Villmark: For mye av det skrekkelige

Villmark 2 - Norge 2015. Regi: Pål Øie

Med: Ellen Dorrit Petersen, Anders Baasmo Christiansen, Baard Owe, Mads Sjøgård Petersen, Éva Magyar, Tomas Norström Renate Reinsve, Emese Nyírö, Torstein Løning

Aldersgrense: 15 år

I 2003 sparket regissør Pål Øie i gang bølgen av norske grøssere med spillefilmen «Villmark», som ikke minst innførte tradisjonen som blant annet «Fritt Vilt»-filmene videreførte med å vise fram norsk natur på sitt skumleste. Siden den gang har Øie holdt seg til skrekksjangeren, igjen med Kristoffer Joner i hovedrollen, med den ikke videre vellykkede «Skjult» fra 2009. Og nå er han klar med en oppfølger til «Villmark», denne gang med Ellen Dorrit Petersen og Anders Baasmo Christiansen i ledende roller.

Dorrit Petersen fører an laget som skal rivningsklarere et gammelt sanatorium langt inne i skogen og et stykke opp på fjellet, et sted i nærheten av det nifse tjernet en del vil huske fra forrige film. Den eneste som offisielt fortsatt bor i det store bygget er en aldrende vaktmester (Baard Owe), som har en påfallende likegyldig innstilling til de mange ulumskhetene og skumleriene saneringsteamet snart skal få erfare.

Screen9na04

Den opprinnelige «Villmark» var en effektiv grøsser, basert på en nokså enkel og god idé. I «Skjult» gikk imidlertid filmskaper Øie seg vill i en overdreven bruk av nærmest hver eneste klisjé fra skrekkfilmens historie, kombinert med et forvirrende forsøk på å bevege seg ut i et David Lynch-aktig landskap.

Med «Villmark 2» har han heldigvis latt de sistnevnte ambisjonene være, og gått tilbake til et mer rendyrket sjangerunivers. Men han kunne med hell ha holdt mer tilbake på grøsservirkemidlene.

Det er nemlig noe som heter at «less is more», og når man pøser på med effekter og skremsler med så hyppige intervaller som i «Villmark 2», oppnår man på langt nær så sterk effekt som man hadde gjort med et mindre – og mer møysommelig utporsjonert – antall gys. Og igjen viser Øie et noe ukritisk forhold til skrekkfilmens oppbrukte ideer.

Ypperlig innspillingsted

Det gamle bygget som benyttes i filmen er imidlertid et ypperlig innspillingsted for en grøsser, og «Villmark 2» skal berømmes for å introdusere både Dorrit Petersen og Baasmo Christiansen for en sjanger som kler dem begge godt. Kanskje særlig Dorrit Petersen, som kan minne om Ingrid Bolsø Berdals «Fritt Vilt»-karakter, vel å merke uten å være noen kopi av denne. I tillegg gjør de noe ferskere fjesene Renate Reinsve og Mads Sjøgård Pettersen fine figurer i mindre roller. Men det skal også innvendes at skuespillet i filmen er ujevnt, trolig fordi de ulike rolleinnhaverne ikke har fått tilstrekkelig instruksjon om å samkjøre spillestil.

Rotete

I tillegg må det trekkes for en løs og til dels rotete historie, som i alt for stor grad dreier seg om at karakterene beveger seg engstelig rundt i korridorene og roper etter hverandre. Og mansuet lykkes heller ikke med åpenbaringene som forsøksvis legges inn underveis, da disse aldri egentlig føles så voldsomt oppklarende – i hvert fall ikke på samme tidspunkt som filmen vil at de skal føles slik.

«Villmark 2» evner for så vidt å sette noen ubehagelige støkk i publikum. Men om den hadde vært mer utspekulert og tilbakeholden, ville den utvilsomt ha gjort en mer effektiv jobb med å virkelig rive ned nervene våre.