– Hun gjør meg til et bedre menneske

Den rødbrune betongfasaden på Dæhlenenga i Oslo bærer preg av tidens tann. Det er ingen navn på ringeklokkene i bygården, bare nummer. 

Det gir følelsen av et sted uten personlig preg. Når Yama Wolasmal (43) åpner døren, endres inntrykket totalt. Bak den anonyme fasaden kommer fargene til syne.

Kona Shara

– Jeg holder på å plante blomster til mamma, forteller Yama blid.

Hanskene han har på hendene er dekket av jord. Det blir mest praktisk å klemme. Han er på et kort Norgesbesøk. Kona Shara (42) og døtrene Laurina (6,5) og Lydia (5) er igjen i Libanon. De siste fem årene har Beirut vært «hjemme». Da Yama i 2020 fikk ansvaret for å dekke 17 land i Midtøsten, ble han NRKs første korrespondent av ikke etnisk norsk opprinnelse. En som selv startet livet på flukt. 

På Dagsrevyen og i Urix` «Yama utfordrer», ser vi ham stille verdensledere til veggs med sylskarpe spørsmål. Hjemme hos moren møter vi en mykere side. En av hans ni søsken, hans nest yngste søster, forfatteren Ayesha Wolasmal (38), kaller ham – «mammadalt».

– Hvor vil du ha lavendelen, mamma?

Yama har tatt oss ut til en grønn bakgård. Det er her alt får farge. På morens lille terrasse spirer det i gult, rosa og lilla. En stor blomsterkasse er nesten ferdig beplantet. En årlig gest fra en omsorgsfull sønn til en høyt elsket mamma. 

De blir enige om at stauden bør stå i hjørnet.

– Lavendel, sier Masoma Wolasmal (77), – hvilken vakker farge. 

Det brune blikket er varmt, de norske glosene få. Hun henvender seg videre via sønnen på pashto, ett av to offisielle språk i Afghanistan. 

– Mamma merket tidlig at jeg er nevenyttig og lånte meg stadig ut til folk, oversetter han.

De ser på hverandre – og smiler lunt. Fotografen øyner et bilde. Dypt religiøse Masoma strammer det tynne, blå sjalet rundt hodet. 

– Yama er mer enn en sønn for meg, betror hun kjærlig.

– Han erter meg som en bror, deler opplevelser med meg som en venn, og han passer på meg som en pappa. Helt siden Yama var barn har han sørget for at jeg har det bra. Omsorgsfull er han med alle. Jeg takker Gud for at han har en veldig bra kone, en som også passer på ham. 

Les også: Yama Wolasmal:  – Hvis noen hadde sagt det for ett år siden, ville jeg ikke trodd det

Flukten

En iskald januardag i 1986 kom familien Wolasmal til Norge.

– Folk tok oss imot med åpne armer, forteller Masoma.

– I mange år hadde vi levd i konstant redsel. Endelig var vi trygge. Likevel gråt jeg en del i starten. Savnet etter familie og venner har alltid vært tungt å bære. 

Mannen hennes, Mohammad Hassan Wolasmal, var redaktør for en avis i Afghanistan som kjempet mot den kommunistiske Sovjet-støttede regjeringen. 

– Pappa ble fengslet og torturert. Han fikk klar beskjed: «Hvis du ikke legger ned avisen, vil du bli drept!» utdyper Yama om faren som gikk ut av tiden i 2019.

– Pappa var sta og ga seg ikke. 

I 1982 flyktet familien til nabolandet Pakistan. En farefull ferd over fjellkjeden Spin Ghar. Yama var bare tre måneder. Det var usikkert om han ville overleve flukten, men foreldrene hadde ikke annet valg. Yama er nummer syv i en søskenflokken på ti. De to yngste ble født i Norge.

– Pappa kjempet for rettferdighet. På pashtu betyr etternavnet vårt «en som bryr seg om folket».

Faren fortsatte å gi ut avisen. Det likte heller ikke pakistanske myndigheter. Dermed ble de en av Norges første afghanske familier med status som flyktninger. 

