Vinner på det menneskelige

Nebraska - USA 2013. Regi: Alexander Payne. Med: Bruce Dern, Will Forte, Bob Odenkirk, Stacy Keach, Devin Ratray, Rance Howard, Missy Doty, June Squibb, Melinda Simonsen, Kevin Kunkel

Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: voksen)

Med “Hva angår Schmidt”, “Sideways” og “The Descendants” har den amerikanske filmskaperen Alexander Payne rendyrket en form for lune og livskloke dramakomedier med en ytre reise som basis for handlingsforløpet. “Nebraska” er nok et eksempel på hvorfor han burde holde seg på denne veien.

Her møter vi den lettere demente og noe tyngre alkoholiserte pensjonisten Woody (Bruce Dern fra blant annet “Monster” og 1974-filmatiserinen av “The Great Gatsby”), som får det for seg at han har vunnet en milliongevinst som kan innkasseres ved oppmøte på et kontor i Lincoln, Nebraska. Sønnene David (Will Forte, kjent fra “Saturday Night Live” og “30 Rock”) og Ross (Bob Odenkirk fra “Breaking Bad”) så vel som kona Kate (June Squibb fra blant annet “Hva angår Schmidt” og “Duften av kvinne”) forsøker på det iherdigste å overbevise ham om at det kun er en klassisk markedsføringsbløff (eller “spam”, som mange ville kalt det), men det preller av som vann på alkoholikeren.

Dermed beslutter den middelaldrende yngstesønnen David for å bli med sin innesluttede og ikke plagsomt medgjørlige far på bilturen fra Montana til Nebraska. Underveis skal de dessuten innom Woodys søvnige barndomsby, som stadig huser noen familiemedlemmer, samt både døde og gjenlevende spøkelser fra fortiden.

“Nebraska” er nok en humoristisk og humanistisk “road movie” fra Payne, denne gangen skutt i betagende, nostalgisk sort/hvitt. Tonen er melankolsk og underfundig, med mange skarpe hverdagsobservasjoner og underholdende karakterskildringer. Ikke minst gjør veteranen Bruce Dern en strålende innsats som den gamle stabeisen Woody, men også June Squibb skal ha honnør for den mer verbalt utagerende Kate. For ikke å forbigå Will Forte i rollen som den sørgmodige og akterutseilte sønnen David, hvor han med subtilt og finstemt spill får vist at han også egner seg for mer dramatiske rollefigurer enn han vanligvis assosieres med.

Selv om “Sideways” stadig blir stående som en personlig favoritt for undertegnede (og man skal heller ikke kimse av den tidligere “Election”), er Alexander Payne definitivt på god vei mot å rendyrke sin stil, som ujålete og sympatisk nok dreier seg mest om innhold. Hans kunstneriske prosjekt kan nemlig best oppsummeres som enkle historier om komplekse karakterer. Og det skal han ha all mulig ære og respekt for, i en tid hvor alt for mange filmskapere synes å etterstrebe det motsatte.