ikke engang hvor Lærdal var da jeg ble sendt på luften. Jeg måtte google det på vei inn i studio.

De ler. To journalister med ulik vei inn i yrket, men med samme oppdrag: å fortelle historiene slik at folk forstår.

– For meg vil Nina alltid være et forbilde. Ikke bare for journalistikken, men for måten hun har holdt seg relevant, skarp og ekte på gjennom alle disse årene, sier Yama.

– Og for meg er det en ære å se hvor langt du har kommet, svarer kollega Nina.