– Tenk, det er nesten 40 år siden – og jeg kan ennå ikke norsk, sier Masoma.

Den søte damen slår hendene foran ansiktet og rister på hodet.

– Synd for deg, mamma, for du elsker jo å prate, repliserer Yama ertende.

Igjen humrer de godt, slik de ofte gjør. 

– Årsaken til at mamma sliter med språket er at hennes jobb var å ta seg av barna, hjemmet og pappas gjester. Det kom en jevn strøm av afghanere i eksil for å diskutere politikk med ham. Mamma laget haugevis med mat, og vi barna serverte. Afghansk kultur er preget av stor gjestfrihet, enten det er hverdag eller fest. Gjestene får det beste.

Noe også vi skal få gleden av.

– Bevertningen i den trange leiligheten var en ambassade verdig, husker han tilbake.

– Økonomien derimot var stram. Men det ble spart inn på andre utgifter enn gjestebud. Som fotballsko og leggbeskyttere til meg, forteller han med glimt i øynene. 

Hjemme ble han gitt en annen rikdom enn hva penger kan kjøpe.

– Mamma er mitt forbilde. Hun viste oss barna gleden ved å gi, uten å måle hva du får igjen. Og at vi mennesker trenger hverandre. En god start er å møte hverandre med respekt, sier den sympatiske norsk-afghaneren.

Les også: (+) Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma

Forbilder

Når sønnen trer inn i krigssoner, folder moren hendene og ber.

– «Nå overlater jeg ham i dine hender, Gud» sier jeg. Det demper uroen. Når han befinner seg i krigssoner, har Yama lovet både kona og meg å ringe oss regelmessig. Han holder alltid hva han lover. 

Hun ser på ham, svært stolt. 

– Den jobben sønnen min gjør er ikke lett. Men enda den krever mye, er han til stede for familie og venner. Det gjør meg enda stoltere.

– Hvordan skaper man slike barn? undrer vi. Han er ikke den eneste i familien som imponerer.

Yama ler av spørsmålet, Masoma har mye på hjertet.

– Det er ingen magisk formel. Jeg har vært heldig. Hjemme ble barna skolert i det pashtunske språket. Det innebærer også «å være pashtuner». Å følge visse regler som definerer verdier og livsstil, alt fra lojalitet og gjestfrihet til ære. De lærte også at kjærligheten til familien er den sterkeste drivkraften for å skape god endring. Men det krever selvoppofrelse.

Yama og hans søsken vokste opp med faste arbeidsoppgaver. Å hjelpe til var en selvfølge. 

– Sett tilbake burde jeg ha vært mer delaktig i livene deres, kritiserer Masoma seg selv.

– Jeg vet at mange norske foreldre hjelper barna med lekser og følger dem opp på trening. Det synes jeg er veldig bra. Du er jo en slik pappa, Yama, sier hun rosende.

– Dessverre var ikke vi til stede for deg på den måten. 

Han slår armen rundt henne.

– Mamma, dere forlot alt for å gi oss barna en ny start. Det er den største gaven av alle.

Les også: (+) Et bilde skled ut av en konvolutt da vi ryddet etter pappa. Det var et sjokk – og starten på en ny sorg

Står støtt

Takknemligheten gjenspeiles i hans egen måte å være pappa på.

– Det er ingenting jeg ikke ville ha gjort for døtrene mine, og kona mi, Shara.

I 13 år har de vært sammen.

– Hun gjør meg til et bedre menneske, sier han med stor respekt. 

Det er henne han prater med om det som møter ham ute i felten.

– Omfanget av hva som skjer mellom Gaza og Israel er ekstremt brutalt, sier han beveget.

– I det som trolig er verdens mest betente konflikt, prøver jeg å skjære gjennom propagandatåken. Målet mitt er å nå frem til folk – både der og her. Nei, det er ikke mulig å være hundre prosent nøytral. Jeg har aldri vært vitne til noe verre enn det som skjer i Midtøsten.

