Voldsomt fra von Trier

Antichrist - Danmark 2009. Regi: Lars von Trier. Med Willem Dafoe, Charlotte Gainsbourg.

Aldersgrense 18 år, absolutt grense

Når Lars von Trier setter igang sitt filmmaskineri, så er det sjelden publikum stiller seg likegyldig til det han gjør. Ei heller med «Antichrist». Bare tittelen kan nok friste mange.

Samtidig vil nok andre, etter den massive omtalen fra filmfestivalen i Cannes, tenke at dette skal de styre unna.

«Antichrist» handler om skyldfølelse, om bunnløs sorg, psykoser og tung depresjon. Et par opplever å miste sin sønn mens de selv er hjemme og opptatt med hverandre. Hun får et sammenbrudd og legges inn på sykehus. Han, som er kognitiv terapeut, mener at behandlingen etter hvert ikke fungerer, og tar henne ut av behandling for å hjelpe henne selv.

Kognitiv terapi går enkelt sagt ut på å møte det du frykter mest, og for kvinnens del er det den spartanske hytta i skogen, kalt Eden. Dit skulle de aldri ha reist, for å si det sånn.

Lars von Trier selv har ikke lagt skjul på at «Antichrist» er laget som nærmest et terapiverk etter at han selv havnet i en dyp, klinisk depresjon. Det synes, for her er det mye som foregår mer inni von Triers hode enn det forklares for publikum.

Filmen kan også sees som en kommentar fra von Trier om kognitiv terapi - men mest av alt er den et bilde på et mareritt, på destruktive tanker og det verst tenkelige som ofte kommer til deg i vonde drømmer når du ikke har noen forsvarsverk.

Derfor er «Antichrist» heller ingen logisk film. Den er tidvis forvirrende og litt for løs i kantene. Når von Trier uten forklaring også blander inn sin iver for sjamanisme i form av en snakkende rev, blir det hele nokså pussig.

Det beste med filmen er den knugende beskrivelsen av sorg og depresjon. Dette er Lars von Trier på det han virkelig kan best, å skildre menneskelige følelser helt uten filter. Begynnelsen er også ulidelig vakker, nesten på grensen til kitch, men bare nesten. Deretter går alt lukt til helvete for å si det mildt.

På sitt verste er «Antichrist» et gore-verk der lemlestelse av kjønnsorganer står i fokus - scener som er så voldsomme og «in your face» at du like gjerne kan lukke øynene først som sist.

Det er en personlig smak om du synes slikt skal trykkes opp i ansiktet ditt på et stort lerret. Det samme gjelder også en kort pornografisk scene helt i begynnelsen. For undertegnede hadde indikasjoner på begge scenene vært mer enn nok til at historien fortsatt traff der den skulle.

Under filmfestivalen i Cannes ble folk rasende på von Trier. Andre hyllet ham fordi han vekket disse følelsene. Dagbladet besvimte visstnok, men da Side2 så filmen satt halve salen og lo så de grein. Andre ropte sint, mens de som tidde stille var ganske beveget eller ikke visste helt hva de skulle føle.

Som ren film blir ikke «Antichrist» en stor historie, ei heller med fotografen Anthony Dod Mantles flotte visuelle uttrykk. VI stiller oss også spørsmålet om ikke en produsent eller to burde latt von Trier bli noe klarere i hodet før han slapp dyret løs på publikum. For underveis skusler han bort en bra historie.

«Antichrist» er rett og slett mer interessant i lys av den diskusjonsiveren filmen skaper i etterkant av at du har sett den. Er volden nødvendig? Har verden gått av skaftet. Har von Trier gått av skaftet? Er alt gjort i dypeste alvor? På grunn av filmens ekstreme scener har ikke distributøren kjørt den gjennom sensuren, og da får filmen automatisk 18 års aldersgrense. Det hadde den nok fått uansett.

Men om du ser den, kan du jo spørre deg selv om von Trier er en manipulerende jævel eller ikke. Du er herved advart.

SE VIDEO AV ANTICHRIST