Woody – bit for bit

Woody Allen: A Documentary - USA 2012. Regi: Robert B. Weide. Med: Woody Allen, Letty Aronson, Antonio Banderas, Marshall Brickman, Josh Brolin, Penélope Cruz, John Cusack, Larry David, F.X. Feeney, Seth Green, Mariel Hemingway, Charles H. Joffe, Scarlett Johansson, Diane Keaton, Nettie Konigsberg

Woody Allen: A Documentary er, som de fleste vil ha forstått, en dokumentar om Woody Allen. Allen har tidligere blitt portrettert i dokumentarfilmen Wild Man Blues, men den gang handlet det mest om hans sidevirke som jazzmusiker.

I denne nye filmen er det mennesket generelt og filmskaperen spesielt som står i fokus, så vidt meg bekjent for første gang i en dokumentar.

I tur og kronologisk orden tar regissør Robert B. Weide (Curb Your Enthusiasm) for seg Allens liv og levnet, fra barndom og oppvekst via tidlig karriere som stand up komiker og tekstforfatter for TV, fram til fjorårets for mange (ikke minst for Woody Allen selv) overraskende suksess Midnight in Paris.

Gjennom filmklipp, arkivmateriale og en rekke intervjuer med samarbeidspartnere, filmkritikere, familiemedlemmer så vel som Allen selv, tegnes et svært severdig portrett av den humoristiske, filosofiske og lettere melankolske amerikanske regissøren.

Blant de mange kollaboratørene fra begge sider av kamera som deler sine synspunkter, erfaringer og anekdoter, er motskuespiller og ekskjæreste Diane Keaton, søster og produsent Letty Aronson og den åpenbart beslektede Seinfeld- og Curb Your Enthusiasm- skaperen Larry David. Samt Scarlett Johansson, John Cusack, Josh Brolin, Penélope Cruz, Mariel Hemingway og mange andre kjente og mindre berømte navn.

Med sine hyppige bruk av arkivklipp og snakkende hoder er dette en dokumentarfilm av den tradisjonelle sorten, som vanligvis føler seg mer hjemme i tv-stua enn i kinosalen. Men det er så absolutt prisverdig at slike kunstnerbiografifilmer får kinodistribusjon, og til dels urimelig å forlange nyskaping for nyskapingens egen skyld. Det valgte uttrykket viser seg jo ofte å fungere utmerket på portrettfilmer, og Woody Allen: A Documentary er intet unntak.

Selv om scenene hvor vi følger Allen på Cannes-premieren av Midnight i Paris unektelig får oss til å kjenne litt på savnet av flere slike observerende øyeblikk, framfor de mange stillesittende intervjuene. Formen bærer dessuten preg av at dette opprinnelig var en to deler lang fjernsynsdokumentar i portrettserien American Masters, som er blitt redigert ned til tilnærmet halv lengde for å passe bedre som kinoforestilling.

Hvilket muligens forklarer hvorfor det går litt vel fort i svingene innimellom. En del temaer av både personlig og profesjonell art kunne nemlig med hell kunne vært dypere utbrodert, ikke minst med tanke på at dette er en film som sannsynligvis først og fremst vil bli sett av folk som allerede er Allen-tilhengere.

Ikke desto mindre er Woody Allen: A Documentary et interessant og underholdende portrett av en stor filmskaper, og et velkomment bidrag til å kaste lys over hans tidvis forbigåtte melankolske og filosofiske sider.