Han viser oss en video som senere sendes på Urix og går viralt i Norge og utlandet. Møtet hans med den israelske parlamentarikeren Boaz Bismuth. Yama presser ham med tøffe spørsmål. Det ender med at den israelske politikeren kaller ham for jødehater.

– Jeg har fått inn med morsmelken å stå støtt i en storm, sier han.

NRK-profilen har fått mange gjeve priser for sitt modige, balanserte og informative arbeid i verdens konfliktområder. I september mottar han Erik Byes minnepris for sin innsats. 

– Mamma lærte meg aldri å gi opp!

Les også: Hanne Krogh: – Det er ingenting i verden jeg er mer stolt av

Bindestreken

Hjemme handlet det meste om Afghanistan, landet foreldrene savnet.

– Straks vi kom over dørterskelen på Grünerløkka, ble det norske språket lagt bort. Med mamma og pappa snakket vi pashto. Oppveksten ble aldri helt norsk. Mens barna i klassen dro på hytta i sommerferien, reiste vi til Afghanistan. Der var mamma redd for at vi, barna hennes, skulle fremstå som bortskjemte. Å vokse opp i lykkelandet Norge er jo et privilegium.

Han kaller seg en «bindestreks-nordmann».

– Både kona og jeg har en grunnmur forankret i to kulturer. Shara er norsk-kurder, jeg norsk-afghaner. Slik jeg ser det handler ikke integrering om å gi opp sin opprinnelse, men å bygge videre på den. Styrken i et samfunn er ikke likhet. Du finner den gjennom forståelse. 

Med blomstene ferdig planet i sirlig rekkefølge, trekker vi innendørs. Der bugner stuebordet av godsaker. Alt fra kaker og sjokolade til vannmelon og sønnens favoritt-dessert, en søt riskrem med gulrot og mandler. Vertinnen derimot mener det på langt nær er nok. 

– Mamma ville også lage middag, nevner han og drar henne godlynt inn i armkroken. 

– Kom tilbake, inviterer hun på norsk.

– Gled dere, sier Yama raust.

– Ingenting smaker bedre enn mammas afghanske mat. 

26 barnebarn

Masoma har så mange barnebarn at hun har kommet ut av tellingen. 

– La oss telle én gang til, foreslår Yama. Mor og sønn tar fingrene til hjelp og kommer frem til 26.

– Jeg elsker å få besøk av storfamilien, smiler moren. 

– Det kan bli ensomt å bo alene. Norge har en annen familiekultur enn Afghanistan. I mitt hjemland er terskelen for å besøke andre lav. Der har jeg mennesker rundt meg fra jeg lander til jeg drar. Eldre blir også vist større respekt. Her går man litt ut på dato, synes hun og legger varsomt til at det er hennes opplevelse. 

– Nå er det to år siden jeg var i Afghanistan. Innimellom har jeg behov for å tre ut av den norske idyllen og hjelpe folk som er mindre heldige. Det er viktig for meg.

– Mamma er oppofrende. Hun strekker seg langt for å hjelpe folk i nød. Hennes liv har vært svært krevende, men jeg har aldri hørt mamma klage. Som barn var det både en velsignelse og forbannelse. Jeg beundret styrken hennes, men den gjorde det umulig å komme til henne med trivielle hverdagsproblemer. Uten at det ble sagt var holdningen: Mann deg opp!

– Jeg snakket med en eldre fetter i går. Han luftet: «Hva skjer den dagen moren din går bort?» Vi var enige om at mange i familien kommer til å miste kontakten. Det er hun som har oversikten over hvem som har bursdag, er ferdig på skolen, skal gifte seg – og så videre, sier Yama.

Han deler et minne fra oppveksten.

– Hver kveld, etter at alle gjøremål var unnagjort, hentet mamma frem en kassettspiller. Hun satte den på opptak og pratet om stort og smått. Kassetten sendte hun til sine to søstre i USA. Slik holdt de kontakten. Hennes omtanke er på et helt spesielt nivå. Mamma er limet i familien. 

– Den aller beste terapien er å komme hjem til jentene mine